Barnas "handicap"

Jeg skriver ikke dette for å klage på venner eller familie, men mer for å beskrive mine følelser over det å ikke lengre kunne strekke til like mye som far overfor barna. Og hvor sårt dette kan være både for meg som far, Marilinn og barna.

Jeg er tvert imot utrolig ydmyk og takknemlig overfor all hjelp vi får vedr. barna. Derimot ønsker jeg å strekke til så mye som mulig, som om jeg ikke var skadet. Men dette lar seg dessverre ikke alltid gjøre, da fasilitetene, omstendighetene og hjelpemidlene ikke er tilrettelagt, eller mulig å skaffe. Alt jeg ønsker meg er at barna mine skal få så like muligheter som sine venner og venniner.

Senest igår fikk vi en situasjon med Tobias. Vi var klar over at Eknesrennet blir arrangert imorgen. Jeg og Marilinn hadde bevisst unngått å nevne dette for Tobias, da vi ikke kunne være med. Marilinn er nyoperert (og kan derfor ikke av helsemessige årsaker, være med), og fasilitetene på Årbogen skianlegg er ikke akkurat tilrettelagt for rullestolbrukere.

Dessverre plukket Tobias opp på skolen blant sine venner, at det er skirenn på søndag. Når det gikk opp for Tobias at han ikke kunne bli med og hvorfor, opplevde vi en utrolig stor skuffelse som ble veldig sår for Tobias.

Må si det ble en følelsesmessig situasjon for meg også, og tankene om at jeg er en dårlig far som ikke lengre strekker til, kom fort. Hadde jeg ikke vært skadet, hadde det vært en selvfølge at jeg hadde tatt med meg de to eldste barna på Eknesrennet. Tanken om at barna mine får et handicap som følge av at far er handicappet, ble høyest levende.

Selvfølgelig kunne vi bare spurt noen om hjelp. Og jeg innrømmer raskt at jeg og Marilinn planla dette noe dårlig, og kanskje valgte en enkel løsning med å ikke si noe til Tobias. Vi forsøkte derimot med å spørre onkel Jostein om han kunne hjelpe. Men som jeg fryktet, så hadde han planlagt noe på søndagen. Vi har full respekt på at det ble meget kort varsel, og at han derfor ikke kunne. I tillegg har han sine egne aktiviteter å ta vare på. Jostein er dessuten veldig flink til å stille opp og hjelpe, og det er vi veldig takknemlige for.

Vi kunne sikkert spurt andre om de kunne hjelpe til. Men som trebarns foreldre, så vet vi hvor hektisk hverdagen er for småbarns foreldre, og vil helst ikke være en belastning og være i veien. I tillegg ønsker vi å klare oss mest mulig selv, slik at barna opplever en så normal hverdag og oppvekst som mulig med sine foreldre, på lik linje som sine venner/venniner. Og ikke minst at de opplever at foreldrene er til stede på barnas aktivitetsarena.

Det står egentlig ikke på tilbud om hjelp heller. Problemet er bare at de fleste sier at det bare er å ringe og spørre. Jeg tviler ikke på at det er i beste mening og at alle mener det. Det beste hadde kanskje allikevel vært å være på tilbudssiden i forkant av en konkret aktivitet. For det hender vi opplever at det ikke passer når vi trenger hjelp og spør. Og da er det ofte ekstra sårt, ettersom vi kanskje har bygd opp en forventning hos barna. Da er det ekstra følsomt å fortelle barnet at det dessverre ikke passet. Dessuten gjør det noe med selvtilliten å stadig vekk måtte spørre om hjelp, som følge av at man selv ikke strekker til overfor sine egne barn.

Det eneste som sårer enda mer, er de som tilbyr seg og som direkte forteller barna hva de skal få bli med på. Men som man aldri hører noe fra igjen.

Har skjønt at dette er et tema som mange opplever, men for mange er vanskelig å skrive og snakke om. Jeg skriver derfor dette også litt på vegne av mange andre. Som f.eks. eneforsørgende alene foreldre osv. Kan være vanskelig å sette ord på dette, da man er redd for å såre de som alltid velvillig stiller opp. Håper derfor at ingen føler seg "truffet" på en negativ måte eller såret. Skrev dette først og fremst for å synliggjøre mine tanker og følelser om det å ikke strekke til som far, som følge av handicappet.

Og når jeg er i ferd med å avslutte, så ringer min fantastiske bror og forteller at han kan bli med Tobias og Emma allikevel på Eknesrennet! Fabtastisk at han og Guro ryddet plass allikevel. Vi er utrolig takknemlige for at dere begge to stiller opp! Verdens beste bror og "svigerinne"!