Min første blogg

Så har jeg tatt steget og opprettet min første blogg. Har funnet ut at dette er et glimrende medium for å holde alle mine venner, kollegaer og familie, oppdatert i forbindelse med ting og tang som skjer med meg etter ulykken som rammet meg den 09.09.08. Mange er nysgjerrige og mange har vist en enorm interesse rundt skaden, rehabiliteringen og kampen generelt for å komme tilbake til hverdagen.

Planen er ihvertfall at dette skal være en blogg først og fremst rundt skaden og rehabiliteringen, men også om hverdagslivet til meg og familien, og kanskje noen erfaringer jeg har plukket opp, som andre ryggmargsskadde kan dra nytte av.

Åpenhet rundt skaden og ulykken, har jeg og familien min opplevd som noe positivt og som har bidratt til at hverdagen er blitt enda enklere. Når ulykkem inntraff, var saken en offentlig sak fra første sekund. Ikke hver dag at en politimann kræsjer på en uniformert motorsykkel under utrykning. Mange rykter begynte å svirre i luften, men heldigvis viste min kjære Marilinn og min sjef Dag Ebbestad råd for å begrense de uriktige ryktene som begynte å sirkulere. Allesammen ble enige om en åpen profil på informasjon, slik at man unngikk uriktige rykter. Selv var jeg i koma, og kunne ikke på noen måte være med på beslutningen om åpenhet.

At vi har fortsatt med å ha en åpen dialog med media, har vært et bevisst valg. Ved å være "venn" og åpen med media, har vi hatt kontroll på alt som har kommet ut. Samtidig har vi hatt hundre prosent innflytelse på alt som er skrevet og sagt. Itillegg har vi klart å unngå "synd på meg/oss" oppslag. Jeg oppfatter meg nemlig som utrolig heldig, og det å sitte i rullestol er på ingen måte noe nederlag. Derfor har det vært utrolig viktig for meg å vise at man kan ha et utmerket godt liv i rullestol. Det viktigste argumentet har allikevel vært at publikum, venner og bekjente skulle se at jeg og mine familie på ingen måte hadde gått i "kjelleren" etter ulykken. Men at vi fortsatt har et glimrende liv sammen, og kanskje enda mer livsgnist enn tidligere. I tillegg var det et sterkt ønske om å få redusert "terskelen" for å ta kontakt med oss, så mye som mulig. Naturlig nok var det mange som vegret seg med å ta kontakt med oss like etter ulykken. Derfor er det godt å se at valget om åpenhet, ser ut til å ha gjort hverdagen enda enklere for meg og min familie, og at avstanden til venner, familie og kollegaer er nesten ikke eksisterende.

Jeg kommer til å legge inn nye innlegg etterhvert. Kan nevne at jeg kommer til å skrive mer detaljert om ulykken, rehabiliteringen, treningen, frustrasjoner rundt rettigheter man ikke har krav på, hvordan det er å være tilbake på jobb, osv