Ulykken

Det var den 09.09.08 at ulykken inntraff. Selv husker jeg ikke mye fra denne dagen. Men etter litt etterforkning og undersøkelser, har jeg nå fått "husken" iorden og husker det meste jeg var med på og gjorde denne dagen.

Blant annet hadde vi en væpnet aksjon på jobben, samt at jeg hadde flere samtaler med kollegaer på jobben.

Rundt kl 1430 var jeg på patrulje med motorsykkelen oppe i Åssiden i Drammen. Rett før kl 1430, gikk det ut en såkalt 98 melding på sambandet om at en ransalarm var blitt utløst i en bank på Bragernes torg.

Jeg meldte meg på alarmen og satte kursen innover mot sentrum. Hva jeg har tenkt osv, vet jeg ikke. Det jeg vet var at jeg var ubævepnet og at jeg antageligvis har tenkt at jeg kunne gjøre en nyttig jobb som observasjonspost mot stedet hvor alarmen ble utløst, men på noe avstand.

Jeg har blitt fortalt av kollega at jeg møtte henne på vei hjem, i lyskrysset Vårveien/Rosenkrantzgate. I tillegg møtte jeg en god venn ved "familysenteret". Lite visste vi da at han skulle få mange turer med drosjen sin til Sunnås med meg som passasjer. Ca et minutt senere kolliderte jeg.

Om jeg har kjørt utrykning helt frem til jeg kolliderte, vet jeg ikke. Om jeg gjorde det, synes jeg at jeg har opptrått noe taktisk kritikkverdig. Var tross alt ikke langt unna åstedet, og hvis alarmen var korrekt, så hadde jeg "reklamert" rimelig greit at her kommer "blinken".

Ved fylkeshuset (Buskerud) og elektro butikken Borge, var det at kollisjonen inntraff. Vitner har forklart at jeg gjennomførte en forbikjøring av en rekke biler. Litt lengre frem, sto det en Caravelle som tydelig ønsker å krysse veibanen, da han hadde begynt kryssingen. Dessverre får han ikke med seg meg og bilene som jeg kjørte forbi. Jeg gjennomførte antageligvis en nødmanøver, da det ble for trangt og vanskelig å komme seg inn foran Caravellen og bilene som jeg hadde kjørt forbi. Antageligvis blokkerte jeg dekkene på sykkelen, og ble kastet av sykkelen. Sykkelen gikk rimelig klar, mens jeg ble slengt inn i fronten på bilen. Etter å ha sett uniformen og hjelmen, levner det ingen tvil om hvor på kroppen jeg traff bilen. Uniformen min er nemlig mer eller mindre uten ei skramme, mens hjelmen har et relativt godt krater midt på hodet. Med andre ord er det lov til å spekulere i om bruddet i ryggen har opstått som følge av et kompresjonsbrudd. Ihvertfall styrkes denne teorien når bruddstedet ligger omtrent midt på ryggsøylen (TH5/brystnivå).

Flaksen lyste imidlertid mot meg allerede fra første sekund etter at jeg lå stille. For et av de aller første kjøretøyene som kom til stedet, var Helseekspressen. Sjåføren var en tidligere ambulanse sjåfør, som straks skjønte at han måtte gi meg frie luftveier.

Flaksen stoppet ikke der, for en ambulanse var også like ved. Men ikke nok med det, for ved sykehuset Buskerud, var en ambulanseelev i ferd med å avslutte fagprøven. Ombord i denne ambulansen, var det to sensorer med masse kompetanse om akutt nødhjelp. Disse ble også dirigert til åstedet. Med andre ord var åstedet relativt raskt fylt med "kremen" av ambulsne personell.

En av disse to sensorene har jeg møtt i etterkant, i forbindelse med at vi holdt hvert vårt foredrag for russen på Kongsberg i regi av Trygg Trafikk. En fantastisk person og foredragsholder. Han forklarte meg at jeg hadde flere brudd i kjeven, og at de måtte gi meg skikkelig juling i kjeve området for at jeg skulle få frie luftveier.

Jeg må si at jeg er evig takknemlig for at jeg fikk så hurtig akutt nødhjelp. Jeg er glad for at det ikke var poltiet og brannvesenet som kom først. Nettopp fordi at skadene mine krevde en helt spesiell kompetanse på åstedet, for at skaden ikke skulle blitt værre enn den allerede var. Forskning viser nemlig at det som blir gjort av livreddende førstehjelp og tiltak på åstedet, vil være helt avgjørende for hvor bra man kan bli under rehabiliteringen i ettekant. Hadde jeg kommet først til en slik ulykke, hadde jeg nok lagt vedkommende i stabilt sideleie, uten å ta hensyn til om mistanke til brudd i ryggen. Men for all del, bedre å gjøre noe, enn ingenting. Og viktigst av alt, gi frie luftveier!

Videre ble jeg fraktet med luftambulanse til Ullevål, hvor jeg ble operert. Dette kommer jeg tilbake til ved et senere innlegg.

Mine fantastiske kollegaer som kom til stedet og som satt på operasjonssentralen, har jeg forstått har en av sine vanskeligste dager på jobb. Det tok litt tid før operasjonssentralen fikk bekreftet at jeg var involvert i ulykken.

Jeg har dyp respekt og forståelse for de mentale utfordringene mine kollegaer ble utsatt for, i tillegg til at de skulle opprettholde og ta vare på et åsted og foreta sikring av spor og etterforske. Innsatsleder forklarte at han ikke skjønte det var meg med engang. Han så kun sykkelen og lurte på hvorfor sykkelen min hadde veltet. Først da gikk det opp for han at det var jeg som nettopp var blitt fløyet til Ullevål. Heldigvis fikk mine kollegaer bistand fra Asker og Bærum og Spesialenheten.

Jeg er også utrolig takknemlig for at min gode kollega Arne, som tok seg av varslingen av min kjære Marilinn og at han stilte opp hele kvelden for henne. I tillegg stilte sjefen min Dag Ebbestad opp med engang. Sammen med Marilinn og operasjonssentralen, sørget de for at korrekt informasjon kom ut. Mine kollegaer ble også godt ivaretatt av kollega støtte ordninger osv.

Er det rart jeg føler meg heldig og takknemlig for å være i live!!!