Barnas "handicap"

Jeg skriver ikke dette for å klage på venner eller familie, men mer for å beskrive mine følelser over det å ikke lengre kunne strekke til like mye som far overfor barna. Og hvor sårt dette kan være både for meg som far, Marilinn og barna.

Jeg er tvert imot utrolig ydmyk og takknemlig overfor all hjelp vi får vedr. barna. Derimot ønsker jeg å strekke til så mye som mulig, som om jeg ikke var skadet. Men dette lar seg dessverre ikke alltid gjøre, da fasilitetene, omstendighetene og hjelpemidlene ikke er tilrettelagt, eller mulig å skaffe. Alt jeg ønsker meg er at barna mine skal få så like muligheter som sine venner og venniner.

Senest igår fikk vi en situasjon med Tobias. Vi var klar over at Eknesrennet blir arrangert imorgen. Jeg og Marilinn hadde bevisst unngått å nevne dette for Tobias, da vi ikke kunne være med. Marilinn er nyoperert (og kan derfor ikke av helsemessige årsaker, være med), og fasilitetene på Årbogen skianlegg er ikke akkurat tilrettelagt for rullestolbrukere.

Dessverre plukket Tobias opp på skolen blant sine venner, at det er skirenn på søndag. Når det gikk opp for Tobias at han ikke kunne bli med og hvorfor, opplevde vi en utrolig stor skuffelse som ble veldig sår for Tobias.

Må si det ble en følelsesmessig situasjon for meg også, og tankene om at jeg er en dårlig far som ikke lengre strekker til, kom fort. Hadde jeg ikke vært skadet, hadde det vært en selvfølge at jeg hadde tatt med meg de to eldste barna på Eknesrennet. Tanken om at barna mine får et handicap som følge av at far er handicappet, ble høyest levende.

Selvfølgelig kunne vi bare spurt noen om hjelp. Og jeg innrømmer raskt at jeg og Marilinn planla dette noe dårlig, og kanskje valgte en enkel løsning med å ikke si noe til Tobias. Vi forsøkte derimot med å spørre onkel Jostein om han kunne hjelpe. Men som jeg fryktet, så hadde han planlagt noe på søndagen. Vi har full respekt på at det ble meget kort varsel, og at han derfor ikke kunne. I tillegg har han sine egne aktiviteter å ta vare på. Jostein er dessuten veldig flink til å stille opp og hjelpe, og det er vi veldig takknemlige for.

Vi kunne sikkert spurt andre om de kunne hjelpe til. Men som trebarns foreldre, så vet vi hvor hektisk hverdagen er for småbarns foreldre, og vil helst ikke være en belastning og være i veien. I tillegg ønsker vi å klare oss mest mulig selv, slik at barna opplever en så normal hverdag og oppvekst som mulig med sine foreldre, på lik linje som sine venner/venniner. Og ikke minst at de opplever at foreldrene er til stede på barnas aktivitetsarena.

Det står egentlig ikke på tilbud om hjelp heller. Problemet er bare at de fleste sier at det bare er å ringe og spørre. Jeg tviler ikke på at det er i beste mening og at alle mener det. Det beste hadde kanskje allikevel vært å være på tilbudssiden i forkant av en konkret aktivitet. For det hender vi opplever at det ikke passer når vi trenger hjelp og spør. Og da er det ofte ekstra sårt, ettersom vi kanskje har bygd opp en forventning hos barna. Da er det ekstra følsomt å fortelle barnet at det dessverre ikke passet. Dessuten gjør det noe med selvtilliten å stadig vekk måtte spørre om hjelp, som følge av at man selv ikke strekker til overfor sine egne barn.

Det eneste som sårer enda mer, er de som tilbyr seg og som direkte forteller barna hva de skal få bli med på. Men som man aldri hører noe fra igjen.

Har skjønt at dette er et tema som mange opplever, men for mange er vanskelig å skrive og snakke om. Jeg skriver derfor dette også litt på vegne av mange andre. Som f.eks. eneforsørgende alene foreldre osv. Kan være vanskelig å sette ord på dette, da man er redd for å såre de som alltid velvillig stiller opp. Håper derfor at ingen føler seg "truffet" på en negativ måte eller såret. Skrev dette først og fremst for å synliggjøre mine tanker og følelser om det å ikke strekke til som far, som følge av handicappet.

Og når jeg er i ferd med å avslutte, så ringer min fantastiske bror og forteller at han kan bli med Tobias og Emma allikevel på Eknesrennet! Fabtastisk at han og Guro ryddet plass allikevel. Vi er utrolig takknemlige for at dere begge to stiller opp! Verdens beste bror og "svigerinne"!

Media

Her har jeg samlet noen artikler som er blitt publisert på nettet i fornindelse med ulykken. Det er fler, men har ikke funnet alle. I tillegg er det diverse aviser og magasiner som har skrevet noen ord om ulykken, meg og familien.

Politiforum:
http://www.politiforum.no/id/3006
http://www.politiforum.no/id/3322


Drammens tidende:
http://dt.no/article/20080909/NYHET/765087525
http://dt.no/article/20081224/NYHET/378244031
http://dt.no/article/20090827/NYHET/67264101/1063/NYHET
http://dt.no/article/20091005/NYHET/293652136

Hallingdølen:
http://www.hallingdolen.no/nyheiter/article55758.ece

NRK
http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/686004/ (Innslaget kommer etter 24 minutter)
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostafjells/buskerud/1.6787540

Eikernytt
http://www.eikernytt.no/nyhet.cfm?nyhetid=2664

"Flekk" med hudfølelse under skadenivå

Har oppdaget at jeg faktisk har fått igjen en "flekk" med hudfølelse på ryggen! Oppdaget dette, ved at jeg strøk meg selv på ryggen. Hudfølelsen forsvant der den normalt har forsvunnet (TH5/brystnivå), men plutselig kjente jeg hudfølelse litt lengre ned. Det vil si under skadenivå, og kan beskrives som en "flekk". "Flekken" er lokalisert rett under venstre skulder, og er veldig følsom. Har i det siste opplevd noe sitring og pitring på venstre side på ryggen. Kanskje jeg kan få igjen mer? Hadde jo vært utrolig deilig.

Sko for ryggmargsskadde

Vil anbefale alle rygmargsskadde å ta en titt på Viking sine sko. Det geniale med disse skoene, er ikke at de har en ekstremt god demping eller er spesielt forbyggende for rygg problematikk. Som ryggmargsskadd vil jeg jo som kjent ha liten eller ingen effekt av slike "salgstriks".

Det geniale med disse skoene, er at de ikke har snøring som må knytes, men et hjul som man vrir på som strammer snøringen. Veldig enkle å få av og på (en fysioterapeuts drøm), og snøre. I tillegg er de nokså kule å se på også.

Klikk deg videre på linken, og prøv deg litt frem. http://www.vikingfootwear.com/

Selv har jeg modellen Anaconda og bestilt Rattler Boa.

Sitat fra Emma...

Emma Sofie: "Mamma, jeg får ikke lov til å leke med Tobias sin snurrebass!"

Møte på Stortinget

Var mandag på møte på Stortinget for å fronte Next Move og treningsprinsippet de bygger på. I tillegg hadde vi på agendaen hvordan et konsept som Next Move, som er å anse som en speislaist fysioterapi tjeneste, også kan tilbys til alle brukere utenfor Asker & Bærums kommune grenser, med driftstilskudd. Det er nemlig slik at om man har driftstilskudd, skal alle kommunens innbyggere ha mulighet for å få generell fysioterapi behandling på Next Move. Skjønt det er nok ikke like interessant, da Next Moves behandlingsform, retter seg utelukkende mot ryggmargsskadde.

Fra Stortinget møtte vi leder for Helse og omsorgskomiteen Bent Høie og medlem av samme komite, Sonja Sjøli.

Både Bent og Sonja virket engasjerte og lyttende. Skjønt flere av temaene vi tok opp, var de allerede nokså godt oppdatert på. Blant annet dette med rett til fysioterapi, ikke nødvendigvis er det samme som å bli bedre/friskere. Det stilles for eksempel ikke krav til Kvalitet, innhold og metodikk for hvilken fysioterapi man mottar.

Allikevel, følte jeg at vi fikk frontet Next Move på en bra måte, i tillegg til at vi fikk frontet viktigheten og effekten av hva trening på Next Move kan gjøre for en ryggmargsskadd. Terje, som representerte Next Move, har glimrende taleegenskaper, samt et klokt hode. En dyktig selger, som kan det å fronte et godt konsept. I tillegg bidro varaordfører fra Asker & Bærum, Lisbeth Hammer Krogh og ordfører fra Nedre Eiker Elly Therese Thoresen med sine erfaringer fra kommunal politikken.

Men skal også ærlig innrømme at dette med driftstilskudd osv, er et veldig vanskelig tema som jeg kan altfor lite om. Følte det ble litt mye snakk over hodet mitt. Men skal etterhvert få et resyme, som jeg kommer til å blogge om. Mulig jeg også blir litt klokere av det.

Når det gjelder fritidsutstyr, har Høyre lagt dette inn i sitt alternative statsbudsjett. Det vil si, at de har hevet grensen til 36 år. Ser vel dette som et første steg på veien, for at denne særaldersgrensen kan forsvinne.

Bent Høie orienterte at regjerningen side har nedsatt en komitee som har som mandat å se på alt vedr. hjelpemidler, samt særaldersgrensen på 26 år. Dette kan dere lese om på følgende link: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ad/tema/velferdspolitikk/hjelpemidler-for-bedret-funksjonsevne/hjelpemiddelutvalgets-mandat.html?id=509178

Komiteen hadde i utgangspunktet frist til å levere sin NOU til desember, men denne fristen er utsatt til April.

Sonja og Bent kom med ingen lovnader avslutningsvis. Men det er forsåvidt betryggende, så slapp vi å gå fra møtet med falske forhåpninger. At de var nyskjerrige og lyttende, var godt nok for meg. Det viktigste var å fortelle om Next Move og hvilke enorme mulighter dette konseptet gir oss ryggmargsskadde. Så får vi håpe at så mange som mulig, får muligheten til å nytte seg av treningsprinsippene og metodikken på Next Move, uten at det må koste "skjorta"!

Lunsj med politidirektøren

Torsdag 21.01.10, fikk politistasjonen besøk av selveste politidirektør Ingelin Killengren. Ingelin var i Søndre Bukserud politidistrikt på såkalt inspeksjon.

Selv var jeg på jobb, og jeg må si at det var svært hyggelig at hun sammen med assisterende politidirektør Vidar Refvik, tok seg tid til å besøke operasjonssentralen. Det var særdeles hyggelig å få oppmuntrende og motiverende ord ifra dem begge. Men også veldig hyggelig å få komplimenter for måten jeg har taklet min egen skade. Det inspirerer bare enda mer.

Etter den lille seansen på operasjonssentralen, ble jeg invitert sammen med ledergruppen i distriktet, på lunsj. At jeg ble plassert ved siden av politidirektøren, føler jeg som svært ærefullt, og en hyggelig gest. En hyggelig lunsj, hvor praten gikk av seg selv, om veldig mye.

Jeg må ærlig innrømme, at det ikke er alltid jeg er like enig med politidirketøren når det gjelder politi politikk, og diverse interne konflikter. Men når det er sagt, fremstår politidirektøren som et forbilde som menneske og leder. Spesielt etter de siste to årene. Hennes måte å takle sin egen kreftsykdom og samtidig stå midt i og håndtere en av de vanskeligste politikonfliktene som har vært i landet, er rett og slett imponerende og gir grunn til ettertanke. I tillegg er hun sympatisk, inkluderende og veldig lett og trivelig å prate med. Virkelig hyggelig å få denne anledningen. Når jeg kommer meg på bena, skal jeg virkelig være syk for å ta ut egenmelding grunnet sykdom.

Ny utfordring "nedkjempet"

Klarte idag å ta på meg Ola bukse for første gang uten hjelp i stol! Det vil si at jeg klarer å kle på meg Ola Bukse i seng uten hjelp. Problemet oppstår når jeg skal ta den på i stol. Som gående, kan man lette på rumpa ved hjelp av beina. Blir en større utfordring å få buksa over rumpa, når det eneste man har til å lette på "stussen", er hendene. Problemet er bare det, at hendene er opptatt med å dra på buksa... Men idag klarte jeg det!

Har utviklet en teknikk som går ut på å "vagge" fre og til bake i stolen. Men, jeg skal jobbe videre, og klare å lette på "stussen", samtidig som jeg drar på meg buksa. Tar bare litt tid å få inn teknikken.

Snø, en utfordring

Trodde ikke jeg skulle bli små irritert over snø, men idag kjente jeg at den irriterte meg litt. Antagelig for første gang i mitt liv. Hittil har ikke snøen vært det største problemet, men det var før det ble litt mildere i været. Det vil si rundt 3 minus grader.

Hjemme i min egen gårdsplass, var det idag god hardpakket snø som er lett å trille på. Problemet oppsto på jobb. Der var det masse salt i snøen, noe som gjør at snøen blir løs og porøs. Ikke noe problem om man går på to bein, eller har brede hjul. Problemet blir imidlertid betydelig større når man kommer med en manuell rullestol med små hjul.

Hjulene borrer/graver seg ned i snøen, og fothvileren ligger så lavt mot bakken at den samler opp snøen foran rullestolen. Plutselig står man bom fast, og kommer hverken frem eller tilbake. Heldigvis har jeg blitt utstyrt med en ekstra porsjon med stahet etter ulykken, skjønt noe hadde jeg vel også før ulykken. Med andre ord kom jeg meg etterhvert til bilen.

Heldigvis ringte Sølvi fra jobben, og fortalte at jeg ville bli tildelt den nærmeste parkeringsplassen til personalinngangen. Her er det varmekabler i bakken, og bare fryd og gammen. Veldig hyggelig.

Dessverre var det ikke like fryd og gammen når jeg skulle ha time hos min fastlege idag. Hadde det ikke vært for min fantastiske svigerfar Hugo, hadde jeg ikke kommet inn på legehuset i Nedre Eiker. Rullestolfasilitetene til legehuset er ikke imponerende bra ved normale forhold, men ble ihvertfall ikke noe bedre idag, utifra dagens rådende føreforhold. Hvis jeg hadde satt meg fast på utsiden, kunne jeg jo i utgangspunktet ha ringt inn og bedt om hjelp. Problemet er bare det at ringer man, blir man stående i telefon kø over flere minutter. Når det er sagt, skal de ansatte ved legehuset ha skryt for alltid å være blide og service instilte. Har ikke opplevd mye motstand der, annet enn telefonkø.

Møte på Stortinget

Fikk en gledelig nyhe idag, om at det blir møte på Stortinget på førstkommende mandag den 25.01. kl 1530. De som skal være med i tillegg til meg, er som tidligere nevnt varaordfører i Asker % Bærum Lisbeth Hammer Krog, ordfører i Nedre Eiker Elly Therese Thoresen, samt Terje, Cecilie og Per fra Next Move. Vi skal ihvertfall møte Bent Høie fra helse og sosial komiteen. Men vi håper også at Erna Solberg og Anders Werp har anledning til å bli med på møtet.

Agendaen vil blant annet inneholde:

- Refusjonsrdning for fysioterapeuter

- Driftstilskudd og refusjonsordning for Next Move

- Fritt valg av fysioterapeuter

- Fritidsutstyr for funksjonshemmede over 26 år

Med andre ord en nokså variert agenda. Jeg gleder meg ihvertfall. Dessverre sitter ikke politikerne vi skal møte i posisjon, men i opposisjon. Skjønt de er dyktige og innflytelsesrike politikere som kan utøve press på regjeringen, samt belyse sakene.

Advokaten min Terje Scavenius

I forbindelse med ulykken, ble temaet erstatning raskt brakt på banen. I den forbindelse ble det anbefalt å melde meg inn i Landsforeningen for trafikkskadde (LTN) og Landsforeningen for ryggmargsskadde (LARS). Jeg meldte meg inn i begge foreningene, og ble oppringt av LTN. De hadde fanget opp mitt medlemsskap i Politiets fellesforbund (PF), og ordnet derfor advokat gjennom PF. Som medlem i LTN har man rett på advokat bistand, men vi valgte å gå gjennom fagforbundet mitt PF, som også tilbyr gratis advokat bistand.

PF og LTN ordnet kontak med advokat Terje Scavenius. Det tok ikke lang tid, før Terje møtte på rommet mitt på Sunnås. Først og fremst for å bli kjent med meg og min situasjon, men også for å gi meg innføring i mine rettigheter. Det var et absolutt opplysende møte for begge parter. Var det noe jeg ikke var veldig god på, var det forsikringsrett. Men etter dette første møtet var jeg blitt enda litt klokere, men også noe forvirret. Etterhvert har kunnskapen blitt bedre, og jeg er blitt en erfaring mye rikere.

Terje har lang erfaring på erstatning og forsikringsrett. Han oser av kunnskap, men har også evnen til å formidle kunnskapen på en folkelig og forståelig måte. Men ikke bare det. Han har bygd seg opp en enorm erfaring og kunnskap om det å være skadet. Og dette er det beste med Teje. Terje er et fantastisk medmenneske, rådgiver og veileder. Går jeg et skritt for fort frem, er han der med pekefingeren og ber meg om å tenke meg om en gang til. Alt i den hensikt at jeg skal kunne ha et best mulig liv med meg selv og familien.

Terje har også kunnskap om rettigheter jeg har som skadet i kommunen. Noe av det første han gjorde opp mot kommunen, var å arrangere et møte med meg og kommunen. Resultatet var at jeg har fikk meg en koordinator i kommunen. Hun heter Tove, og er en fantastisk støtte og veileder, som bidrar på sitt fagfelt.

For andre som trenger advokatbistand innenfor forsikrings og erstatningsrett, vil jeg derfor anbefale Terje Scavenius av hele mitt hjerte. Han er veldig opptatt av klientens beste, og kontakter meg jevnlig (nesten ukentlig). Og jeg kan selvfølgelig ringe han tilbake om absolutt alt.

Vedr. førerkort prosessen.

Vedr. førerkortet mitt, så opplevde jeg litt av hvert. Allerede på Sunnås opplevde jeg en noe merkelig holdning fra helsevesenet og mitt førerkort. Kan ikke si at jeg ble overrasket, for jeg føler at helsevesenet har en noe annen holdning til retten å ha førerkort, enn meg som politimann.

Lovverket sier følgende i førerkortforskriften:

§ 1. Generelle bestemmelser om helse.

Ingen må føre motorvogn når vedkommende på grunn av sykdom, annen påvist eller sannsynlig helsesvekkelse eller bruk av medikamenter ikke er i stand til å kjøre på trygg måte.

Når innehaver av førerkort som følge av langvarig svekkelse av helse eller førlighet er i tvil om fortsatt kjøring kan skje på trygg måte, plikter vedkommende å oppsøke lege for undersøkelse.

Dersom legen finner at vedkommende ikke fyller helsekravene, plikter legen å gi melding om det til fylkesmannen, jf. lov om helsepersonell § 34, jf. § 76, jf. forskrift fastsatt i medhold av tidligere legelov § 48. Førerkortinnehaveren skal innlevere førerkortet til politiet. Dersom melding ikke kreves, er kjøring likevel ikke tillatt, så lenge tilstanden varer.

Altså, når man av helsemessige årsaker ikke oppfyller kravene, kan man plutselig bli en større fare for andre. Etter mitt og lovgivers syn, er det ingen menneskerett å ha førerkort når man ikke oppfyller de helsemessige vilkårene, eller viser en adferd og holdning som er i strid med lovverket.

Jeg har full forståelse for at det kan være en tøff beslutning å vedta at en person ikke skal kunne inneha retten til å kjøre motorvogn. Har flere ganger måttet gripe inn overfor trafikkanter som etter mitt syn ikke oppfyller kravene, eller utviser en holdning i trafikken som tilsier at de ikke burde være i trafikken. Det kan være nokså tøft å ta førerkortet fra noen som har kjørt "prikkfritt" i flere tiår, og som følge av beslaget blir fratatt friheten til å bevege seg rundt.

Førerkortforskriftene sier noe om at man som innehaver av førerkort, plikter å gi beskjed til fastlege eller fylkesmannen, om man får nedsatt førlighet som følge av et handicap eller sykdom. Etter ulykken, var jeg helt klart en som ikke oppfylte vilkårene til å inneha førerkort av helsemessige årsaker. Men ble det sendt beskjed til fylkesmannen om at jeg ikke oppfylte vilkårene? Nei, det ble det ikke. Selv mener jeg at min helsemessige tilstand, var tilstrekkelig til at fylkesmannen skulle vært varslet av helsepersonell på Sunnås. Til å begynne med, var jeg ikke i stand til å tenke denne tanken og derved gjøre tiltak i forhold til selv å varsle fylkesmannen.

Etter at Fylkesmannen har mottatt redegjørelse, skal han treffe et permanent/midlertidig vedtak om jeg fortsatt skal inneha førerrett, eller ikke. Jeg skal deretter ha klageadgang på vedtaket. Istedet ble jeg muntlig orientert om at jeg ikke skulle kjøre bil av lege på Sunnås. Med andre ord en muntlig orientering, som bunnet ut i en gjensidig tillit mellom pasient og lege. Jeg er dessverre ikke den eneste som opplevde dette på Sunnås.

Med andre ord kunne jeg f.eks. ha vært ledsager under øvelseskjøring, og dermed blitt definert som sjåfør. Hvis de kontrollerende myndigheter som politi og Biltilsyn hadde kontrollert meg og den jeg lærte opp, ville det ikke kommet frem i systemene deres at jeg ikke burde defineres som sjåfør. Dessverre er jeg nok ikke et unikt tilfelle. Flere medpasienter på Sunnås og Catosenteret kjørte bil, til tross for at de mottok samme pålegg som jeg gjorde. Har også hørt flere eksempler på andre sjåfører som har MS, slagpasienter evt. andre lidelser, som fortsatt har beholdt førerretten. Det værste eksempelet jeg har hørt, er sjåfører med lignende lidelser, som kjører med en stokk på pedalene.

Følgende krav stilles i førerkortforskriften vedr. mental kapasitet og førlighet:

§ 2. Krav til helse og førlighet - klassene A, A1, B, B1, BE, M, S og T

4. Det må ikke være alvorlig sinnslidelse, vesentlig mental retardasjon eller personlighetsavvik som medfører nedsatt dømmekraft, impulskontroll eller adferdsforstyrrelser, som kan være farlige i trafikken.

7. Førlighetskrav:
a) Førligheten må være tilstrekkelig for sikker manøvrering av motorvognen.
b) Når førlighetsreduksjon antas å være stasjonær, avgjør regionvegkontoret ved eventuell praktisk prøve om manøvreringsevnen er betryggende, eventuelt med ekstrautstyr på kjøretøyet.

Før vi søkte bilen på Sunnås, var jeg igjennom flere psyikiske tester for å sjekke om jeg tilfredstilte de mentale og helsemessige kravene for å kunne kjøre bil, og derved inneha førerretten. Dette er bra og betryggende, spesielt ettersom det var hodet mitt som fikk den største "trykken" under kollisjonen.

En annen missforståelse som jeg vet oppstår når man ikke får noe vedtak fra fylkesmannen, er at man tror man kan kjøre bilen man får fra NAV, etter dag en. Det er jo ingen som formelt sett har fratatt deg førerretten.

Som følge av at førlighetskravene må ha hjelpeutstyr i bilen, kan man antagelig ikke kjøre uten at man har fått de korrekte koder i førerkortet for hjelpeutstyr. Slik jeg forstår det, kan man anmeldes for kjøring uten gyldig førerkort uten disse kodene, da man ikke oppfyller vilkårene for å inneha et "normalt" førerkort av helsemessige årsaker.

Vedr. førerretten og om man kan kjøre bilen fra NAV etter dag en, praktisere og forstås lovverket dessverre veldig ulikt i hele landet. Dette er veldig frustrerende og skaper mange missforståelser. Som følge av mangel på infomasjon og en standardisert forståelse, synes jeg at alle aktørene som arbeider med vurderingen av en handicappets førerrett, burde i vesentlig større grad dra i samme retning, og finne en løsning som etter loven er korrekt og derved kan praktiseres likt over hele landet.

Problemet oppstår den dagen man virkelig er uheldig i trafikken, og man blir involvert i en trafikkulykke. Forsikringsselskap vil sannsynligvis ikke vise noen nåde om du er den som forårsaket ulykken, og det viser seg at du ikke har førerrett/gyldig førerkort. I værste fall kan man sitte igjen med et regress krav i million klassen.

Man kan dømmes for brudd på Veitrafikkloven, om man viser uaktsomhet overfor lovverket. Det vil si, man burde ha visst eller skjønt. Derfor holder ikke argumentet: "jammen, jeg visste ikke", om man har tatt førerkort. Da skal man nemlig vite!

Når jeg fikk bilen, øvelseskjørte jeg i et par uker med ledsager. Men nok et problem oppsto igjen, tre virkedager før jeg skulle "kjøre opp". Da fikk jeg beskjed fra Biltilsynet, at jeg måtte huske å ta med legeattest. Det vil si et spesielt og omfattende skjema som skal fylles ut av fastlege. At jeg skulle ta med meg et slikt skjema, slo derfor ned som en bombe for meg, og ble en utfordring å "plutselig" fremskaffe.

Dette hadde jeg visstnok blitt orientert om i god tid, om fylkesmannen hadde blitt koblet inn fra første stund. I stedet er det ingen som har fortalt meg dette. Hvem som ellers skulle ha orientert meg, vet jeg ikke. Jeg savner imidlertid et standarisert brev fra en eller annen om hva jeg måtte fremskaffe av dokumentasjon og attester.

Heldigvis, stilte overlege Ellen på Sunnås opp på kort varsel, og fikk til en noe forenklet løsning/attest. Biltilsynet godkjente dette for tre månder, og ny legetime er bestilt for en skikkelig attest.

Bil og førerkort på plass!

Endelig er førerkortet i boks med de koder som dertil hører til. Dermed kan jeg endelig kjøre bilen jeg har fått fra NAV. Kodene som jeg har fått i førerkortet, er koder som tilsier at jeg kan ha kule på rattet, og håndgass og håndbrems.

Var en befrielse å kunne kjøre bil igjen, uten å måtte ha med seg en ledsager som "sjåfør". Eller øvelseskjøre som det også heter.

Bilen som jeg har fått, er en Mercedes Sprinter. Det ble Sprinter, ettersom jeg har tre barn. Alternativet var en VW Caravelle, men den hadde blitt for smal. Jeg er derfor nødt til å bruke begge sider av bilen, for å få plass til de tre setene som barna skal disponere. Hadde jeg valgt å få montert inn rullestolheisen på siden, hadde ikke dette blitt et problem. Men da hadde jeg risikert å blitt parkert inne, samt at en heis montert på siden, bygger en del under bilen. Litt kjipt om rullestolheisen hadde blitt liggende igjen i en fartsdump, etter å ha tatt nedi. Av disse grunner valgte jeg en bakmontert heis. Og det fungerer kjempefint!

Med så stor bil, har jeg også muligheten til å få med meg den terrenggående og elektriske rullestolen, om jeg skulle ha ønske om å ta med den på hytta eller til Geilo.

Det å kjøre en bil med håndgass, er egentlig ikke noe problem. Det var mer utfordrende å lære å kjøre motorsykkel. Faktisk litt det samme prinspippet. For å gi gass på motorsykkel, må man vri gassen bakover. Med håndgass på bil, drar man spaken bakover, og dytter fremover for å bremse. I tillegg er alle A funksjonene (blinklys, vindusviskere, lys osv) montert på gass spaken.

Jeg får ofte spørmålet om det er vanskelig å kjøre med kule på rattet og med håndgass. Nei, det er på ingen måte vanskelig. Man bruker bare noen minutter til å omstille seg den første gangen man prøver. Jeg tror derimot at det er litt fremmed for folk flest, at det finnes slike muligheter for funskjonshemmede. Men jeg kan forsikre alle om at systemet er lagt opp på en veldig trygg og manøvrerbar måte.

I tillegg fikk jeg ti kjøretimer av NAV til å bli kjent med bilen og utstyret. Disse timene benyttet jeg hos Eiker Trafikkskole. Samme skole som jeg tok MC lappen. En kjøreskole jeg virkelig kan anbefale. Min kjørelærer er daglig leder Morten Andersen. En blid, utadvendt, hyggelig og engasjert lærer, som brenner for yrket sitt og trafikksikkerhet. Etter å ha kjørt et par timer med Morten, fant vi ut at vi heller skulle bruke resterende timer på glattkjøring. Så da blir det slik.

På spørsmål om jeg beholdt utrykningskoden i førerkortet, var det ikke snakk om å ta den fra meg... ;-) Jeg måtte bare sørge for at utrykningskjøretøyet var tilrettelagt for meg. På spørsmål til NAV om Sprintern kunne bygges som en utrykningsbil, lo de godt av spørsmålet hos NAV. Hadde vært gøy å hatt en skikkeig "look alike" Secret Service bil. Spørsmålet er om jeg noe sinne ville få noen hjemmel til å kjøre utrykning, og det skal vel mye til. ;-) Men det er litt morsomt å være den eneste funksjonhemmede i landet som er godkjent for utrykning... ;-)

Veien for å få bil, tok tid. Julen 2008, søkte ergoterapeut Linda på Sunnås, NAV om jeg kunne få bil. Noen dager før julen 2009, var jeg hos Bertel & Steen og hentet ut bilen. Det er faktisk ikke hos NAV at forsinkelsen oppsto. Nei, faktisk hos Mercedes i Tyskland. Mercedes sender ikke enkelt biler alene, men først når ordren inneholder nok biler. Høsten 2009, var den klar for at Handicare i Drammen kunne begynne å montere inn ekstra utstyret.

Jeg må få berømme Ruth og Jostein fra Hjelpemiddelsentralen og NAV, for deres profesjonalitet og forståelse for mine behov, slik at jeg fikk en best mulig tilrettelagt bil. Roger på Handicare må også få skryt for sin forståelse, tilrettelegging og service. Ikke mye som er et problem der i gården. Dere har alle bidratt på en slik måte at livet for meg og familien har fått et enklere liv.

Eterhvert skal jeg få lagt ut bilde av "Secret Service" bilen min!

Akupunktur

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får akupunktur behandling av ei venninne av familien. Ingeborg er utdannet fysioterapeut, men også tatt utdanning i akupunktur. En glimrende kombinasjon i mitt tilfelle, som det blir spennende å se om gir gode resultater.

Cecilie på Next Move, spekulerte i om jeg hadde ekstra god fremgang og respons på treningen, som følge av kombinasjonen trening og akupunktur. Ikke bare ble jeg sterkere og hadde positiv utvikling på nervesystemet, men jeg ble også veldig spasmisk. For fremgangen stagnerte ikke, noe den innemellom kan gjøre på andre.

Spasmisitet, er noe som Next Move ser på som positivt og som de forsøker å utnytte under treningen. Spasmene økte spesielt under opoholdet på Next Move, noe som tyder på at det er økt aktivitet i nervesystemet mitt.

Spasmer er ikke nødvendigvis behagelig, men det er fullt mulig å leve med. Å ta spasmedempende er ikke aktuelt, noe som vil forringe utviklingen av de "innaktive" musklene og nervesystemet mitt.

Så får vi se om akupunktur behandlingen kan gi meg enda mer fremgang fysisk, og om hudfølelse og annet også kan komme tilbake som følge av akupunktur behandlingen.

Fysioterapi, fritidsutstyr og politikk

Under en av treningene mine på Next Move, fikk Next Move besøk av Lisbeth Krog, som er varaordfører i Asker & Bærum. Lisbeth er ei flott dame som er engasjert, dyktig politiker og har et godt politisk kontaktnett. Men det aller viktigste som varaordfører, hun vil det beste for kommunens innbyggere og næringsliv. Det tok ikke lange tiden for henne og forstå at konseptet Next Move, er noe som burde satses på, og derved få driftstilskudd. For å få til dette, må det derimot til en lovendring.

Derfor har Lisbeth, klart å få kontakt med Bent Høie og Erna Solberg på Stortinget. Forhåpentligvis, blir det et møte med disse i løpet av vinteren.

Et annet moment, blir å diskutere muligheten for fritt valg av fysioterapeut/terapi, akkurat som det idag er fritt sykehusvalg. Idag er det en lovfestet rett å få fysioterapi i hjemkommunen. Men innholdet, kvaliteten og kavntiteten, stilles det ingen krav til. Med andre ord, er det godt nok for staten om du kun mottar strømbehandling av fysioterapeut. Behandlingen koster uansett det samme.

Ved fritt valg av fysioterapi, oppnår man antagelig at flere spesialiserer seg, at de ulike fysioterapeutene må holde et økt fokus på kvaliteten på behandlingen de gir, og at fysioterapeutene må jevnlig oppdatere seg. Med andre ord økt kvalitet på fysioterapi behandlingen i Norge. Forslaget rokker ikke med prinsippet om den lovfestede retten til fysioterapi.

Dessuten kunne det være en tanke at pengene som behandlingen koster, følger pasienten, og da administrert av NAV. Istedet for som idag, at fysioterapeuten mottar driftstilskudd lenge før de har behandlet en eneste pasient.

Et siste moment vi skal ta opp, er muligheten for å oppheve regelen, som sier at er man over 26 år, så har man ikke mulighet for å få dekt sport og fritidsutstyr gjennom hjelpemiddelsentralen. Selv ønsker jeg å få meg en håndsykkel, sit ski og piggkjelke. En kostnadsramme på 100 000,-, hvis jeg skulle kjøpe utstyret selv.

Med denne horible regelen, får ungene mine et handicap og en begrensning i fritidstilbud, som følge av at deres far er handicappet. Dette ser jeg på som svært urettferdig, ettersom andre unger som har to funksjonsfriske foreldre, har større mulighet til fysisk stimuli og utvikling.

Dessuten hadde jeg hatt en mye større mulighet til å bedrive egentrening, og derved blitt i fysisk bedre form, som igjen hadde gitt positiv effekt i dagliglivet og i jobbsammenheng. Og hvor ble det av prisippet om universell utforming og lik rett? Vel, slik det ser ut nå, har jeg ihvertfall ikke lik rett til å komme meg ut på ski med familien. Regjeringen diskriminerer!

Jeg er villig til å betale en egenandel, for å kunne skaffe meg slikt utstyr. Dessuten mener jeg det er viktig å være knyttet til hjelpemiddelsentralen, i tilfelle utstyret trenger vedlikehold og service. For både deler, reisevei for reperatør og timepris, koster antagelig mye penger.

Antagelig er det snakk om at det står på penger for å få til en lovendring. Men når man ser hjelpemiddelbudsjettet under et, er det nok snakk "peanuts" i tilleggs bevilgninger.

Fått meg personlig trener

Ettersom jeg mottar litt knapt med trening om dagen, er jeg strålende fornøyd med at jeg har knyttet til meg en personlig trener. Hun heter Solbjørg, og er kollega og venninne. I tillegg har hun en spesiell interesse for trening, og er utrolig dyktig.

Vi har hatt våre første timer sammen, og samarbeidet virker veldig bra.Er utrolig takknemlig for denne muligheten. Måten vi trener på, er at vi trener en ekstra time etter endt fysio. Vips, så har jeg dobbel dose med trening i uken. Det hjelper på, før ny runde på Next Move i februar.

Bare så synd at jeg må betale dette selv, og at kommunen ikke skjønner at her kan de bidra med noen kroner, som gjør at det på sikt blir billigere for dem. Men det er verdt hver eneste krone! ;-)

Next Move

På Catosenteret stiftet jeg som tidligere nevnt, bekjentsskap med Project Walk. Min fysioterapeut Barbro, ble veldig engasjert i treningsmetodikken og behandlingsmetoden. En metodikk som hun lærte seg, og praktiserte på meg. Det viste seg at jeg straks responerte på behandlingen, og opplevde stor fremgang.

Mot slutten av mitt siste opphold på Catosenteret i Juli, satte jeg og Barbro oss ned for å diskutere hva jeg burde gjøre videre. Barbro var veldig klar på at hun ikke ville anbefale noen ting vedr. veien videre, men hjelpe meg til å komme i kontakt med de aktørene jeg ønsket.

Valget besto i å dra over til USA, eller å trene ved det nystartede behandlingssenteret Next Move, som hadde etablert seg på Østerås i Bærum. jeg valgte Next Move. Next Move startet opp sommeren 2009, og er eid av tre venner av meg som er ryggmargsskadde, og de to terapeutene som til daglig jobber og driver klinikken.

Cecilie og Hagbart som er terapeutene på Next Move, dro over til San Diego i USA for å bli sertifisert ved Project Walk klinikken. To fantastisk flotte mennesker, som har et unikt og glødende engasjement når det gjelder behandling av ryggmargsskadde.

Cecilie sier seg veldig heldig og priviligert i å kunne jobbe som fysioterapeut med hovedfokus på ryggmargsskadde. Som hun sier, så er dette en pasientgruppe som gir alt når de trener, har et særdeles godt humør, alltid optimistiske og en helt spesiell motivasjon. Og det er slik jeg også kjenner mine ryggmargsskadde venner som jeg var sammen med på Sunnås og Catosenteret.

I november 2009, begynte jeg treningen på Next Move. To og en halv time trening hver eneste dag, i tre uker, før jeg hadde tre ukers pause hvor jeg trente hjemme i Nedre Eiker. Deretter hadde jeg to avsluttende uker rett før jul. Etter endt treningsopphold, fikk jeg med meg et treningsprogram, som jeg idag bruker å trene etter på Bråta og i Solbergelva. Programmet er spesial sydd for meg og mine behov.

Jeg hadde Cecilie som min fysioterapeut. Ei jente som på lik linje med Barbro, brenner for faget sitt og spesielt rundt pasientgruppen ryggmargsskadde. Hun oser av kunnskap, erfaring og selvtillit, i tillegg til at hun er ei humørfylt og veldig trivelig dame. Og det siste er viktig, når man i to og en halv time skal jobbe tett på hverandre. Hver eneste dag, møtte jeg til trening, og hver eneste dag hadde cecilie et ferdig opplegg som fylte opp den tilmålte tiden.

Allerede første uken, opplevde jeg stor fremgang. I begynnelsen av den første uken, klarte jeg ikke å sitte på "Total Gymen" uten at jeg holdt Cecilie i hendene for støtte og balanse. Allerede fredagen denne første uken, satt jeg og hadde bokseøvelser på "total gymen", som balanse og styrkeøvelse for bukmuskulaturen.

Også når det gjaldt nervesystemet i beina, opplevde jeg stor utvikling. Når jeg begynte på Next Move, hadde jeg fått relativt god nervekontakt med setemuskulatur. Det vil si at jeg ikke hadde fått noe hudfølelse tilbake i "stussen", men jeg kjente at jeg kunne knipe og bruke setemuskulaturen. Derimot, skjedde det veldig lite med muskelen, men det var da en start.

Etterhvert som jeg trente med Cecilie, merket jeg at jeg fikk mer og mer kontakt med muskler på bakside lår, i lysken og fremsiden av lår. Til og med var det en liten antydning bak i leggen.

Det å ikke ha kontakt med muskulatur, men allikevel forsøke å trene den opp, er nokså mentalt slitsomt. Plutselig måtte jeg fokusere og forsøke å finne ut av hvilke muskler som faktisk gjør de ulike bevegelsene. Det er jo noe man normalt gjør uten å tenke. Når kontakten etterhvert oppnås, og nervene er blitt styrket og mer utholdende, blir dette imidlertid noe enklere. Noen bevegelser er igjen blitt automatisert nevrologisk. Allikevel nokså frustrerende å føle at man klarer en bevegelse, men å ikke se noe resultat av bevegelsen/følelsen. Men det å føle kontakten med muskelen, er antagelig en start.

Next Move ligger som sagt i Bærum. For å komme dit uten bil, måtte jeg derfor ta drosje dit hver eneste dag. Heldigvis fikk jeg en avtale med en drosjesjåfør som heter Tor fra Drammen Taxi. Hver eneste dag, stilte han opp med drosjen sin og kjørte meg inn, og hentet meg igjen etter endt økt. Det er utrolig flott å ha en sjåfør som kjenner mine begresninger, men som samtidig kjenner til hva jeg klarer. En fantastisk sjåfør som yter stor service!

Det som er frustrerende, er at jeg måtte betale både treningen og drosje av egen lomme. Next Move har ikke fått det såkalte drifttislkuddet, og vil sannsynligvis ikke få dette, slik reglementet er idag. Grunnen til det, er at behandlingen varer i to og en halv time om gangen, og ikke en time som reglementet sier for å få driftstilskudd. Dessuten hadde jeg nok ikke fått det dekket, da jeg drar ut av kommunen for å få behandling. Som følge av at Next Move ikke har driftstilskudd og at Next Move ligger utenfor kommunen, fikk jeg heller ikke dekket transport utgifter.

Tiltross for dette, var fremgangen så stor, at jeg har bestilt nytt opphold i februar. Det skal ikke stå på pengene for å få meg på beina igjen. ;-)

Lokal fysioterapi og litt politikk/frustrasjon

Etter det første oppholdet å Catosenteret, måtte jeg ordne meg fysioterapi hjemme i Nedre Eiker. Dette er noe vi som ryggmargsskadde har lovfestet krav på. Som yrkesskadet, har jeg også forstått det slik at jeg har krav på å få behandling i arbeodstiden, uten at jeg skal tape noe på dette. Det siste er jeg imidlertid noe usikker på.

Marilinn gikk til fysioterapi behandling for en vond skulder i Mjøndalen, og disse anbefalte raskt Solbergelva fysio og manuellterapi. Jeg ringte derfor dit, og kom raskt i kontakt med Fysioterapeut Rune. De var veldig interisert i å gi meg et tilbud, men ordnet også et tilbud sammen med kommnunen. Tilbudet for meg, ble derfor veldig bra, med to behandlinger i uken i Solbergelva, og to behandlinger på Bråta i Mjøndalen. Både Rune og Gitte (fysioterapeut i kommunen) opplever jeg som veldig profesjonelle og har stort fokus på at jeg skal få et best mulig tilbud utifra resurser, tid til rådighet og kompetanse. Begge har dessuten vært veldig fleksible og villige til å tilpasse treningsopplegget etter mitt ønske. Idag er opplegget litt forandret, men dette kommer jeg tilbake til senere.

Alle fysioterapeutene jeg har møtt på Catosenteret og Next Move, sier jeg er veldig heldig som får et så godt tilbud fra kommunen. Og ja, jeg har skjønt det. Mange av mine venner som også har ryggmargsskade, klager nettopp på at de ikke får nok behandling, og må spe på med egne treningsopplegg som de kjører på siden av fysioterapi behandling. For min egen del, så føler jeg at en time behandling om gangen, er for lite. Og da er det utrolig trist at det er ryggmargsskadde som kun mottar en til to behandlinger i uken på en time.

Mye av treningen må vi gjøre på gulvet, og derfor er vi avhengig av å få hjelp. Derfor er det personlig frustrerende at jeg har fått avslag på søknad i kommunen på personlig brukerassistent, slik at jeg kunne brukt denne assistenten til å få trent enda mer egentrening og høstet de positive effektene dette gir. Men igjen, så sitter jeg i "glasshus" som lokalpolitiker, og derved "budsjett ansvar".

Skulle ønske at lovgiver kunne åpnet opp for at fysioterapeuter hadde fått lov til å gi dobbelt timer med trening, eller enda flere behandlinger i uken. Trening for oss som ryggmargsskadde, er alfa og omega for livskavliteten. Det er på denne måten vi har muligheten til å bli bedre, evt få et mye smidigere, fleksibelt og funksjonelt liv i rullestolen. Ikke minst ville jeg antagelig kunne gjort enda mer sammen med barna mine.

At lovgiver (staten) ikke ser muligheten som ligger i trening, er for meg en gåte. Ikke er det spseielt dyrt heller, målt opp mot kostbare hjelpemidler som rullestoler osv, som ikke er noe stort problem å få fra staten.

Ved å gi oss ryggmargskadde muligheten til enda mer trening, ville vi også antagelig komme enda raskere tilbake i arbeid. Og ikke minst, vil de fleste av oss kunne bli enda mer selvstendige og kreve mindre av de kommunale tjenestene som vi har krav på. Her er det antagelig store penger å spare, og ikke minst er det en stor investering i den mentale helsen til de ryggmargsskadde. Ingenting er som mestringsfølelsen og følelsen av fremgang. For de av dere som har lest hele bloggen min, er jo nettopp trening det som er min mulighet til fremgang og til å komme meg på beina igjen. Hvis ikke forskningen plutselig kommer med noe revolusjonerende.

Lokale helsetiltak hjemme

Første helgen i desember 08, fikk jeg min første permisjon fra Sunnås. For å få til det, måtte jeg ordne med hjemmesykepleier. Husker ikke helt datoen, men en gagng i oktober/november, seponerte vi bort (tok ut) det permanente kateteret som jeg fikk på Ullevål sykehus. Til å begynne med, trengte jeg derfor hjelp til å sette kateter og til å komme meg på do og for å dusje.

Det var en helt fantastisk følelse å dra hjem på sin første helgepermisjon. Jeg og ergoterapeuten min, Linda, hadde hatt en liten dagstur hjem i november. Dette for å teste ut om jeg orket å kjøreturen hjem, men også for å kartlegge forholdene og behovene hjemme.

Denne turen var en helt spesiell opplevelse, som virkelig gjorde godt. Kjøreturen gikk dessuten veldig bra. Det å komme hjem til Marilinn og sitte i sin egen stue igjen, var helt fantastisk. Jeg kjente plutselig at jeg slappet vedlig godt av, og følte en helt spesiell ro. Utrolig godt å slippe å høre lyden av "klokker" på gangen, pleiere som løp mellom rommene og rett og slett nyte stillheten.

De første månedene hvor jeg hadde helgepermisjon, hadde jeg en egen seng i stuen, som vi fikk låne av hjelpemiddelsentralen. Dette fordi trappeheisen opp i andre etasje ikke var montert opp ennå. Da første permisjon var et faktum, var det derfor med stor spenning at vi mottok hjemmesykepleien for første gang.

Allerede første møtet med hjemmesykepleien ble en suksess. Hjemmesykepleier Marit oste av erfaring. Men var samtidig ydmyk, nyskjerrig og veldig lydhør til å tilpasse seg mine ønsker og høre på mine veiledninger, ønsker og råd. Egentlig en beskrivelse som passer alle de i hjemmesykepleien som vi fikk stifte bekjentskap med.

Spesielt måtte jeg veilede pleierne på forflytningsbiten. Det er et faktum at den kommunale helsetjenesten over hele landet, har lite erfaring med ryggmargskadde og bevegelseshemmede. Jeg er så takknemlig for at alle i den kommunale helsetjenesten i Nedre Eiker, var lærevillig til å lære mine forflytningsteknikker, slik at jeg slapp å måtte bruke forflytningsheis og andre hjelpemidler. Det bidro til at jeg gradvis ble bedre på forflytning, og enda mer selvstendig.

Montering av rullestol, var derimot ikke nødvendigvis det som hjemmesykepleien hadde mest kunnskap om. Men da var det fint å ha en fem åring i huset som er nyskjerrig, har teknisk kompetanse og utrolig villig til å yte bistand. En skikkelig "handyman", som lett satte sammen rullestolen.

Etterhvert lærte jeg å kateterisere meg selv, slik at jeg kun trengte hjelp til do besøk og dusjing. Med andre ord slapp vi besøk på natten og morgenkvisten.

Til påske 09, bestemte jeg og Marilinn oss for å forsøke å klare oss selv. Vi har ikke hatt behov for hjemmesykepleien etter dette.

Når det gjelder Nedre Eiker legesenter og legevakt, skal de ha masse skryt og kreditt for deres fleksibilitet og service. Som lokal politiker, hører jeg masse kritikk mot legesenteret og legevakten. Dette er no jeg ikke kjenner meg igjen i. Hver gang jeg har behov for en attest eller resept, ordner det seg alltid med en telefon, og vips ligger det jeg trenger i posten noen dager senere. Det samme gjelder legevakten, som aldri ser problemene og alltid ordner opp når jeg f.eks. har en urinveisinfeksjon. Takk skal dere ha allesammen!

Det et dilemma for meg å ha vært bruker av de kommunale helsetjenestene, og samtidig være lokalpolitiker. Jeg har sett hvor mye de ansatte i hjemmesykepleien gir av seg selv på jobb, hvor vannvitiig mye godt arbeid de gjør hos brukeren og hvor mye de også er på tilbudssiden overfor brukeren. Dessverre skulle jeg ha sett at vi hadde bedre budsjettvilkår i Nedre Eiker, og er den første til å beklage at vi må prioritere så hardt som vi nå gjør og de begrensninger det medfører for dere. Mange ganger føler jeg at sitter i et "glasshus".

Jeg og Marilinn er allikevel veldig takknemlig for den hjelpen vi fikk fra hjemmesykepleien i Nedre Eiker. Jeg og Marilinn ønsker spesielt å takke dem for deres profesjonalitet, fleksibilitet, serviceinnstilling, tilpasningsevne og gode humør. Det tok lang tid før ungene klarte å venne seg av tanken om at dere ikke skulle komme lengre. For dem var hjemmesykepleiens daglige besøk, et høydepunkt. For oss var det både lærerikt og en god opplevelse å være mottaker av disse tjenestene. Vi håper at de ansatte i hjemmesykepleien også opplevde det å hjelpe meg som en god og lærerik opplevelse.

Catosenteret

Etter Sunnås, var det Catosenteret som sto for tur. catosenteret ligger nydelig til i Son, og har utsikt mot Oslofjorden og mot Tofte på Hurum. Selve Catosenteret er nokså nytt, og har flotte rom og fasiliteter. I tillegg har de fantastisk bra mat som både er sunn og smaker godt.

Jeg dro fra Sunnås til Catosenteret i midten av februar. Avreisen fra Sunnås syntes jeg var noen uker for tidlig. Jeg hadde akkurat blitt med på et ryggmargskurs, som er et kurs for nyskadde og de nye urtfordringene vi som ryggmargsskadde kan møte. I tillegg var jeg kommet halvveis i et rullestolteknikk kurs som brukerkonsulentene arrangerte. Noe surt å ikke få fullførre disse to kursene, som jeg vet var veldig bra og som hadde gjort hveradagen enda enklere når jeg skulle dra fra Sunnås.

Å komme til Catosenteret var i utgangspunktet en stor nedtur. Å komme fra trygge Sunnås, de kjente pleierne og vennene jeg hadde knyttet kontakt med, var en veldig tøff overgang. Usikkerheten rundt hvordan rutinene på Catosenteret virket, var jo også et moment som var en mental utfordring. Det var tross alt mitt første møte med nye omgivelser, enn det som trygge Sunnås bidro til.

Men istedet for å gå i kjelleren, bestemte jeg meg for at jeg skulle klare meg på egenhånd så mye som mulig. Hadde jo hørt at pleierne jobbet mest mulig med hendene på ryggen, noe som forøvrig ikke var helt riktig. Trengte man hjelp, så fikk man det. Men også god veiledning til å mestre selv. Men det er da også noe å mestre selv, det gir utrolig stort mentalt overskudd, og gir en fantastisk mye bedre hverdag. Jeg husker jeg sa til meg selv, at antagelig så ville jeg se tilbake på oppholdet som veldig positivt. Allerede første kvelden, forflyttet jeg meg til sengs uten hjelp, og jeg landet ikke på gulvet (har ikke gjort det ennå, bank i bordet).

Et annet problemet var treningssalen. Treningssalen var ikke direkte lagt opp for rullestolbrukere, slik jeg opplevde treningssalen på Sunnås. Var begynt å komme i god form på Sunnås, og var blitt flink til å drive egentrening i form av kondisjonstrening og styrke. Dette var innledningsvis vanskelig å få til på Catosenteret.

Men, det tok ikke mange dagene før jeg klarte å se det positive med oppholdet. Hadde mange oppturer i form av egenmestring allerede de første dagene. Men de viktigste bidragsyterne, var de som utgjorde primærkontaktene mine. Beate, Barbro, Kristin og Allan var fire stykker som bidro til at oppholdene mine ble noen fantastiske opphold,som jeg idag ser tilbake på med lykkelige øyne. Deres engasjement og måten de tilrettela og utfordret meg på, var utroloig viktig og bidro i særdeleshet til at jeg fikk et utbytterikt, trygt og utviklende opphold. Det er ingen tvil om at Catosenteret har et fantastisk bredt tilbud, som er velreggisert og gjennomtenkt for alle som ønsker et opphold.

Men det skal også sies at det på lik linje som på Sunnås, så er det et utrolig godt samhold mellom brukerne. Min gode venn fra Sunnås, Anders, var oggå på Catosenteret. En fantastisk støtte og inspirator, i tillegg til at vi utviklet et kjempegodt vennskap. Men mange andre fra Sunnås var også der, samt flere rullestolbrukere som hadde vært på St. Olavs hospital, Haukeland og Tromsø osv. Alle som jeg har møtt gjennom det siste året, betyr noe helt spesielt for meg, og det er utrolig godt å ha likesinnede venner som man kan ta kontakt med og utveksle erfaringer med, urykke frustrasjon, eller rett og slett bare for å prate med.

Under oppholdene på Catosenteret, var det flere kollegaer som også hadde rehabiliteringsopphold etter diverse skader eller sykdom. det var ingen av disse som satt i rullestol. Dessverre trakk vi noen nedslående konklusjoner vedr. oppfølging fra arbeidsgiver. Når jeg fortalte min historie til disse, så ble de målløse når det gjaldt den fantastiske oppfølgingen jeg mottok fra arbeidsgiver. Jeg ble utrolig stolt av å være ansatt i Søndre Buskerud Politidistrikt. Flere av disse hadde knapt nok hørt noe fra arbeidsgiver, til tross for langvarig sykdom og skade. Men det gleder meg som sagt å ha en arbeidsgiver som valgte å satse på meg og tilrettelegge så mye som mulig for at jeg skulle komme raskest mulig tilbake i jobb. Her har nok Søndre Buskerud noe å lære andre distrikter og evt. andre arbeidsgivere.

Når det gjelder rehabiliteringen, så opplevde jeg på Catosenteret. et av mine lykkeligste øyeblikk etter skaden. Flere ryggmargsskadde, hadde leid inn en fysioterapeut fra USA og Project Walk. Min fysioterapeut Barbro, deltok mye på behandlingen av disse brukerne. Barbro begynte tidlig å tvile på min diagnose som komplett skadet. Forskjelen på komplett og inkomplett skade, skal jeg skrive litt om senere.

Barbro har en helt spesiell interesse for rehabilitering av rygmargsskadde, og sluker det som er å sluke av informasjon rundt temaet. Barbro mente jeg hadde veldig mye spasmer i bena til at jeg kunne være komplett skadet. Hun mente at det skulle jeg ikke hatt i noe særlig grad, ettersom nervebanen i utgnagspunktet var totalt brutt. I tillegg hadde jeg mye muskel aktivitet i magen, som forøvrig ligger under skade stedet.

Utifra det hun så, fikk hun med seg Bree fra Project Walk og et par andre fysioterapeuter for å teste bena mine. Etter gjentatte forsøk, så kjente hun og Bree (fysio fra Project Walk), aktivitet i beina. Når jeg ringte hjem til mor og far, må jeg si at jeg ble nokså rørt. Det er nemlig sjeldent jeg har hørt pappa si at han er nær ved å begynne å gråte.

Resultatet har blitt totalt tre opphold på Catosenteret (egentlig skulle jag bare hatt et), og dertil mye knallhard trening rundt treningsmetodikken til Project Walk. I tillegg har jeg nå hatt et opphold på Next Move, og dertil ekstrem fremgang i magemuskulatur, og en formidabel utvikling når det gjelder nerve kontakt med beina. Dessverre ingen synlige muskel aktivitet ennå, men det er jeg sikker på at kommer. NÅ SKAL JEG STÅ OG GÅ SNART!!! Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk møte Barbro, og for hennes formidable engasjement rundt ryggmargssakdde.

Ergoterapeuten min Kristin, skal også ha en stor takk. Hennes engasjement og ståpåvilje, krever en helt spesiell oppmerksomhet. Forflytningstrening og påkledningstrening, ble viktige treningsmomenter som jeg opplevde å ha stor fremgang på. Når det gjelder påkledning i rullestol, kan jo hvem som helst prøve å kle på seg, og samtidig bruke armene til å lette på rumpa for å dra på seg buksa. Derfor var det viktig å stille i nyvasket boxer, og innstille seg på knallharde påkledningstimer. For til å begynne med, er det å kle på seg i rullestol fysisk ganske hardt. Men når man får det til og tilegner seg sine egne teknikker, er det plutselig veldig greit. Og en stor takk for at du pushet meg til å trene på å kjøre ned trapper, og for at du ble med meg på arbeidsplassen for å besiktige den før jeg begynte å jobbe igjen.

Også på Catosenteret opplevde jeg en spesiell opplevelse fra kollegaer. Jeg fikk nemlig besøk av en fantastisk person som heter Bjørn Arild. Bjørn Arild kjenner jeg fra Oslo Politi orkester, som jeg spilte i når jeg gikk på Politihøgskolen. Bjørn Arild fortalte at han hadde snakket med formannen i politiorkesteret, Mari, og sammen hadde de kommet frem til et øsnke om å ha den siste øvingen før 17.mai på Catosenteret. Og slik ble det. Politiorkestert kom på besøk, og holdt konsert for hele Catosenteret! En stor suksess som er planlagt å bli en tradisjon.

Avslutningsvis må jeg også rette en takk til min gode venn Haider, som hver søndag etter endte helgepermisjon, kjørte meg tilbake til Sunnås og Catosenteret med sin rullestoltaxi.

Summen blir at Catosenteret er et glimrende sted å være, og jeg fikk rett. Jeg ville se på oppholdene som særdeles nyttig og flotte. Jeg er blitt veldig glad i Catosenteret og de som jobber der. Og ettersom jeg nå har fått bil, Skal jeg nok snart ta turen og spise vaffel en fredag. For vaflene er utrolige gode på Catosenteret.

Sunnås

Etter å ha vært på Drammen sykehus, ble jeg den 30.09.08, overflyttet til Sunnås sykehus på Nesodden. Sykehuset ligger vakkert til, med fjordutsikt mot Oslo. At jeg skulle dit, tok jeg positivt. Selv hadde jeg vært på Sunnås ved en anledning i tjeneste, og visste at de som kom dit, ville få god oppfølging, men at det også ville bli fysisk hardt. En stor til ambulansen som kjørte meg til Sunnås, da de først kjørte meg hjem en time, før jeg skulle kjøres til Sunnås. Deilig å ha en liten time med Marilinn og barna.



På Sunnås ble jeg møtt av ei fantastisk hyggelig og blid sykepleier som heter Veronica. Veronica bidro til at mitt førsteinntrykk ble utrolig bra. Fortsatt var jeg sløv som følge av smertestillende, men dog mye mer mentalt tilstede.

De første dagene gikk med på å bli vant til Sunnås. Var noen utfordrende dager innledningsvis. Hadde vanskeligheter med å sosialisere meg og bli en del av de andre pasisentene. Men, jeg var heldg som hadde en god venn og kollega som også var pasient på Sunnås. Svein skjønte tidlig at jeg trengte å dras litt ut blant de andre pasientene. Og var klar i talen når han ba meg å bli med å spise kveldsmat med de andre. Det var absolutt et skritt i riktig retning. Matbordet har jeg beskrevet som det vitigste med hele Sunnås, sammen med bruker konsulentene. Matbordet er et forum hvor man utveksler erfaringer om livet i rullestol generelt, samt treningsmetodikk og andre sosiale aktiviteter.

De første dagene og ukene gikk med å normalisere ting. Det å tømme blæra og tarmen var det første vi jobbet med å få kontroll på. Husker spesielt godt den første gangen jeg orket å sitte på en do stol og "drite". Stor sier og en stor dag! Det var nemlig ingen selvfølge, da jeg tross alt hadde ligget i noen uker, og var nær ved å besvime bare jeg tenkte på det å sitte. Blodtrykksfallet kom med engang.

Når det gjelder de som jobber på Sunnås, må jeg si at jeg er dypt imponert. At sykepleiere og hjelpepleiere kan gi så mye av seg selv, og ha en så uriktig lønn, er for meg en gåte. En fantastisk arbeidsstokk som var utrolig motiverte, og i fantastisk humør. I tillegg flotte inspiratorer og motivatorer. Ingen ting var tabu eller vanskelig å ta opp.

Sunnås har i tilleg et flott opplegg, som tar vare på deg på alle fronter. Fysioterapi, står selvfølgelig sentralt. Og mine to fysioterapeuter Magni og Pia, var like motivert hver gang, og hadde opplegget klart. Vi startet med å klare å stå i 90 grader i ståbenk (for å forebygge blodtrykksfall), til å kjøre knallharde styrkeøvelser, forflytningstreninger, svømmetrening osv. Sammen flyttet vi nye barrierer omtrent hver eneste dag. Hver millimeter fremgang, var en stor seier.

Sunnås tilbydde også psykologi timer, sosionom timer og ergoterapauter. Alle disse tre tingene tok jeg for meg. Psykolog timer for å få sorter inntrykkene og reaksjonene fra ulykken.

Sosionomen min het Betina og er tilfeldigvis fra Geilo. Hennes far og min far, kjenner hverandre godt. FIkk en fantastisk hjelp til å søke på mine rettigheter i "AS Norge". Og alt ble innvilget.

Ergoterapeuten min som het Linda, er jeg også veldig takknemlig for. Hun sørget for hjelpemidler og tilrettelegging av hus. Hun søkte også på bil for meg, som jeg i disse dager har fått (tok et år og få).

Må jo også nevne spesielt primær sykepleiene mine som til stadigeht var der og bidro til fremgang. Hadde det ikke vært for at disse "pushet" meg og satte meg litt på plass, så hadde nok utviklingen gått enda saktere. En stor takk til dem!!!

Overlegene Ellen, Thomas og Benedicte skal også nevnes! Flotte mennesker det også, som er genuint intriserte i arbeidsfeltet og kompetanse området. Lærte mye om hvilke utfordringer jeg ville få som ryggmargsskadd av disse. Det var dessverre disse som måtte "avskilte" meg. Men jeg og Ellen har en avtale om, hvis jeg kommer meg påbena og kan danse halling, så skal hun stille i bunad og holde hatten... ;-)

Men det mest geniale med Sunnås, er at de har ansatt tre bruker konsulenter som sitter i rullestol, det vil si de har brukt rullestol i lang tid. Alle tre har derfor opparbeidet seg lang erfaring, og mange teknikker om hvordan løse hverdagsproblemene. Men de hadde også mye mentalt å bidra med, for hvordan livet ellers kan leve. Spesielt var tilstedeværelsen deres ved middagsbordet særdeles nyttige. Kursene som heter rullestolteknikk, hadde de også. Her var temaer som å forsere fortauskanter, kjøre ned trapper og rulletrapper blant temaene. Og ja, det var virkelig nyttige kurs, og det er utrolig hvilke hindringer som kan forseres med en rullestol. Men utrolig viktig å ha en rullestool som er god og perfekt tilpasset deg.

En annen opplevelse som var enormt stor, var støtten av kollegaer og venner. Til tider hadde jeg venteliste på 14 dager for de som ønsket å besøke meg. Jeg og Svein, fant ut at det var lurt å dele besøkene i to. Det vil si at halvparten besøkte meg, for så å bytte halvveis. Ikke bare kollegaer som kom på besøk, men venner og familie stakk stadig vekk innom. Uansett er det to besøk som jeg satte virkelig stor pris på. Det ene besøket var Politimester Fossen som tok seg tid, mens det andre var ordfører Elly Therese Thoresen fra Nedre EIker kommune. En tredje person som kom på besøk til meg som jeg spesilelt vil nevne, er mitt søskenbarn og gode barndomsvenn Jan Inge. Han bor i Førde og har en relativt lang reisevei for å besøke meg.

Som sagt, var det mange som besøkte meg. Men mange ringte også. Satte stor pris på dette. Det ble en fast rutine å ringe hjem til mamma og pappa og til Marilinn, når jeg hadde lagt meg for kvelden. Tror dette var en fin rutine for både mor og far, samt Marilinn. På denne måten ble de detaljert oppdatert på utviklingen min. Men to andre satte jeg utrolig stor pris på at ringte meg ofte. Dette var den andre sjefen min (sjef for trafikkorpset) Henning, og onkel Kåre. Samtalene deres var nyskjerrige og engasjerte. Begge bidro til å rette fokuset på motivasjon på treningen, men også andre interesante temaer.

Min familie, og spesielt Marilinn, besøkte meg titt og ofte. Det å ha besøk av henne og barna, ga meg veldig mye. Det var like tungt hver gang de dro. Men samtidig veldig inspirerende å se frem til besøkene dems. Emma Sofie og Tobias hadde bursdag under oppholdet på Sunnås. Det var umulig for meg å få permisjon til å dra hjem og feire. Men da hadde Sunnås et glimrende lokale til bursdagsfeiring og fest. Virkelig et flott tilbud. I tillegg fikk jeg besøk av mine besteforeldre på Voss i anledning bursdagene, så da skal jeg si det ble feiring! Emma Sofie nevnner det stadig fortsatt!



Igjen viste Dag sin storhet, ved at han under bursdagen til Tobias, stilte opp med Pelle Politibil. Var mange som så stjerner i flere dager etterpå!!!




Oppholdet på Sunnås startet noe tungt, men ble bare bedre og bedre. Fikk veldig mange venner, som jeg den dag i dag har relativt hyppig kontakt med. Oppholdet kan på mange måter sammenlignes med et Folkehøgskole år, med stort sett bare positive minner. For meg opplevdes Sunnås som optimismens hus. Når det er sagt, er jeg klar over at mange også opplevde oppholdet som vanskelig og negativt. Men for meg, har jeg stort sett bare positive minner fra Sunnås, selv om det var her jeg fikk dommen om at jeg nok ikke kom til å gå igjen.... Men selv Sunnås kan ta feil...

Ullevål og Drammen sykehus

Etter ulykken, ble jeg fløyet med luftambulansen til Ullevål. Ikke mye jeg husker herfra heller. Men noen glimt har jeg da.

På Ullevål ble jeg operert og lappet sammen. Hva de konkret gjprde første dagen, vet jeg ikke. Men faktum var ihvcrtfall at de fleste av ribbeina var brekt, begge kragebeine, kjevebensbrudd og altså et brudd i ryggen på TH5 nivå.

Jeg ble videre holdt nede i koma og mottok relativt mye smertestillende. Marilinn kom til Ullevål utpå kvelden, etter å ha organisert henting av barn i barnehage og barnevakt. Allerede her imponerte Marilinn med sin evne til å tenke klart, når stresset og ulykken inntraff. Min kollega og gode venn Arne, kjørte henne til Ullevål, og var til hennes disposisjon hele kvelden. En fantastisk gest som vi er evig takknemlig for.

Som sagt er det ikke mye jeg husker fra opphopldet på Ullevål. Det meste blandes sammen med de små glimtene jeg husker fra Drammen sykehus. Jeg ble nemlig flyttet til Drammen sykehus noen dager før jeg ble flyttet til Sunnås.

Det jeg imidlertid husker, er opplevelser som er spesielle, men også morsomme.

Noe av det mest spesielle jeg husker, var at min bror oppdaterte meg på skade statusen til Glasgow Rangers. Han ble noe overrasket når jeg engang i våken tilstand oppsummerte det han hadde sagt til meg når jeg lå i koma. Jeg husker også at min mor, min makker Gunnar og sjefen min Dag, kom igjennom med hilsner og beskjeder.

Husker også at jeg hadde store problemer med å snakke når jeg en sjelden gang var våken. Men da var det greit å ha noe å skrive på. Stor var nok gleden når jeg skrev: "Er glad i livet!" Også en lettelse for familien og mine kollegaer og venner, at jeg hadde vist klare tegn på at jeg ikke hadde noen hjerneskade og hadde evnen til å utrykke meg.

Det jeg husker med gru, var at det dannet seg store mengder slim i lungene mine og i halsen. Ettersom evnen til å hoste er sterkt redusert, var det fryktelig vanskelig å få opp slimet på normal måte. Derimot sugde sykepleierne dette opp ved en slange, som ble ført ned gjennom et hull de hadde laget i halsen. Kvelningsfornemmelsen var absolutt ubehagelig, og kan ikke anbefales.

Noen morsomme episoder ble det også som følge av sterke smertestillende medikamenter. Blant annet påsto jeg å ha tatt toget til fylkessykehuset på Voss for å ta røntgen. Min mor er fra Voss, og jeg ble født på dette sykehuset. Derfor var det bra at Marilinn ikke hadde åpnet opp telefonen ved sengekanten, for jeg forsøkte å ringe mine besteforeldre på Voss og fortelle dem at de nå kunne komme på besøk.

Jeg hevdet også hardnakket at jeg ikke hadde kommet til Ullevål med helikopter, men ved at ei kolleginne fra trafikkorpset i Oslo hadde kjørt meg inn på båre og motorsykkel. Ved Ullevål , sto hele trafikkorpset fra Oslo oppstilt i espalje, og gjørde honnær med hevede sabler.

Og historiene stoppet ikke der. For jeg var veldig påståelig på at jeg og min faste makker Gunnar, hadde vært på "harry tur" til Svinesund, før ulykken. Turen hadde vi tatt på våre uniformerte motrsykler og forøvrig i uniform. På Svinesund hadde det stanset en buss like ved der vi sto. Ut av bussen veltet det ut en haug med brasilianske horer som straks tilbydde oss seksuelle tjenester. Problemet for disse horene, var at jeg og Gunnar kunne såpass om svensk lov, at vi visste at prostitusjon er ulovlig i Sverige. Hele gjengen ble pågrepet.

For disse som hørte disse historiene, ble det nok en liten nedtur, da fler og fler etterhvert regnet det som sikkert at "topplokket" var iorden.

Min sønn Tobias, fikk også bli med inn og besøke meg på sykehuset. I barnehagen hadde Tobias og jentene tegnet tegninger til pappa. Tobias gledet seg stort og enset ikke noen av de dårlige pasientene som han passerte på veien inn til pappa. Derimot når han så pappa ligge helt urørlig og med masse slanger koblet til kroppen, stivnet han. Tobias utrykte til Dag og onkel Jostein, at han var kvalm og ikke orket å gå bort til pappa. Derimot fikk han tilbud fra onkel Jostein om å bli med å kjøpe seg en pølse, og dermed var alt greit igjen. Tegningene fikk jeg derimot, og de fulgte meg hele veien.

Jeg husker også at jeg fikk veldig mye besøk på sykehusene. Mange kollegaer, venner og familie stakk hodet innom på besøk. Blant annet skulle jeg ved en anledning vekkes opp fra koma. Da ble noen kollegaer spurt om det var noen speiell musikk jeg spesielt likte. Disse hadde da svart at Iron Maiden var en stor favoritt. Kollegaene hadde så søkt etter en CD spiller og en Iron Maiden plate. Mulig jeg hadde satt mer pris på å våkne til en Bjørn Eidsvåg låt, enn til "the number of the beast".

Men det største besøket som jeg og Marilinn opplevde, var nok et par besøk som kom hjem til Marilinn. Morten Almsbakken, som er innsatsleder i Drammen og kollega støtte, samlet sammen vaktlaget han leder og dro på besøk til Marilinn. Det at kollegaer faktisk trengte seg på uanmeldt, har Marilinn satt umåtelig stor pris på. Formålet med besøket, var først og fremst mentalt for at Marilinn skulle få noen og prate med. Altså i god kollega støtte ånd. Men også for å se om det var noe de kunne hjelpe henne med i de daglige gjøremålene. Gjengen tok frem hekkeklipperen og gressklipperen, og virkelig ryddet opp utenfor.

Disse har vi igjen invitert på pizza og øl nå i høst, og jammen hjalp de ikke til med litt høstrydding iår også. Til våren skal vi beise og male.

Det andre besøket som kom helt uventet på Marilinn, var et besøk av kollega Roger Nedberg og makkeren min Gunnar Sivertsen. Roger driver nemlig stort i ved industrien, og hadde bestemt seg for at vi ikke skulle fryse gjennom vinteren. Vedlasset som de lempet til oss, holdt gjennom hele vinteren og holdt huset varmt. Roger og Gunnar er dessuten to veldig morsomme og trivelige fyrer, og underholdt henne og familien min i flere timer med gode historier.

Det er også grunn å trekke frem Dag Ebbestad som omtrent hver eneste dag, hentet Marilinn og kjørte henne inn til Ullevål. En fantastisk gest, som fortjener en helt spesiell takk! Du er en helt unik og fantastisk person, som jeg og Marilinn setter stor pris på å ha som kollega og venn.

Luton ute av FA cupen

Som dere sikkert vet, så er jeg fryktelig fotball interisert, og relativt sær når det gjelder favorittlag. Mitt viktigste lag, er Luton Town. Luton Town spiller i Blue square conference league (nivå fem i England). Men jeg holder også med Glasgow Rangers i Skottland og Bran i Norge. Det siste laget på interesse listen min, er Mjøndalen.

Idag spilte Luton borte på St.Marys stadium mot Southampton i tredje runde i FA cupen. 42 lag skiller mellom Southampton og Luton, med andre ord en vanskelig utfordring for Luton. Dessverre tapte Luton 1-0, til tross for at de i andre omgang mer eller mindre rund spilte Southampton.

Nå er det kampen om opprykk til de profesjonelle rekker som teller.

Up you Hatters!!!

Ulykken

Det var den 09.09.08 at ulykken inntraff. Selv husker jeg ikke mye fra denne dagen. Men etter litt etterforkning og undersøkelser, har jeg nå fått "husken" iorden og husker det meste jeg var med på og gjorde denne dagen.

Blant annet hadde vi en væpnet aksjon på jobben, samt at jeg hadde flere samtaler med kollegaer på jobben.

Rundt kl 1430 var jeg på patrulje med motorsykkelen oppe i Åssiden i Drammen. Rett før kl 1430, gikk det ut en såkalt 98 melding på sambandet om at en ransalarm var blitt utløst i en bank på Bragernes torg.

Jeg meldte meg på alarmen og satte kursen innover mot sentrum. Hva jeg har tenkt osv, vet jeg ikke. Det jeg vet var at jeg var ubævepnet og at jeg antageligvis har tenkt at jeg kunne gjøre en nyttig jobb som observasjonspost mot stedet hvor alarmen ble utløst, men på noe avstand.

Jeg har blitt fortalt av kollega at jeg møtte henne på vei hjem, i lyskrysset Vårveien/Rosenkrantzgate. I tillegg møtte jeg en god venn ved "familysenteret". Lite visste vi da at han skulle få mange turer med drosjen sin til Sunnås med meg som passasjer. Ca et minutt senere kolliderte jeg.

Om jeg har kjørt utrykning helt frem til jeg kolliderte, vet jeg ikke. Om jeg gjorde det, synes jeg at jeg har opptrått noe taktisk kritikkverdig. Var tross alt ikke langt unna åstedet, og hvis alarmen var korrekt, så hadde jeg "reklamert" rimelig greit at her kommer "blinken".

Ved fylkeshuset (Buskerud) og elektro butikken Borge, var det at kollisjonen inntraff. Vitner har forklart at jeg gjennomførte en forbikjøring av en rekke biler. Litt lengre frem, sto det en Caravelle som tydelig ønsker å krysse veibanen, da han hadde begynt kryssingen. Dessverre får han ikke med seg meg og bilene som jeg kjørte forbi. Jeg gjennomførte antageligvis en nødmanøver, da det ble for trangt og vanskelig å komme seg inn foran Caravellen og bilene som jeg hadde kjørt forbi. Antageligvis blokkerte jeg dekkene på sykkelen, og ble kastet av sykkelen. Sykkelen gikk rimelig klar, mens jeg ble slengt inn i fronten på bilen. Etter å ha sett uniformen og hjelmen, levner det ingen tvil om hvor på kroppen jeg traff bilen. Uniformen min er nemlig mer eller mindre uten ei skramme, mens hjelmen har et relativt godt krater midt på hodet. Med andre ord er det lov til å spekulere i om bruddet i ryggen har opstått som følge av et kompresjonsbrudd. Ihvertfall styrkes denne teorien når bruddstedet ligger omtrent midt på ryggsøylen (TH5/brystnivå).

Flaksen lyste imidlertid mot meg allerede fra første sekund etter at jeg lå stille. For et av de aller første kjøretøyene som kom til stedet, var Helseekspressen. Sjåføren var en tidligere ambulanse sjåfør, som straks skjønte at han måtte gi meg frie luftveier.

Flaksen stoppet ikke der, for en ambulanse var også like ved. Men ikke nok med det, for ved sykehuset Buskerud, var en ambulanseelev i ferd med å avslutte fagprøven. Ombord i denne ambulansen, var det to sensorer med masse kompetanse om akutt nødhjelp. Disse ble også dirigert til åstedet. Med andre ord var åstedet relativt raskt fylt med "kremen" av ambulsne personell.

En av disse to sensorene har jeg møtt i etterkant, i forbindelse med at vi holdt hvert vårt foredrag for russen på Kongsberg i regi av Trygg Trafikk. En fantastisk person og foredragsholder. Han forklarte meg at jeg hadde flere brudd i kjeven, og at de måtte gi meg skikkelig juling i kjeve området for at jeg skulle få frie luftveier.

Jeg må si at jeg er evig takknemlig for at jeg fikk så hurtig akutt nødhjelp. Jeg er glad for at det ikke var poltiet og brannvesenet som kom først. Nettopp fordi at skadene mine krevde en helt spesiell kompetanse på åstedet, for at skaden ikke skulle blitt værre enn den allerede var. Forskning viser nemlig at det som blir gjort av livreddende førstehjelp og tiltak på åstedet, vil være helt avgjørende for hvor bra man kan bli under rehabiliteringen i ettekant. Hadde jeg kommet først til en slik ulykke, hadde jeg nok lagt vedkommende i stabilt sideleie, uten å ta hensyn til om mistanke til brudd i ryggen. Men for all del, bedre å gjøre noe, enn ingenting. Og viktigst av alt, gi frie luftveier!

Videre ble jeg fraktet med luftambulanse til Ullevål, hvor jeg ble operert. Dette kommer jeg tilbake til ved et senere innlegg.

Mine fantastiske kollegaer som kom til stedet og som satt på operasjonssentralen, har jeg forstått har en av sine vanskeligste dager på jobb. Det tok litt tid før operasjonssentralen fikk bekreftet at jeg var involvert i ulykken.

Jeg har dyp respekt og forståelse for de mentale utfordringene mine kollegaer ble utsatt for, i tillegg til at de skulle opprettholde og ta vare på et åsted og foreta sikring av spor og etterforske. Innsatsleder forklarte at han ikke skjønte det var meg med engang. Han så kun sykkelen og lurte på hvorfor sykkelen min hadde veltet. Først da gikk det opp for han at det var jeg som nettopp var blitt fløyet til Ullevål. Heldigvis fikk mine kollegaer bistand fra Asker og Bærum og Spesialenheten.

Jeg er også utrolig takknemlig for at min gode kollega Arne, som tok seg av varslingen av min kjære Marilinn og at han stilte opp hele kvelden for henne. I tillegg stilte sjefen min Dag Ebbestad opp med engang. Sammen med Marilinn og operasjonssentralen, sørget de for at korrekt informasjon kom ut. Mine kollegaer ble også godt ivaretatt av kollega støtte ordninger osv.

Er det rart jeg føler meg heldig og takknemlig for å være i live!!!

Min første blogg

Så har jeg tatt steget og opprettet min første blogg. Har funnet ut at dette er et glimrende medium for å holde alle mine venner, kollegaer og familie, oppdatert i forbindelse med ting og tang som skjer med meg etter ulykken som rammet meg den 09.09.08. Mange er nysgjerrige og mange har vist en enorm interesse rundt skaden, rehabiliteringen og kampen generelt for å komme tilbake til hverdagen.

Planen er ihvertfall at dette skal være en blogg først og fremst rundt skaden og rehabiliteringen, men også om hverdagslivet til meg og familien, og kanskje noen erfaringer jeg har plukket opp, som andre ryggmargsskadde kan dra nytte av.

Åpenhet rundt skaden og ulykken, har jeg og familien min opplevd som noe positivt og som har bidratt til at hverdagen er blitt enda enklere. Når ulykkem inntraff, var saken en offentlig sak fra første sekund. Ikke hver dag at en politimann kræsjer på en uniformert motorsykkel under utrykning. Mange rykter begynte å svirre i luften, men heldigvis viste min kjære Marilinn og min sjef Dag Ebbestad råd for å begrense de uriktige ryktene som begynte å sirkulere. Allesammen ble enige om en åpen profil på informasjon, slik at man unngikk uriktige rykter. Selv var jeg i koma, og kunne ikke på noen måte være med på beslutningen om åpenhet.

At vi har fortsatt med å ha en åpen dialog med media, har vært et bevisst valg. Ved å være "venn" og åpen med media, har vi hatt kontroll på alt som har kommet ut. Samtidig har vi hatt hundre prosent innflytelse på alt som er skrevet og sagt. Itillegg har vi klart å unngå "synd på meg/oss" oppslag. Jeg oppfatter meg nemlig som utrolig heldig, og det å sitte i rullestol er på ingen måte noe nederlag. Derfor har det vært utrolig viktig for meg å vise at man kan ha et utmerket godt liv i rullestol. Det viktigste argumentet har allikevel vært at publikum, venner og bekjente skulle se at jeg og mine familie på ingen måte hadde gått i "kjelleren" etter ulykken. Men at vi fortsatt har et glimrende liv sammen, og kanskje enda mer livsgnist enn tidligere. I tillegg var det et sterkt ønske om å få redusert "terskelen" for å ta kontakt med oss, så mye som mulig. Naturlig nok var det mange som vegret seg med å ta kontakt med oss like etter ulykken. Derfor er det godt å se at valget om åpenhet, ser ut til å ha gjort hverdagen enda enklere for meg og min familie, og at avstanden til venner, familie og kollegaer er nesten ikke eksisterende.

Jeg kommer til å legge inn nye innlegg etterhvert. Kan nevne at jeg kommer til å skrive mer detaljert om ulykken, rehabiliteringen, treningen, frustrasjoner rundt rettigheter man ikke har krav på, hvordan det er å være tilbake på jobb, osv