Flere foredrag

I den siste tiden, har det blitt til at jeg har holdt flere foredrag. Det har blitt flere varianter, utifra hvilket publikum man skal foredra for. En variant er med min tidligere kollega og komiker, Thorbjørn Pettersen, mens en annen er sammen med min forrige sjef Dag Ebbestad.

De siste tre foredragene har vært sammen med Dag. Hovedfokuset har da vært historien min, og arbeidsgivers og kollegaers oppfølging av meg.

Første gang vi gjorde dette, var overfor NAV. Deretter har vi hatt to foredrag for politiet i Oslo. Første runde i Oslo, var for kollegaer i Oslo politiforening, mens andre runde for AMU (arbeids og miljø utvalget) i Oslo. Begge gangene etter forespørsel fra leder i Oslo politiforening, Sigve Bolstad.

Når vi hadde foredrag for Oslo politi forening, var det rundt hundre kollegaer i salen. Mange av dem ledere. I tillegg var stortingsrepresentant fra Oslo, Jan Bøhler, til stede.

Selv om jeg ikke er den som er mest politisk enig med Bøhler, var det en stor inspirasjon å ha Bøhler på første rad. Han fortalte at han var blitt anbefalt å komme av Sigve Bolstad, og ene og alene for å høre vårt foredrag.

Dagen etter var vi som sagt på AMU møte for Oslo politidistrikt. Her sitter blant annet diverse verneombud, representanter fra Oslo politiforening, bedriftshelsetjenesten og tre politimestere.

Jeg følte vi virkelig nådde frem med budskapet i AMU. Spesielt var de to visepolitimestrene i Oslo, veldig aktive med spørsmålstilling både til meg og Dag. I tillegg var det gode spørsmål som jeg ikke har blitt spurt om tidligere.

Alt i alt to flotte dager, hvor jeg følte vi kom frem med budskapet vårt, og at tilhørerne sugde til seg lærdom og erfaringer. Ihvertfall er det fantastisk flott å kunne bruke skaden på en positiv måte, og i tillegg kunne bidra til at andre kan høste lærdom av vår opplevelse.

Handlekraftig rullestol bruker

Det er bevist, det finnes ingen grenser... På tide å bli operativ igjen.. ;-)

Såret endelig grodd!!

Jeg har nå vært plaget med et sår på halebeinet i nærmest et helt år. Mange tiltak har vært forsøkt, som diverse sårbehandlings prosedyrer osv. Til slutt var det ingen bønn, jeg måtte på Sunnaas for å avlaste.

Såret har heldigvis ikke blitt større det siste året. Derimot har jeg, ved hjelp av min kone, vært veldig nær å få såret til å gro skikkelig. Dessvverre ble det til det værre når vi var nær ved å bli bra. Mulig vi slapp opp sårårosedyrene for tidlig.

Derfor ble det beste, at jeg skulle dra ril Sunnaas og avlaste rett etter Stomi operasjonen. Så allerede to dager etter at jeg ble skrevet ut fra Drammen sykehus, var jeg på plass på Sunnaas.

Det ble tidlig bestemt, at jeg var for nyoperert til å ligge på magen på ei magetralle. Derfor ble det til at jeg holdt sengen, men liggende på siden for å avlaste, skik at det ikke ble trykk på rumpa. Det var på ingen måte noen ønske situasjon. Ble forferdelig spasmisk i mage, rygg og bein, og veldig stiv i skuldrene.

Heldigvis, allerede etter en uke, var såret mer eller mindre grodd. En av grunnene til at det hadde gått så bra, var at vi hadde vært flinke til å vaske såret med saltvann, og i tillegg til legge på Mepilex xom bandasje. Mepilexen er forøvrig noe støttdempende og avlastende.

Det jeg nå må være oppmerksom på, er å avlaste noe. Dette da huden er nokså skjør og tynn. Vi må også smøre to ganger i døgnet med Lacobase krem. Så får vi håpe at det ikke sprekker opp igjen, for da er vi igang igjen.

På Nrk vedr. 26 års regelen

Igår var jeg med i et innslag vedr. 26 års aldersgrensen for tildeling av sport og fritidsutstyr, på NRK. Som jeg tidligere har nevnt, mener jeg dette er en håpløs og diskriminerende regel, som begrenser mer enn den er til gavn.

Etter at jeg skadet meg, har jeg ofte irritert meg/undret meg over at denne håpløse regelen har livets rett. For hva er det som er så viktig med at en person under 26 år har retten til å holde seg i fysisk form, men ikke en over denne aldersgrensen?

Hvis alle hadde hatt muligheten til å holde seg i form, tror jeg det ville lønnt seg samfunnsøkonomisk. Jeg ser for meg at ved at flere holder seg i form, vil man redusere antallet sykemeldinger, redusere sykehuskøene, og øke produktiviteten i arbeidslivet. Og ikke minst, vil flere funskjonshemmede kunne delta, og kanskje delte mer i arbeidslivet, enn de gjør idag. For meg har det å kunne gå på jobb og ha kontakt med arbeidslivet betydd utrolig mye. Ikke minst det å føle at man er til nytte og kan "produsere" for samfunnet, betyr utrolig mye for meg. I tillegg til å ha kontakt med arbeidsmiljøet og sine gode venner og kollegaer. Dessuten vil antagelig flere kunne klare å mestre mer i hverdagen. F.eks. enkle gjøremål i hjemmet, som å vaske klær, vaske opp, rydde osv. Og der sparer kanskje kommunene penger i kommunale tjenester.

Et annet moment jeg har tenkt litt på og opplevd, er hvordan man blir isolert fra å delta på barnas arenaer. For min del, gjelder dette spesielt alpinski, sykkel og langrenn. Hadde jeg fått utstyr som er tilpasset disse aktivitetene, kunne jeg selv tatt med ungene ut, og lært dem gleden av å gå og kjøre på ski. Akkurat slik min mor og far tok med meg og søskena mine. Har nemlig en stor drøm om å lære barna mine gleden av å være på ski og sykkel. På en måte blir mine barn påført et inndirekte handicap, som følge av at jeg er handicapet.

Og bare så det er sagt, dette er dyrt utstyr. En sit ski koster f.eks ifra 60 000,- og oppover. Og ryker dette, koster det deretter å reparere. Derfor er det etter mitt syn, viktig at folketrygden fortsatt får ansvaret for tildeling og reperasjon.

Det var ihvertfall en flott tillitserklæring å få muligheten til å være med å fronte denne saken. De øvrige aktørene var Cato Zahl Pedersen, stortingsrepresentant Linda C. Hofstad Helleland og statssekretær Gina Lund. Innslaget ble sendt i NRK sine 21 nyheter den 22.11, i sportsdelen.

Og her er linken til innslaget Innslaget kommer etter 24 minutter.

Stomi operert

I skrivende stund, er jeg på Sunnaas etter at jeg i begynnelsen av måneden ble stomi operert.

I forkant av dette, hadde jeg lest mye om dette på nettet. Og der fant jeg veldig mye informasjon. Blant annet sto det at stomi hullet ikke må brukes til homofil seksuell aktivitet.

En del ryggmargsskadde har ikke kontakt med tarmen i det hele tatt. Det vil si, at noen kjenner at de må på do, mens andre lærer seg noen signaler på kroppen at de må på do, mens andre igjen ikke kjenner noe i det hele tatt. Jeg var av den siste kategorien. Skjønt det er ikke noe problem å lære seg og kroppen rutiner, som gjør at man er trygg og unngår "uhell". Problemet er bare at dette er utrolig tidkrevende.

Før operasjonen tok jeg en tablett på formiddagen for å få tarmen igang, for så å gå på do på ettermiddaqgen. Når jeg da satte meg på do, satte jeg et klyster som heter Toilax. Var jeg heldig, så begynte den å virke etter fem minutter, og "jobben" var gjort på en halv time til tre kvarter. Var jeg uheldig, kunne det ta opp mot to og en halv time å bli ferdig. Og da er det kjedelig å være på jobb og vite at om det "smeller", er de andre kollegaene avhengig av at jeg også er til stede.

I tillegg hadde man de gangene man ble dårlig i magen. Å få løs mage i rullestol, er absolutt ikke noe å rope hurra for. Mye gris og mye å vaske. For husk, jeg har ingen presse eller knipe muskulatur i tarmen for å hjelpe med å holde avføringen innenfor. Derfor ble etterhvert valget veldig enkelt, det ble en "vinn, vinn" situasjon, og jeg bestemte meg for operasjon.

9.november ble jeg trillet inn på operasjonsstuen. Operasjonen ble gjort i full narkose, og det må jeg si var en syk opplevelse. For i det ene øyeblikket å være våken, for deretter å bli vekket opp av narkosen. Operasjonen er forøvrig nokså enkel, og gjøres som en "kikkhulls" operasjon. Litt over en og en halv time etter at jeg ble trillet inn på operasjonsbordet, hadde jeg fått meg ny "rumpe" på magen (som min yngste datter kaller det).

Når jeg våknet av koma, husker jeg at jeg var litt rørt, men også litt nedstemt. Visstnok ikke helt unormalt etter å ha vært i koma. Jeg ble deretter trillet inn på "Intensiven", hvor jeg i utgangspunktet skulle overnatte, da de var bekymret for slimdannelser i lungene mine. Ryggmargsskadde har nedsatt hoste og lungefunskjon, derfor ønsket de å ha full kontroll med meg.

Derimot fikk jeg opp slimet veldig greit, og kom meg veldig. I tillegg vil jeg nevne at jeg fikk en helt fantastisk oppfølging av ei sykepleier, som også hadde hatt tilsyn til meg når jeg lå på Drammen sykehus i forbindelse med skaden. Dessverre husket jeg ikke henne selv. Men at hun tok seg tid til å prate med meg etter operasjonen, er jeg ikke i tvil om at hjalp meg til å komme meg vesentlig raskere, slik at jeg kunne flyttes over til sengepost, bare timer etter operasjonen. Små enkle sosiale håndgrep, men som fikk meg til å smile bare en time etter operasjon. Så tusen takk om du skulle lese dette. Det står igjen som et sterkt minne.

Deretter lå jeg noen dager på "Kiriurgen 1", hvor jeg skulle rehabiliteres, og lære å skifte stomi. Igjen møtte jeg fantastiske hjelpe og sykepleiere, som tok sin oppgave proffesjonelt, og som oste av erfaring og medmenneskelighet. Spesielt må jeg få takke hjelpepleierne som hjalp meg med opplæringen. Jeg lærte raskt å skifte på stomien, og bli trygg på dette, slik at jeg kunne dra hjem et par dager, allerede lørdagen etter operasjonen.

Nå har jeg da hatt stomien noen dager, og jeg må si at det er utrolig praktisk og lettvint. Derimot var jeg ikke helt forberedt på utseende og det å ha en fysisk pose på magen. Har derfor brukt litt tid på å venne meg til dette mentalt. Men om ikke lenge kan jeg begynne å irrigere (spyle tarmen), og da kommer det ikke noe ut av stomien på noen dager. Da kan man skjule at man har stomi enda mer, ved blant annet å bruke små poser.

I etterkant kan jeg også berolige meg selv og fått bekreftet at kirurgene har lagt ut riktig ende av tarmen. Det har jeg så til de grader fått bekreftet, da tarmen var lammet noen dager etter operasjonen. For når den kom igang igjen, var det ikke "småtteri" som kom ut. Men det har heldigvis normalisert seg etterhvert.

Ellers har jeg nå fått en grunn til å ikke slanke magen, da jeg igjen har fått meg en sprettrumpe. For flat runpe vil jeg jo ikke ha.

Marilinns fødselsdag på Årbogen

Lørdag 30.oktober, arrangerte vi fødselsdag for Marilinn på Årbogen. Det hele ble stelt istand ved fantastisk god hjelp av gode venniner av meg og Marilinn. Marilinn visste ingenting.

Jeg valgte klubbhuset til Birkebeineren på Årbogen som festlokale, da jeg visste at de hadde tatt mine tidligere innspill i forhold til tilgjengelighet for rullestolbrukere, helt til punkt og prikke. Og det er jeg så utrolig takknemlig for! To parkerings plasser er merket forflytningshemmede, toalett fasilitetene er perfekte, og det er sakffet skinner slik at man nå kan rulle ut på terassen tilknyttet klubbhuset! Tusentakk til IBK som virkelig tar de funskjonshemmede særiøst! Dessuten viser det at ydmyke, men direkte tilbakemeldinger virker, og gir en hyggelig atmosfære i etterkant.

Jeg hadde ordnet barnevakt for barna, og avtalt med Marilinn at vi skulle ut og spise i Drammen. Min "faste" taxi sjåfør, Tor Sauer, stilte opp. Han fortalte Marilinn at han dessverre måtte en tur opp på Årbogen med en mobiltelefon, som de forrige kundene hadde glemt i bilen hans. Marilinn kjenner Tor, og protesterte ikke på dette.

Overraskelsen var derfor stor, når det viste seg at velkomskommiteen sto på utsiden og sang bursdagssangen. et herlig syn, men også en deilig aperitif ble tatt imot.

Festen fortsatte med deilig Tapas og dertil egnet drikke, og senere enda mer å drikke og masse dans. En kjempe hyggelig og vellykket kveld!

Igjen Tusen takk til IBK og spesielt vaktmester Bjarne Vidar Øen! Og tusen takk til jentegjengen som arrangerte! Dere er helt fantastiske!

Samling på politihuset

Idag samlet jeg og min tidligere sjef, Dag Ebbestad, alle som har vært involvert i skaden min etter ulykken. Det vil si, vi inviterte alle som har vært med fra første enhet på åstedet, til og med Sunnaas sykehus. I tilleg var familie og ledelse i politidistriktet til stede under seansen.

Ca tredve stykker møtte opp til sekvensen som startet kl 10. Formålet med seansen, var at jeg og familien skulle få muligheten til å takke alle involverte. Men også å kunne synliggjøre hvor stort apparat som skal til for å hjelpe meg tilbake til livet, samt å kunne trekke veksler og erfaringer på hverandre.

Sekvensen ble innledet av politimester Christine Fossen, og videre fulgt opp med Dag Ebbestad. Etter dette, fikk jeg ta "light" versjonen av foredraget mitt. Deretter tok vi en pause, før vi hadde ordet fritt.

Min far fikk anledning til å takke min fantastiske arbeidsgiver Søndre Buskerud Politidistrikt, på vegne av min familie. Deretter fikk jeg lov å takke min fantastiske tidligere sjef, Dag Ebbestad, for at han var og er en slik fantastisk flott "ledestjerne" og viste vei når jeg skadet meg. Om ikke Dag hadde vært så tidlig på banen og vist omsorg og signalisert at jeg var veldig ønsket tilbake i jobb, tror jeg at jeg fort kunne ha fått en mye tøffere mental kamp. Det å være politimann, gjør at man får en identitet man ikke lett kan gi ifra seg. Jeg er utrolig stolt av å fortsatt være politimann og ikke minst å være politibetjent i Søndre Buskerud politidistrikt. SÅ tusen takk til Dag for at han var så tydelig og klar på at politiet ønsket meg tilbake i jobb. Og tusen takk for de fantastiske ordene som mine kollegaer idag kom med. De varmer helt fantastisk!

Det å opplever så sterkt å være ønsket tilbake i jobb såvel av ledelse som av kollegaer, kan rett og slett ikke beskrives med ord. Det at arbeidsplassen er tilpasset meg som rullestolbruker, kommer helt klart i andre rekke etter de emosjonelle opplevelsene jeg har opplevd ifra arbeidsmiljøet. Så igjen tusen takk for at jeg har så fantastiske kollegaer og venner.

Kjøpt oss eiendom

På tirsdag fikk vi tilslaget på en eiendom som vi lenge har ønsket oss. Eiendommrn er stor og har et stort potensiale for oss til å få et tilrettelagt hjem for oss alle.

For å følge utviklingen av hvordan byggeprosessen går, kan du følge med på min kones blogg. Linken til bloggen, finner du i margen på venstre side, under blogger jeg følger.

Min kjæres blogg!

På fotballkamp

På lørdag var jeg og min sønn på Marinlyst stadion, og så Strømsgodset mot Brann. Min sønn var kjempe spent, ettersom dette var hans første fotball kamp, mens jeg var like spent på rullestol fasilitetene på stadion. Derfor var det to spente mennesker som dro på kamp, sammen med vår fantastisk trivelige nabo Kimmy.

Kimmy var den som hadde ordnet billetter, men også ordnet Tobias en Strømsgodset drakt, som i tillegg var signert av alle spillerne til Strømsgodset. Selv om jeg holder med Brann i Norge, var det rørende å se gleden til Tobias når han fikk drakten. Og plutselig skiftet han lag fra Brann til Strømsgodset. Men har opplevd værre ting enn det. Uansett er vi utrolig takknemlig for gaven som Kimmy kom med!

Selve Marinlyst blir pusset opp, på utsiden rundt stadion. Det var derfor litt små problematisk å komme seg frem, da underlaget var for det meste av grus. Men med en lett dytt i ryggen, kom jeg meg greit frem. Og uansett vil det bli veldig bra å komme frem, når arbeidet er ferdig.

På Marinlyst er det en egen tribune som er forbeholdt rullestolbrukere. Denne tribunen er plassert ved VIP området. Tilgangen er relativt enkel, med at man må ta heisen opp, og kan rulle rett ut. Tribunen er dessuten plassert omtrent midt på banen, slik at man har god oversikt over banen.

Hvis jeg skulle påpekt noe, måtte det være at det ikke var noen sitteplasser for ledsagere, evt. venner og familie på tribunen for rullestoler. Men sannsynligvis ville det blitt relativt trangt om det også skulle vært fastmonterte sitteplasser på tribunen, og gått utover antallet rullestolebrukere som kunne overvært kampene. Tobias og Kimmy ble sittende på vanlig sitte plasser, men på andre siden av gjerdet som skiller rullestol tribunen fra de andre plassene. Ihvertfall var stemningen god, selv om det ble 1-1 og uavgjort.

Jeg møtte også kollegaer av meg, på stadion. Og jeg merket at jeg savner det å jobbe operativt. Veldig hyggelig å møte mine fantastiske kollegaer, men litt sårt også. For å jobbe på Marinlyst, er en veldig hyggelig tjeneste. Det er nok noe jeg dessverre må si meg ferdig med.

Alt i alt en god opplevelse, som frister til gjentakelse for både meg og Tobias.

Huskeliste etter primærehabilitering

Etter at jeg hadde hatt mitt primæropphold på Sunnaas etter skaden, har jeg opplevd at det er en del ting som jeg har måttet erfare og skaffe til veie selv. Men dette er så primære og viktige ting, som Sunnaas egentlig burde ha forberedt pasienten på før utskrivning. Derfor har jeg laget en liste over ting som man bør skaffe seg raskest mulig. Listen er på ingen måte komplett ,men har dog en del utstyr og gjøremål som jeg vet at andre pasienter også har måttet ordne selv.

Jeg har også vært i kontakt med Gunnhild, som er brukerkonsulent på Sunnaas, at det kunne være en ide å lage og gi pasientene en lignende liste rett før avreise. Derfor er det veldig hyggelig med tilbake meldinger på denne listen jeg her har laget, slik at man kan lage en så komplett liste som mulig. Og for all del, det er ikke alle som har samme behov som andre.

Kommunale tjenester:

- Koordinator: Skaffe seg en kontakt person i kommunen, som kan veilede deg gjennom den kommunale jungelen, samt hjelpe deg med søknader og sette opp en individuell plan
- Ta kontakt med kommunen og skaffe seg en fysioterapeut.
- Ta kontakt med kommunen og skaffe seg en ergoterapeut.
- Evt. opprette en kontakt med sosionom.

Etablere kontakt med fastlegen og infomer om hvordan du er skadet, og hva dette innebærer for deg. Få bragt på det rene hvordan dere skal angripe problemer som uriveisinfeksjoner og inkontinens forøvrig. Skaff deg informasjon fra primær rehabiliterings sykehuset ditt, hvordan man som ryggmargsskadet bør behandle dette. Ryggmargsskadde krever ofte litt lengre og tøffere doser med antibiotika, enn vanlig gående.

Inkontinens utstyr: Jeg bruker Homecare som leverandør av utstyr. Homecare bruker posten, som bringer alt av utstyr til døren. Jeg bestiller opp så mye, at jeg har for flere mnd av gangen.

Utstyr som man bør/må ha:

- Kateter (Her finnes det mange og gode varianter, noe forhåndspåfylt med væske, andre helt tørre som må fuktes)
- Kateter poser
- Uridom (Et fantastisk hjelpemiddel som det lønner seg å ha mange av! Veldig praktisk å ha på seg på trening, på ski osv. Evt om natten om man sliter med spontan vannlatning og spontan vannlatning ved UVI)
- Uridom pose
- Bleier
- Stomi utstyr
- Kladder


Brukerpass:

Skaff deg brukerpass, slik at du kan bestille utstyr og deler fra hjelpemiddelsentralen selv. Ved å ha brukerpass, kan man f.eks. betille via nett, og vips slipper man å vente på time hos fysio og ergoterapeut. Også en fordel i forbindelse med reperasjon av rullestoler osv.

Medisiner:

Sier seg selv at dette må være på plass når du drar. Som regel går dette automatisk, men vær oppmerksom på at du får det du skal ha med deg.

For yrkesskadde i staten:

Få primærlegen din til å knytte alle medisiner og alt av utstyr til skaden, så slipper du å betale egenandeler for dette. Dessuten ved vedtak fra NAV på yrkesskade, slipper du egenandeler på transport til og fra fysioterapeut osv. Hvordan det stiller seg for yrkessadde i kommunen og i det private, vet jeg dessverre ikke.

Som sagt, denne listen er ikke komplett på noen måte. Send meg tilbakemeldinger, så kompletterer jeg listen

Universell utforming

Min kone kom over denne teksten på internett. Teksten tilhører Husbanken og Statens bygningstekniske etat. Denne teksten forklarer på en enkel måte hva universell utforming står for.

Universell utforming betyr at produkter, byggverk og uteområder som er i alminnelig bruk skal utformes slik at alle mennesker skal kunne bruke dem på en likestilt måte så langt det er mulig, uten spesielle tilpasninger eller hjelpemidler.
Hvem er alle?

En gylden regel innen universell utforming er at bygninger og uteområder tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelser, også fungerer godt for alle andre.

De fleste mål og anvisninger i forbindelse med dimensjonering av bygninger gjennom tidene har vært basert på lærdom og modeller fra da Vinci, Corbusier og Neufert - med en mannskropp som forbilde.

I tråd med dagens syn på samfunnet, der alle skal kunne delta, må det tas hensyn til menneskets variasjoner så vel i alder som i funksjonsevne.

Prosjektering med utgangspunkt i universell utforming vil være basert på tre forhold:

1. Mennesket som barn, ung, voksen, eldre
2. Mennesket med redusert funksjonevne med hensyn til bevegelse, orientering
og overfølsomhet ovenfor luftforurensninger og materialer.
3. Mennesket som bruker tekniske hjelpemidler som har konsekvenser for utforming

Action Trackchair

På torsdag var jeg og Per Christian (brukerkonsulent på Sunnaas), på Cordina AS som ligger på Hvalstad i Asker. Grunnen til at vi tok turen dit, var at Roger Hansen som driver dette firmaet, hadde lest denne bloggen og ønsket at jeg skulle teste et slikt kjøretøy.

Jeg kontaktet Per Christian på Sunnaas for å høre om han ville bli med. Jeg ville ha med Per Christian i tilfelle han så potensialet på denne rullestolen og kunne evt markedsføre den på Sunnaas. I tillegg er Per Christian veldig erfaren med rullestoler, og gir kjapt konstruktive tilbakemeldinger.

Da vi kom dit, møtte vi en engasjert, men kjempetrivelig gründer. Stolene er rullestoler, men drevet av belter. Roger hadde rigget istand to stk rullestoler, slik at vi skulle få prøve hver vår. Dessverre var ikke været helt på vår side, slik at det ikke ble så mye prøving. Derimot så var de få minuttene vi testet stolene, utrolig morsomme. Og hvilken fremkommelighet!

Disse stolene har en utrolig fremkommelighet, og minner veldig om å kjøre en gravemaskin. Stolene trenger en hvis form for trening, da man må kjenne og føle litt på tyngdepunktet og vippepunktet. Men det kommer man raskt inn i. Jeg ser absolutt et potensiale i denne stolen. Og spesielt på hytta. Tror ikke det er noe problem for meg å ta meg frem i lyng og mark. Og vips kan jeg bli med barna til et fiskevann på fjellet og fiske. Denne stolen har forøvrig uante muligheter, og det er bare fantasien som setter sperrer for hvor den kan brukes. Dog er den noe lav, alik at man må kjøre med kløkt.

Hvem som kan ha bruk for en slik stol, er mange. Personlig tror jeg at alle som har en eller annen form for bevegelseshemning i beina, kan ha nytte av en slik stol. Personlig ser jeg plutselig for meg at jeg kan brukes som skarpskytter i politiet...

Etter at vi prøvekjørte stolene, satte vi oss ned for å diskutere mulighetene for å få en slik inn i NAV systemet, og ting som måtte modifiseres. Blant annet bør det gjøres noe med inn og utstigningen av stolen. Jeg klarte ikke å komme inn og ut uten hjelp. Skjønt med litt trening, skulle jeg nok klart det. Per Christian spratt imidlertid inn i stolen som ingen ting. Roger så dette problemet, og hadde allerede noen ideer som løsning. En annen ting vi påpekte, var at det måtte gjøres noe med sitteputen og ryggstøtten. Sitteputen for alle ryggmargskadde, da vi har lite blodomløp og fort kan få sår som følge av trykk. Ryggstøtten, spesielt med tanke på de som mangler side stabilitet.

Stolen ligger på rett i overkant av 100 000,- slik den står nå. Med litt modifisering, blir den nok en liten tanke dyrere. Men dette er absolutt noe man bør prøve å få inn i forsikringsoppgjør om man er glad i naturen. I tillegg kan man trekke fra moms og 28% på skatten. Og plutselig er ikke stolen så skremmende dyr allikevel. Men målet for Roger var å få denne inn i NAV systemet, og tilgjengelig for alle. Og den tanken støtter jeg helhjertet!

Ligger forøvrig mange videoer på Youtube ved å søke på Action Trackchair.

Linken til Cirdina AS, finner du ved å trykke her.



Kanskje håp for meg som skarpskytter i politiet... ;-)

Bjørneparken og "Hakkebakkeskogen"

På fredag var jeg og familien i Bjørneparken på Flå. Bjørneparken er en park hvor de blant annet har bjørner som lever i fangenskap. I tilleg har de fått et amfi, hvor det vises diverse forestillinger. Og i sommer hadde de satt opp "Dyrene i Hakkebakkeskogen".

Man er alltid spent før man kommer til nye steder, og spesilelt hvordan de har løst kravene til "universell utforming". Jeg hadde dessuten nokså skyhøye forhåpninger, ettersom jeg hadde ringt Bjørneparken og rådspurt meg på forhånd og fått forklart at de hadde tilrettelagt for bevegelseshemmede utifra kravene til "universell utforming".

Før vi kom til Bjørneparken, hadde vi et stopp på det nye kjøpesenteret på Flå, for å innta et hyggelig måltid lunsj. Og maten var absolutt bra og smakelig. Kan absolutt anbefales videre. Det eneste jeg hadde å utsette, var at bordene er akkurat litt for lave til å komme under med rullestolen. Dessverre noe jeg opplever nokså ofte, slik at jeg må sitte med et serveringsbrett på fanget som bord.

Etter å ha inntatt et hyggelig måltid, var det klart for Bjørneparken. Jeg ble veldig optimistisk når vi kom frem. Blant annet var det tre godt plasserte handicap plasser rett ved hovedinngangen. Dessuten var det relativt lett å komme seg inn, da det var asfaltert helt frem til døren. Inne i hovedinngangsbygget var det gode og lette flater å rulle på. I tillegg til flere godt tilrettelagte toalett. Foreløpig svarte alt til forventningene.

Men det stoppet dessverre der. For hadde det ikke vært for min glimrende og alltid hjelpsomme "svoger" Jarl Rune, hadde dette blitt en håpløs opplevelse. For på innsiden, viste det seg at alle veiene var bratte og av grus. Med andre ord, håpløse å rulle på for egen maskin med min manuelle rullestol, og kan umulig tilfredstille kravene til "universel utforming".

Det ble til at Jarl Rune måtte dytte meg rundt det meste av området. Dessuten var selvfølgelig bjørnene på den andre siden av en relativt høy og lang knaus. Også dit måtte jeg dyttes. Hadde det ikke vært for Jarl Rune, vil jeg påstå at 180,- kroner ville være nokså bortkastet. Isåfall burde kaffen vært god. Men resten av familien hygget seg og fikk med seg flere typer dyr, og ikke minst matingen av bjørnene.

Nå var vi der av en annen grunn også. Ettersom vi nemlig se Thorbjørn Egners "Dyrene i Hakkebakkeskogen". Vi gledet oss veldig til dette, da teaterforestillingen hadde fått mye hyggelig omtale. Jeg var dessuten veldig spent på hvordan rullestol fasilitetene ville være. Jeg hadde suksessen fra foregående år fra Kristiansand i bakhodet, hvor jeg fikk en glimrende og godt tilrettelagt rullestolplass.

Dessverre fikk jeg føle litt på en nedtur denne gangen også. For det første ble vi vist feil vei og den minst tilrettlagte veien inn til amfiet, slik at vi kom inn på feil side av amfiet. Men det gikk på et vis. Selve amfiet, var flott, men heller ikke spesielt tilrettelagt, slik at jeg måtte sitte foran alle de andre tilskuerne. Ikke det at det gjør meg veldig mye. Men det finnes de funskjonshemmede som ikke liker å sitte slik at man blir et naturlig blikkfang for de andre publikumerne. Igjen glimret asfalten med sitt fravær, og underlaget var av enda mer og grovere grus.

Men når det er sagt, var det et fantastisk teaterstykke vi ble vitne til. Vi hadde som sagt lest mye hyggelig omtale om dette teaterstykket, som var noe annerledes enn den tradisjonelle forestillingen, men i høyeste grad gjenkjennelig. Stykket var noe "spritet" opp og hadde mange nye morsomme poenger. Spesielt må jeg få fremheve reven og Brumlemann. Men også de andre skal ha skryt for masse fart og mye morro.

Men dessverre, tror jeg det blir lenge før jeg og min familie tar turen til Bjørneparken igjen. Isåfall må det skje en del utbedringer når det gjelder "universell utforming". Det er ikke spesielt hyggelig å komme til et sted som etter min mening kun utfører et minimum i forhold til "universell utforming".

Etter å ha vært skadet i et par år, har jeg gjort meg noen erfaringer og det får meg til å stille noen sprøsmål. Er kravene til universell utforming for generelle og er kontrollen rundt dette fraværende evt. for dårlige? Hvordan er kompetansen til entreprenører og utbyggere når det gjelder universell utforming? Og til sist, hvordan er forståelsen og kompetansen til de som driver et sted som Bjørneparken o.lign. på det å sitte i rullestol og komme seg frem med familien?

De viktigste kontrollørene er nok vi som rullestolbrukere og bevegelseshemmede. Jeg går ikke i avisen med slike tilbake meldinger, men kommer til å sende en mail til de det gjelder med mine erfaringer i håp om å få gode og positive tilbakemeldinger. Har ihvertfall hatt suksess med det til nå.

Fått kontakt med ambulansepersonell

I den siste tiden, har jeg vært i kontak med flere av ambulansepersonellet som var på åstedet i forbindelse med ulykken min. Blant annet har jeg fått sporet opp lærlingen som hadde fagprøven sin hos Joar og Jørn, Eirik. I tillegg har jeg fått pratet med Ståle og Konrad som var sjåfører på Helseekspressen. Eirik viste seg å kjenne meg fra tidligere, da han hospiterte litt på den gamle operasjonssentralen til politiet når jeg jobbet der.

Spesielt interessant var det å prate med Ståle og Konrad. Ståle så forresten hele ulykken. Helseekspressen var nemlig bilen etter Caravellen som jeg kræsjet i. Han forklarte at han hadde sett meg komme over bakketoppen ved Fylkeshuset, i retning sentrum. Bilen foran sto derimot i ro. Ståle forklarte at det for han så ut som at jeg fikk en eller annen form for panikk, og derved la sykkelen kontrollert ned. Hvorfor jeg hadde valgt å legge ned sykkelen, kunne han ikke gi meg svaret på.

Derimot hadde jeg og sykkelen skilt lag på bakken. Sykkelen skled forbi Caravellen, noe jeg også holdt på gjøre. Dessverre traff jeg høyre forhjul med hodet med en realtivt stor kraft. En så stor kraft, at jeg fikk en veldig kraftig knekk bakover i ryggen. Antagelig grunnen til at jeg knakk ryggen. Videre hadde jeg sklidd forbi bilen, før jeg stanset noen meter lengre bak.

Ståle hadde ropt bak i bussen til Konrad om at det hadde skjedd en ulykke. Konrad fant frem nødvendig utstyr. De skjønte raskt at her var det en som hadde store problemer med luftveiene. De prioriterte derfor å få løsnet reima på hjelmen, og få av meg visiret på hjelmen. Konrad forklarte videre at jeg allerede hadde blitt blå på leppene idet Konrad kom til. Altså ikke mange sekundene etter at jeg kræsjet. Jeg hadde klart å puste mer normalt igjen, etter at de fikk av meg stroppen og hjelmen, men hadde fortsatt problemer med å puste skikkelig. De hadde dessuten vært veldig forsiktige når de tok av meg hjelmen, da de var redde for og mistenkte at jeg hadde fått hodeskader.

Like etter kom det en ambulanse fra Røyken og Hurum. I tillegg til at Jørn, Joar og lærlingen Eirik kom like etter dem igjen. Med andre ord har jeg nok en gang fått bekreftet at jeg har vært utrolig heldig.

Ikke rart jeg er blitt veldig glad i disse fantastiske menneskene også! Gjorde bare jobben sin har de fortalt meg. Reddet livet mitt gjorde de faktisk!

Glimrende treningsapparat på Akropolis

Dette apparatet er hovedgrunnen til at jeg har begynt å trene på Akropolis. Et apparat hvor jeg får trent hele overkroppen. Apparatet blir levert av Gym 2000..

Det som er det geniale med dette apparatet, er at man kan trille rett inn med ryggen mot ryggplaten. Denne ryggplaten er hele poenget. Den gir meg stabilitet slik at jeg slipper å måtte jobbe med å holde balansen i stolen. I tillegg slipper man å tenke på at rullestolen skal vippe, slik at man risikerer å tippe bakover.

Med andre ord, med dette apparatet får man trent overkroppen på en skikkelig måte, slik man gjorde før man skadet seg.

Det eneste minuset, er når jeg skal gjøre nedtrekk, må jeg ha hjelp til å få tak i stangen. Men når man har fått tak i stangen, er det bare å kjøre på.

Et annet treningstips for oss ryggmargsskadde, er å kjøre noen øvelser med strikk, spesielt med fokus på å få trent skulderne. Først og fremst for å forebygge belastningsskader.

Liten tur på Sunnaas

Fra mandag til tirsdag, var jeg en liten tur på Sunnaas igjen. Formålet med turen, var å fullføre deltakelse på et lite prosjekt jeg har vørt med på, samt å starte prosessen med å sette en invaliditetsgrad.

Prosjektet jeg er med på, går ut på at en av legene på Sunnaas, Emil, går inn i låret mitt og henter ut en bit av en muskelfiber. Blant annet skal han se hvordan muskelfibrene utvikler seg over tid for en ryggmargsskadet person.

Videre startet vi en prosess med å kartlegge invaliditetsgraden min. Blant annet hadde jeg en samtale med en av overlegene på Sunnaas, samt at de går igjennom journalen min. I tillegg gjennomførte de en såkalt "Asia test" for å se om skaden er stabil.

Fikk også en prat med en ergoterapeut i forbindelse med at jeg har fått avslag på brukerstyrt assistent.

Ingen av disse tingene vet jeg svaret på ennå. Invaliditetsgraden regnet de ikke med var klart før i september.

Min første sykkeltur

Endelig fikk jeg tid og anledning til å teste sykkelen som jeg har fått låne av Per Fagerhøi. Var veldig spent på hvordan jeg skulle fikse det å sykle med hendene.

Første utfordring var å komme seg inn i sykkelen. Ble nesten en halv meter fra stolen og ned på sykkelen. Men det gikk lettere enn jeg hadde trodd på forhånd. Og med litt hjelp fra min ;arilinn, så var bena på plass også.

Da var det bare å "tråkke" til. Og det var heldigvis ikke så veldig vanskelig. Derimot var det tungt å svinge. Men når jeg fant ut hvordan giringen virket, så gikk dette enklere også.

Men jeg merket tidlig at det ikke var beina som "tråkket". Gikk ikke lange tiden før jeg merket melkesyren og at jeg ble stiv og sur i overarmene. Men for all del, dette er uvante bevegelser og belastning, slik at det ikke er annet å vente. Men med en god del trening, så ser jeg for meg at dette skal bli et glimrende fremkomstmiddel og treningsapparat.

Etter at jeg hadde syklet ferdig, skulle jeg komme meg ut av sykkelen. Det vil si at jeg måtte skyve meg opp den samme halv meteren som jeg slapp meg ned. Et slikt løft har jeg aldri gjort før. I tillegg mangler sykkelen en brems som kan settes konstant på som et "håndbrekk". Men med litt hjelp fra Tobias til å holde sykkelen, og Marilinn til å støtte meg, så klarte jeg å skyve meg opp fra sykkelen og i rullestolen. Faktisk tok ikke Marilinn i i det hele tatt. Det var også en deilig mestrings opplevelse.

Ser absolutt behovet for å ha med seg en ledsager, da det er lett å kjøre seg fast. Som gående kan man bruke beina til å rygge med når man kjører seg fast med sykkel. Det er litt værre med en håndsykkel, da man må bruke fingrene i asfalten til å dytte seg bakover. I tillegg er det smart med en ledsager i tilfelle små uhell som punkteringer osv.

Begynt å trene på Akropolis

På fredag, hadde jeg prøve time på Akropolis på Åssiden. Min personlige trener, Solbjørg, jobber der som personlig trener. Og det var hun som gjerne ville at jeg skulle ta en prøvetime der, da de hadde investert i et nytt styrketreningsapparat for rullestolbrukere.

Det var derfor med stor spenning at jeg troppet opp på Akropolis på fredag. Hadde en forestilling om at apparatet lignet et de har på Catosenteret. Dette apparatet slet jeg veldig med balansen og vippepunktet på rullestolen, når jeg trente. Jeg måtte bruke mye av stabiliserings musklene mine, for å holde balansen i stolen, og derved ble det liten effekt av treningen og de muskel gruppene jeg ønsket å trene. Var derfor spent på om jeg måtte reimes fast i stolen. Måten vi løste vippe problematikken på Catosenteret, var å legge en vekt på fottrinnet. Når jeg ble reimet fast og fikk en vekt på fottrinnet, kunne jeg trene nokså effektivt i dette apparatet.

Jeg ble utrolig positivt overrasket når Solbjørg viste meg apparatet. Det viste seg nemlig at jeg kunne rygge inn i apparatet og få en glimrende støtte i ryggen fra en ryggplate, slik at balanse problem og vippeproblem ikke var noe problem i det hele tatt. For første gang kunne jeg trene alle muskelgrupper på overkroppen, og kjenne samme følelse av treningen som om jeg var uskadd. Jeg ble dyktig sliten. Og ja det skal sies, at når jeg begynte å bli sliten, ja da kommanderte Solbjørg meg til å ta noen ekstra repitisjoner. Men en fantastisk følelse å kjenne at jeg fikk trent de musklene jeg ønsket å trene!

Det som også er bra med Akropolis, er at det er gode muligheter til å legge seg ned på gulvet, og trene mange av øvelsene som jeg har fått ifra Next Move. Jeg er veldig spent på hvordan kombinasjonen av ren styrketrening og basis øvelsene fra Next Move kan slå ut i fremtiden. I tillegg skal jeg jo begynne å sykle.

Det eneste minuset jeg fant med Akropolis, er at de mangler et handikap toalett. Men det har Solbjørg lovet å ta opp. Og om det kommer på plass, blir det et perfekt sted å trene!

Tusen takk IBK!!!!

Etter at jeg igår sendte mail til tre sentrale personer (leder, anleggsleder og leder for fotballgruppa) vedr. forholdene for funksjonshemmede på klubbhuset til IBK på Årbogen. Rakk jeg knapt nok å tenke ordet kaffe til frokost idag, før jeg hadde tre verdige, ydmyke og konstruktive svarmail fra de nevnte personene. Det beste av alt, var at alle tre hadde tre nesten likelydende svar vedr. tiltak.

Det gleder meg virkelig å se at konstruktive, men kritiske tilbakemeldinger, gir så gode resultater som det muligens har gitt.

Nå ser det ut til at det i tilknytning til klubbhuet, blir et par parkeringsplasser som er merket for bevegelseshemmede, toalettet skal idag være både vasket og ryddet, samt at de skal ta for seg å kikke på den høye terskelen ut på terassen.

Jeg er veldig glad for rask respons, og for de flotte løsningene dere har skissert. For som det heter i et av kulepunktene under klubbens visjoner: "Klubben skal gi barn, ungdom og voksne tilbud om allsidige aktivitet, trening, muligheter til spesialisering og aktivitet uansett forutsetninger."

Så igjen: Tusen takk for hyggelig svar og respons! Jeg stiller meg gjerne til disposijon og rådighet, om det skulle være behov for råd o.lign!

Foredrag på Norefjord

Idag har jeg vært på Norefjord i Numedal, og holdt et foredrag for ungdomsskole elevene og elever på den Videregårende skolen.

Det ble en veldig hyggelig opplevelse for meg, og det virket som jeg traff bra med budskapet overfor ungdommen. En spesielt hyggelig og god opplevelse var det å oppleve at flere av elevene, helt spontant, kom bort og slo av en hyggelig og interesant prat etter endt foredrag.

Tusen takk til arrangøren, og til en lydhør og hyggelig ungdomsgjeng på Norefjord.

Ryggekamera på bilen

Har nettopp fått montert ryggekamera på "Sprinteren". En hendig sikkerhetsanretning, jeg ble pålagt av biltilsynet å få montert. Grunnen til dette kravet, er fordi Veitrafikkloven setter strenge krav til det å kunne rygge en bil. Loven sier at man skal ha hjelpemann til å rygge, om man er usikker på om det er hindringer i veien hvor man skal rygge.

Når man kjører en såpass lang og stor bil som Mercedes Sprinter, så sier det seg selv at man får relativt store døvinkler på bilen. Da skal man i teorien enten ut av bilen og forvisse seg om at det ikke ligger hindringer i veien, eller ha hjelpemann. Men er man gående, kan det fint komme hindringer i dødvinkelen igjen, når man settter inn i bilen etter å ha sjekket dødvinkelen. Jeg stiller meg derfor noe undrende til at ikke andre som kjører Mercedes Sprinter eller lignende biler, blir pålagt å anskaffe ryggekamera, slik jeg ble pålagt. Men for all del, jeg er utrolig glad for at jeg har fått kameraet, og ser kun fordeler med å ha fått det. Og kameraet er betalt av NAV.

Nedtur på Årbogen

I helgen som var, var jeg, Marilinn og Tobias på IBK cup på Årbogen. Tobias gledet seg voldsomt til at han skulle delta på sin første fotballcup og ikle seg den gule og blå drakten til Birkebeineren. Dessverre ble det en gedigen nedtur for meg som handikappet far å være med. Det var derfor med tungt hjerte og mye frustrasjon jeg sendte sentrale medlemmer i styret til Birkebeineren en mail om mine negative opplevelser i forbindelse med cupen. Stort sett når jeg opplever noe negativt etter at jeg skadet meg, ser jeg det som en utfordring og ønsker å lære av det. Jeg lar meg derfor sjeldent provosere og irritere. Dessverre ble frustrasjonen denne lørdagen såpass stor for meg og min familie, at jeg fant det nødvendig å sende IBK en klage mail.

I mailen gav jeg utrykk for var jeg så uheldig å skade meg i en trafikk ulykke for snart to år siden, slik at jeg nå sitter i rullestol. Jeg er fortsatt en aktiv person, som ønsker å trene mest mulig. I tillegg til at jeg er opptatt av at mine tre barn skal oppleve en engasjert far, som bidrar til å gi en best mulig oppvekst med blant annet fokus på idrett, til tross for at far er ryggmargsskadet og sitter i rullestol. Derfor ble skuffelsen stor når jeg og min kone skulle være med vår sønn på IBK cup i helgen, og la merke til hvor lite seriøst IBK har tatt universell utforming og tilrettelegging for funksjonshemmede når det gjelder klubbhuset på Årbogen.

At parkeringsforholdene ikke var tilrettelagt for bevegelseshemmede, var jeg i utgangspunktet klar over. Men hadde det ikke vært for en hyggelig parkeringsvakt som "ryddet" plass for meg, hadde jeg måttet parkere langt unna, og antageligvis måttet slippe av Marilinn og Tobias ved klubbhuset, uten at jeg selv hadde fått deltatt i det hele tatt.

Når jeg har vært sammen med Tobias på trening på Årbogen, har jeg til tider hatt problemer med å finne en praktisk parkeringsplass. Skjønt da har det vært litt lettere å finne en plass i rimelig nærhet, enn når det samles flere hundre barn med sine respektive foreldre. Det jeg foreslo, er å opprette to plasser for bevegelseshemmede på utsiden av klubbhuset. Vips slipper vi å bekymre oss for parkeringsproblemtikk og om vi i det hele tatt får lov å være med våre barn på aktiviteter.

Rullestol "rampen" opp til klubbhuset, fant jeg behagelig og bra. Skjønt jeg vet at Per Fagerhøi har påpekt at den kan være noe bratt og kan bli veldig glatt på vinterstid. Dette har jeg derimot ingen erfaring med ennå.

Det neste jeg påpekte, var muligheten for å komme seg ut på terassen. Terskelen ut på terassen er altfor høy til at jeg kan klare å komme meg ut på egenhånd. En esktremt sprek og erfaren rullestolbruker, kan kanskje klare å komme seg opp terskelen, men dette utgjør antagelig et særdeles lavt antall rullestolbrukere. Hadde jeg kommet meg ut, kunne jeg sittet på terassen og sett kamper, og hatt glimrende overblikk på de to øverste banene.

Nå gikk kampene til min sønn på den nederste banen, og med helgens vær, ble det uansett vanskelig å komme seg ned for å få med seg kampene. Uansett ble det et veldig sårt øyeblikk for min sønn, da premiene skulle deles ut på terassen, og han skjønte at jeg ikke fikk med meg premieutdelingen. Et stolt øyeblikk for han, ble forvandlet til et sårt øyeblikk. Jeg skal være så ærlig å si at jeg kunne ha spurt om hjelp til å bli dratt over terskelen og ut på terassen, men jeg var allerede blitt nokså irritert og provosert, og hadde veldig lite lyst å spørre om hjelp. Spesielt etter at jeg fant ut hvordan handikaptoalettene ble brukt. Da ble "begeret fylt". Da følte jeg at det er måte på hvor mye jeg skal be om hjelp, bare fordi det ikke er gjort de enkleste grep for å tilrettelegge for funksjonshemmede.

Terskelen ut på terassen, kan løses enkelt med en liten rampe/terskel eliminator. Med andre ord, en ikke veldig kostbar innretning. Men viktig at denne ikke gjøres for bratt.

Som sagt er det sjeldent jeg lar meg irritere over fasilitetene, men når jeg måtte rydde meg vei frem til toalettet, ble jeg irritert. Handikap toalettet på klubbhuset på Årbogen, blir nemlig brukt som et kombinert lager og vaskerom. Av ting som blir lagret, kan nevnes toaletpapir, vaskeartikler, ski og staver, gjenglemt tøy osv (alt av gjenstander som man ellers ikke vet hvor man skal gjøre av). En del rullestolbrukere er avhengig å komme seg på toalettskålen, når de må på do. Og for en del av disse, så haster med å komme seg på do. Da har man ikke tid til å vente fem minutter på at noen må rydde vekk "ting og tang" for at man skal komme seg på do. Men er det i det hele tatt verdig at man må be om at toalettet ryddes før man kan gå på do? Selv kom jeg meg ikke frem til vasken for å vaske meg på hendene etter endt besøk, grunnet at ting sto stablet opp foran vasken.

Når jeg var ferdig på do, opplevde jeg at det var foreldre som ønsket å bruke handikap toalettet for å skifte bleier på sine små barn. Et toalett på denne størrelsen, egner seg perfekt til slike ting. Men flere av disse foreldrene reagerte med irritasjon når de så hva toalettet egentlig ble brukt til. I tillegg ønsker jeg å påpeke at toalett skålen bar preg av å ikke ha blitt vasket på lang tid. Forståelig nok, da toalettet umulig kan være tilgjengelig for vaskepersonalet slik det så ut.

Selv ønsker jeg å være en aktiv bruker av idrettsfasilitetene på Årbogen, først og fremst som far, men også etterhvert som aktiv utøver. Men det frister lite å engasjere seg i idretten, når man møter fasiliteter som dette. Selv kjenner jeg flere rullestolbrukere som er fedre, og som er handikaputøvere som sokner til IBK. Jeg kan ikke anbefale dem Årbogen og klubbhuset til IBK slik fasilitetene fremstår nå. Heller ikke som møte og festlokale. Heldigvis er det ikke de store kostnadene som skal til , for at det hele skal bli veldig bra fasiliteter.

Mail er sendt, og tilrettelegging og rydding forventes gjennomført!!!

Fått låne Håndsykkel

Har idag vært på besøk hos Per og Anne Fagerhøi. Grunnen til besøket, var en telefon fra Per for et par måneder siden, hvor han ringte meg og tilbydde at jeg kunne få låne en håndsykkel av han. Må si at dette er en av de mest fantastiske telefonene jeg har fått etter ulykken. Vi hadde aldri møttes, men han hadde hørt om meg, og tenkte at dette måtte være noe for meg.

Per er mest kjent som en av deltakerne under Paralympics i piggekjelke. En utrolig sprek mann i rullestol, som "sluker" mil med håndsykkelen sin. Han hadde en sykkel til overs, som jeg kunne få låne.

Er veldig spent på å få testet ut sykkelen, og se hvor tungt dette egentlig er. Man regner grovt at en mil på vanlig tråsykkel, tilsvarer 2,5 km med håndsykkel. SKal ihvertfall bli godt å få trent litt kondisjon, og ikke minst kanskje øke lunge og hoste kapasiteten.

Jeg er ihvertfall utrolig takknemlig for at jeg ble gitt denne muligheten av Per, og gleder meg til vi også skal pigge med iskjelke på Valle Hovin til vinteren.

Prøvd curling for rullestolbrukere

Søndag var jeg på Snarøya i Bærum, og prøvde Curling for rullestolbrukere. Det var landslagssjef Thoralf, som spurte meg om jeg ville være med han inn og teste idretten. Thoralf er fra Krokstadelva, og vi har begge barn i Møllenhof barnehage. Han hadde samlet sammen tre andre rullestolbrukere, som også var med for å teste for første gang. I tillegg møtte et par landslagsspillere opp, og hjalp oss igang.

Curling for rullestolbrukere, er litt annerledes enn for gående. Blant annet blir det ikke brukt kost, og man setter ikke steinene ved å skli frem og slippe steinen. I curling for rullestolbrukere, setter man steinene ved å støte steinen ved hjelp av en stav/stikke. Med andre ord, må man gjøre alt riktig når man setter steinen. Man har ingen mulighet til å rette opp en evt. feil, ved å koste osv.

Uansett så syntes jeg det var nokså gøy, så jeg kommer nok til å prøve det igjen. Målet for Thoralf er å lage et rullestol miljø, som skal møtes regelmessig og trene og spille. Så når isen er på plass igjen i august, er planen å spille og trene på mandagene.

To foredrag denne uken

Sitter nå på Geilo hos mine foreldre og blogger litt. Er på Geilo i forbindelse med at jeg igår hadde et foredrag for Hol Lions club, samt at jeg i kveld skal ha et foredrag for UF (utrykningspersonellets fellesutvalg) Hallingdal.

Foredraget for Lions Hol, var et foredrag av en litt annen karakter enn de jeg foreløpig har hatt. Men dog følte jeg at jeg traff godt med budskapet. Det spesielle var at mange av tilhørerne er foreldre av venner og venniner av meg, som jeg lekte med i barndommen. Dessuten var det veldig hyggelig å legge frem sin historie og sine erfaringer overfor en klubb som har et så sterkt engasjement for humanitært arbeid som det Lions har.

Ikveld skal jeg som sagt, besøke UF Hallingdal sitt møte på Gol. Skal bli kjempehyggelig og spennende å møte yrkesfrender og gode venner ifra Hallingdal. Jeg er veldig takknemlig for at jeg får denne muligheten, og i tillegg få komme med mine tanker og erfaringer. Og forhåpentligvis også bidra til at mine kollegaer er best mulig rustet i tilfelle en krise skulle oppstå blant kollegaer i Hallingdal.

Hyggelig opphold på Sunnaas

Fredag kom jeg hjem fra et fire dagers kontrollopphold på Sunnaas. Oppholdet var først og fremst for å kontrollere om jeg helsemessig fungerer slik det er ønsket, og om jeg evt har trent feil og bør justere treningen. Med andre ord, inn på "kontroll og service". Og resultatet ble at det ikke ble utferdiget noen avskiltningsbegjæring denne gangen heller.

Tirsdagen ble for det meste brukt til å skrive meg inn og innhente opplysninger om meg. Blant annet ble jeg veid for første gang siden primæroppholdet mitt i 2008/2009. Og vekten nå er 97 kg. I tillegg hadde vi et åpeningsmøte hvor alle de som var på kontrollopphold, møtte. Temaet var så enkelt som "løst og fast". En genial måte og bli kjent med de som vi skulle dele uken sammen med. En ting som alltid blir tema i ryggmargsskade miljøet, er ting som berører intime ting som tarm, blære og seksualitet. Derfor er det viktig og genialt å ha et "løst og fast" møte allerede første dag, hvor man blir kjent og trygge på hverandre.

Onsdag startet med at de sjekket blære kapasiteten min, og at den tåler det trykket den skal. Heldigvis fikk jeg gode resultater her. Videre hadde jeg en samtale med Ergoterapeut og Sosionom.

Torsdag gikk med til å sjekke min kondisjon og min fysiske tilstand. Når det gjaldt min maksimale evne til å blåse ut, var denne forbedret det siste året. Den var nå 70% av det som er å anse som normalt for en funksjonsfrisk person. Det vil si at jeg har hatt en bedring på over 20%. Kondisjonsnivået mitt, var derimot ca 45% av hva som er normalt for en funksjonsfrisk person. Det vil si at jeg fortalte om at jeg nå hadde klart blåse opp ballong igjen. Noe de antok som en klart fobedring. Jeg fikk derimot en anbefaling om å skaffe meg utstyr til å begynne kondisjonstrening. Det vil si piggeutstyr, håndsykkel og pulsklokke. Problemet er at dette er meget kostbart utstyr, men som er nødvendig for å unngå komplikasjoner som kan oppstå ved dårlig kondisjon. Er jeg heldig så kan det hende jeg kan få dekket dette på forsikringen.

Videre testet fysioterapeuten min den fysiske funskjonsevne som styrke på overkroppen, funskjonsevne i beina og leddutslag. Styrke på overkroppen testet jeg til gode reultater, i tillegg til at ryggen virket bra. Magemusklene var noe dårligere enn ryggen, mens beinfunksjonen min ikke var spesielt god. Det vil si at jeg ikke klarte å vise at jeg hadde hatt fremgang i beina siden ifjor. Dette skyldes nok først og fremst at jeg ikke har fått trent slik jeg har ønsket siden påske, grunnet at jeg har hatt problemer med skulderen. Men fysioterapeuten min, Pia, betviilte ikke at jeg hadde fremgang og bedring, ettersom hun hadde lest epikrisene fra Catosenteret.

Legen sjekket også såret mitt, og konkluderte med at det hadde forbedret seg vedlig de siste ukene. Hun trodde det ville gro nokså raskt. Heldigvis.

Torsdags kvelden ble en kjempeflott kveld, med grilling på terassen og utekonsert. En utrolig intim og flott konsert opplevelse. Artistene som spilte var blant annet Magnus Grønneberg og Marion Ravn. Sunnaas har en fantastisk evne til å tiltrekke seg dyktige artister. Og konserten var absolutt et kjempe arrangement denne gangen også. Og artistene gav mye av seg selv.

Fredagen gikk med til oppsummering og planlegging videre. Min advokat Terje Scavenius, var også med på dette møtet. Møtet var hyggelig, rådgivende og oppklarende. Hovedkonklusjonen var at jeg skulle fortsette livet og opplegget slik jeg lever det idag, men også at jeg er litt for feit, og bør ta affære vedr. dette.

Sunnaas neste

Tirsdag drar jeg til Sunnaas på "service" opphold. Det vil si et opphold for sjekk, vedlikehold og service. I tillegg blir det nok noe egentrening. Ihvertfall skal jeg trene slik at jeg får sjekket ut om skulderen begynner å bli klar for trening igjen.

Håper også at vi kan begynne å se på invaliditetsgraden min, og gjøre noen vurderinger på det området også, slik at vi kan begynne å avslutte forsikringssaken.

En poliklinisk time for sjekke såret, håper jeg også at det blir tid til. Men det viktigste blir å treffe igjen likesinnede og utveksle erfaringer. I tillegg blir det veldig hyggelig å treffe igjen de ansatte på Sunnaas. Allesammen har en helt spesiell plass i hjertet mitt, etter at jeg hadde hoved rehabiliteringsoppholdet mitt der for litt over et år siden.

Innslaget på tv2

Her har dere innslaget som ble sendt på God morgen Norge på TV2, på torsdag 20.05.10.

http://tv2.no/video/?progId=429377

Tenker på deg og TV2

Så skjedde det plutselig noe igjen som berører skadn min, og jeg fikk litt å kringkaste igjen på bloggen min.

Idag har jeg nemlig vært på TV2 og God morgen Norge i forbindelse med en felles aksjon mellom Landsforeningen for ryggmargsskadde (LARS), Sunnaas sykehus, Landsforeningen for trafikkskadde og Autoriserte trafikkskolers landsforbund. Aksjonen heter Tenker på deg, og har som målsetning å få ned dødsulykker langs norske landeveier. I pinsen ønskes og oppfordres det å tenne et lys i forbindelse med en av de travleste utfartshelgene, og dessverre en av de helgene hvor det oppstår flest ulykker.

Aksjonens hjemme side finner du på denne linken; www.tenkerpadeg.no og Facebooksiden finner du her: http://www.facebook.com/#!/tenkerpaadeg?ref=ts

Det var ihvertfall utrolig spennende å få være med på direktesendt tv idag tidlig, sammen med Erna Solberg og leder for Lars, Leif Arild Fjellheim.

Leif Arild fortalte om aksjonen, mens Erna fortalte om det å være politiker og miste en nær politiker og venn i trafikkulykke. En trafikkulykke jeg også kjente godt til, ettersom det var Buskerud Høyres fylkessekretær, Odd Martin Dagsleth, som tragisk omkom i en front mot front ulykke på Herstrøm i Nedre Eiker, 2009. Selv bidro jeg med min historie.

Dessverre er det ingen link å oppdrive fra TV2 ennå, men forsøker å fremskaffe en, slik at flere kan få se innslaget.

Anbefalingen er ihvertfall å tenne et lys, og gjerne i sosialt lag sammen med andre. Fortell hvorfor du gjør det, så kanskje du er med på å vekke en holdning ekstra hos noen... Og kanskje har du noen du er glad i som har omkommet i en trafikkulykke, som du også ønsker å minnes... Ønsker ihvertfall dere allesammen en kjempefin og god pinsehelg, i trafikksikkerhetens navn!!!

Rådet for funksjonshemmede består

På onsdag var det på nytt kommunestyremøte, og en av sakene var den poltiske strukturen i Nedre Eiker kommune. En av de tingene som ble foreslått forandret, var å slå sammen eldrerådet og rådet for funksjonshemmede.

Jeg ble meget skeptisk over å tenke på at to så ulike interesse grupper skulle avgjøre saker sammen med hverandre, selv om sakskartet i utgangspunktet kan se nokså likt ut og konklusjonene bli nokså like. Men man må ikke glemme at diskusjonene og motivasjonen for avgjørelsene ofte er forskjellige. Det sier seg selv at de eldre og de funksjonshemmede ikke nødvendigvis har de samme interessene og samme motivasjon til de ulike vedtak som fattes. For eksempel kan nevnes at som funksjonshemmet er en avhengig av at samfunnet er tilrettelagt i alle faser av livet.

Andre spørsmål som dukker opp er: Hvilken kompetanse og hvorfor skal en pensjonist belemres med å uttale seg om universell utforming i barnehager, skoler osv? Og hvilken erfaring har en pensjonist til å kunne uttale seg vedr. holdninger til det å leve med nedsatt funksjonsevne? Hva med alle foreldre som får barn med funksjonshemning, hva er likheten mellom de eldre og disse foreldrene? I det hele tatt hvorfor skal en pensjonist uttale seg på vegne av de funksjonshemmede? Og likeledes, hvorfor skal en funksjonshemmet måtte ta politisk stilling til emner og problemområder som berører pensjonister

Problemet har imidlertid vært å rekruttere representanter fra de frivillige organisasjonene til rådet for funskjonhemmede. Men det er kanskje på tide at disse organisasjonene våkner til liv og erkkjenner sin besøkelsestid og engasjerer seg.

Heldigvis falt forslaget om sammenslåing med relativt trygt og godt flertall. Kun fem stykker av 41 representanter stemte for sammenslåing. Spennende blir det ihvertfall å se om det blir enklere å rekruttere ved neste periode.

Lite som skjer...

Egentlig har jeg mye å drive med, men det er som regel helt vanlige dagligdagse gjøremål. Og grunnen er så enkel som at jeg ikke får trent som følge av strekken i skulderen. Heldigvis er det bedring å spore, så jeg forventer å begynne å trene litt smått igjen om ikke lenge.

Ellers er det ikke veldig mye spennende som skjer, annet enn at jeg jobber mine 20% og forsøker å bidra hjemme så godt jeg kan. Etter 17.mai, ser det ut til at jeg skal ha en del foredrag. Blant annet for studentene i Søndre Buskerud politidistrikt og for elever på ungdomsskolen og videregående i Nummedal, samt et par mulige andre som ennå ikke er 100% bestemt. Veldig hyggelig å kunne bidra med sine opplevelser og erfaringer.

Den 25.mai legges jeg inn på Sunnaas for fire dager. Da skal jeg ha et kontrollopphold, hvor jeg får samtaler med leger og andre ansatte på Sunnaas. Men det viktigste blir å møte bruker konsulentene og andre rullestolbrukere. Med andre ord så gleder jeg meg veldig.

Poliklinisk på Sunnaas

Var idag på Poliklinisk avdeling på Sunnaas. Grunnen til at jeg var der, var fordi de ønsket å sjekke ut såret i "dalstrøka innafor" (halebenet). De ville vurdere om det var behov for at jeg skulle legges inn, slik at jeg evt kunne ligge på magetralle og få avlastning.

Grunnen til at såret ikke gror skikkelig, er at såret mer eller mindre blir utsatt for konstant trykk, ettersom jeg konstant sitter. Med andre ord, såret får ikke hvile og ro til å gro skikkelig.

Heldigvis konkluderte de med at det ikke var grunn for innleggelse, da såret var såpass lite og pent. En lettelse å få den beskjeden, for å ligge på magetralle er ikke akkurat noen drømmesituasjon. Istedet ble vi enige om at jeg skulle komme en gang i måneden for kontroll og behandling. Første time blir i slutten av måneden, og da skal jeg også ha fire dagers opphold i forbindelse med et kontrollopphold.

Kontrolloppholdet ser jeg frem til. Alltid hyggelig å være sammen med andre ryggmargskadde, og ikke minst de som jobber på Sunnaas. Idag møtte jeg igjen flere av betjeningene, og det er alltid veldig oppmuntrende og trivelig. Spesielt var det hyggelig å møte Anne, Mariann og primærkontakten min Knut Jørgen. Fotballpraten var der med en gang.

Savner motorsykkelen (faktisk)

Igår når jeg kjørte til nattevakt, valgte jeg å kjøre en av de faste veiene jeg pleide å kjøre når jeg skulle på jobb. Jeg og makker Gunnar, hadde en avtale med arbeidsgiver, om at vi hadde med oss motorsyklene hjem etter endta arbeidsøkt. Poenget var å drive trafikkovervåkning på vei til og fra jobb. Og noen resultater fikk vi også av det, i tillegg til at vi slapp parkeringsproblemer på jobben, samt driftsutgifter. En vinn, vinn situasjon for arbeidsgiver og arbeidstaker.

Det høres kanskje litt rart ut at jeg faktisk savner det å kjøre motorsykkel i tjeneste, når det faktisk var motorsykkelen som var årsaken til at jeg nå er ryggmargsskadd. Skal prøve å redegjøre litt for det.

Når jeg kjørte til jobb, begynte jeg å mimre om en del av de oppdragene jeg fikk og som jeg gjennomførte på motorsykkelen. Jeg klarer ikke å si noe annet enn at det var en fantastisk tid, med mange gode og actionfylte minner.

Motorsykkelen i politiet er for all del et farlig arbeidsverktøy, om man ikke vet hvordan man håndterer sykkelen. Men det er også et utrolig effektivt og anvendelig redskap når det gjelder trafikkovervåkning.

Men det jeg savner, er følelsen av å være på jakt. Følelsen av å stille seg opp på et av de hemmelige stedene på E18 mot Vestfold, og vente på at den rette fartssynderen skal dukke opp. Og bare så det er sagt. Vi ventet ikke på de som kjørte i 110 kmt i 100 sonen. Skulle det være interesant, hadde jeg en uskreven regel om at gjennomsnittshastigheten måtte være minst 12o kmt i 100 sonen. Det vil si at vedkommende hadde en vesentlig høyere topp hastighet. Målingen ble sjeldent gjort kortere enn 2000 m. Med andre ord, en veldig rettferdig måling, som var vanskelig å bortforklare.

Men følelsen av å vente på "byttet" og vite at ingen ser deg, det er en helt spesiell følelse, som kun jegere kan føle. Og når "byttet" dukket opp, ja da slo gjerne hjertet litt ekstra, og jobben kunne begynne. Først innhente "byttet", men aldri komme så nært at man "blåser" at man ligger etter og måler. For så å innhente "byttet" etter endt måling, og stanse bilen. Jaktfølelsen og fartsfølelsen er helt unik. I tillegg til at man føler at man gjør noe samfunnsnyttig. Men aldri på akkord med sikkerheten.

Mitt og Gunnars mål og motto, var først og fremst kvalitet på vårt arbeid, og ikke kvantitet. Det vil si at det var viktigere å få resultater som kunne karakteriseres som grove brudd på trafikk reglene, enn å ta de som kunne unnskylde seg med at det var tilfeldig at de kjørte for fort.

Tiden på sykkelen er forbi, men jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk smake på det å kjøre motorsykkel i politiet. Skulle ønske jeg fikk litt lengre tid på sykkelen.

Fått pumpe/kompressor

Har nå fått meg en pumpe/kompressor, slik at jeg slipper å rope på min svigerfar, svoger (Jarl Rune) og min far, hver gang jeg trenger luft i dekkene på rullestolen.

Kompressoren fikk jeg, etter at min fantastiske koordinator Tove søkte NAV om en slik. Kompressoren ligger i en liten praktisk reise bag, og tar ingen plass. I tillegg er den batteri drevet, slik at man kan ta den med overalt.

Så da er det slutt på å måtte dra på bensinstasjonen for å få luft i dekkene. For luft blir man avhengig av som rullestol bruker!

Strekk i skulderen

Nå vet jeg hvordan det føles, og hvor frustrerende det er for en toppidrettsutøver å ikke få trent som følge av skade. Ikke det at jeg er toppidrettsutøver, men har fått en strekk i venstre skulder, som hemmer meg veldig når jeg trener. Det vil si at jeg får ikke trent akkurat nå. Og som Cecilie på Next Move sier:" Det er ikke vits at du kommer hit og kun får trent seksti til sytti prosent!" Og det er jo godt å høre, ettersom jeg har betalt relativt mye for treningen. Istedet tar vi igjen øktene utover våren.

Merket strekken for første gang uken før påske. Da jeg skulle legges ned på gulvet for å gjøre øvelser, fikk jeg en spasmisk reaksjon i venstre ben. Spasmen forplantet seg opp i ryggen, og det var akkurat som at muskulatur under skulderbladet hugget til og fikk tak. Det gjorde vannvitiig vondt. Har ikke kjent lignende smerte før.

Etter dette har jeg funnet ut at jeg må være forsiktig når jeg kjenner det "napper" til bak i skulderen. Men, har hatt noen tilfeller som dessverre har gått for langt, og smertehelvete har kommet igjen. Smerten går heldigvis over.

Nå har jeg derfor en ufrivillig pause fra Next Move, og går til behandling hos min lokale fysioterapeut Rune i Solbergelva. Foreløpig har jeg kun hatt en behandling. Men allerede etter den første behandlingen, har jeg merket forbedring. Allikevel kanskje litt tidlig å si at jeg er på bedringens vei.

Var idag på akutt poliklinisk avdeling

Og bare så det er sagt, det var ikke så alvorlig som det innledningsvis kan høres ut. Var idag på akutt poliklinisk avdeling på Sykehuset i Buskerud i Drammen, etter henvisning fra min glimrende fastlege Chaudhry fra Nedre Eiker legesenter. Chaudhry ønsket å få en "second opinion" på sårproblematikken på halebenet mitt.

Da jeg kom til sykehuset, ble jeg møtt av ei kjempehyggelig sykepleier. Hun gjorde noen notater rundt sårptoblematikken, for så å skaffe til veie en lege. Jeg trengte ikke å vente lenge, før legen dukket opp. Tror jeg ventet i toppen ti minutter. Deilig å slippe til med en gang.

Veldig ofte opplever man at legen har dårlig tid med pasientene. Men ikke her. Istedet for å ty til arbeidsoppgavene jeg kom dit for, tok hun seg først tid til å bli kjent med meg, og bli kjent med skaden min. Jeg fikk en følelse av at hun var oppriktig interessert i pasientens (min) situasjon, og mitt ve og vel. Jeg følte straks at her ville jeg få god behandling, og kanskje lærte legen litt av å møte meg også.

Etter at hun hadde sjekket såret, fikk hun tilkalt en lege fra kirurgisk avdeling, for å se på såret. Begge to konkluderte med at jeg skulle fortsette med sårbehandlingen hjemme, da såret ikke var infisert eller hadde noen andre former for komplikasjoner. Så da blir det å smøre seg med tålmodighet, og håpe at såret leger seg. Lettelsen var ihverfall stor, ettersom jeg slipper ny kur med antibiotika.

Det som var veldig trivelig, var at legen fra kirurgisk avdeling var en av de som tok meg imot på sykehuset i Drammen fra ambulansen. Han husket visstnok episoden godt. Han forklarte videre at jeg hadde kommet inn på sykehuset, omtrent når det var vaktbytte mellom legene. Det var derfor nærmest dobbelt opp av alt av leger når jeg kom til sykehuset, og omtrent alle hadde meldt seg når jeg kom til sykehuset. Det hadde blitt en diskusjon på om de skulle sende meg direkte til Ullevaal, eller om de skulle bruke tid på å stabilisere meg. Ifølge legen, er det normal kontüme å stabilisere en pasient som kommer til et sykehus, før man evt sender pasienten videre. I mitt tilfelle, var det klare indikasjoner på at jeg hadde en ryggmargsskade. Ettersom luftambulansen sto og ventet, valgte de derfor å sende meg direkte til Ullevaal, ustabilisert. Antagelig en veldig korrekt avgjørelse.

Virket for meg som at den kirugiske legen satte stor pris på å få møte meg etter skaden. Og det var en veldig god opplevelse for meg også. Fantastisk hyggelig å møte redningspersonell og leger igjen etter ulykken, og vise at de beslutninger og det arbeidet de gjør, faktisk virker og gir gode resultater.

Sykepleieren som tok meg imot, behandlet såret og gav meg råd videre om hvordan jeg skal behandle såret. Om såret ikke blir bedre, vil jeg bli henvist til sårpoliklinisk avdeling.

Hvis det var slik at det var disse tre nevnte personene som hadde stått ved siden av sengen når jeg hadde våknet opp fra koma, ville jeg antagelig trodd at jeg var kommet til himmelen. Hvis dere leser dette, må jeg få takke for en veldig god og hyggelig opplevelse. Dere fremstår for meg som forbilder på hvordan man skal behandle pasienter!

Så får heller jeg beklage veldig at jeg rullet rett ut i bilen uten å sjekke med skranken om jeg skulle ha betalt. Jeg har ihvertfall ringt og sagt ifra, og de skulle evt sørge for giro i posten. Jeg betaler med glede!!! Tror jeg setter den tabben på at jeg er blitt for godt vant som yrkesskadd, og de fordeler det gir meg...

Flatt dekk på Østerås

Var idag og trente på Next Move på Østerås. Når jeg kom ut igjen, oppdaget jeg til min store forferdelse at venstre bakdekk var flatt. Dukket plutselig opp en del spørsmål om hvordan jeg skulle klare dette, og har jeg reservehjul?

Det første som slo meg, var at jeg er Falck medlem! Jeg ringte derfor umiddelbart dit, og fikk rakst kontakt. Problemet var bare det, at jeg er ikke Falck medlem. Men bilen! Nok et problem. Bilen vi har som er Falck medlem, er Renaulten som Marilinn disponerer, og ikke "Sprinteren". Nå skal også "Sprinteren" skrives inn i mantallet, slik at vi slipper egenandeler. Forsikringen dekket forøvrig veihjelpen, slik at jeg kom unna med en egenandel på 500,-.

Ca tyve minutter etter at jeg hadde ringt, kom Falck. Mannen fra Falck, fikk pumpet opp dekket, slik at jeg fikk kjørt til et mer hensiktsmessig sted for å "plugge" det skadde dekket. For bak Falck, hopet det seg opp med BN registrerte biler. Flere kom noe irriterte ut av bilen for å se hva som skjedde, men besinnet seg kraftig når de så meg i rullestolen. Vi fikk flyttet bilen, og "plugget" dekket. Vips var jeg på veien igjen. En time forsinket. Men uhellet og arbeidet tatt i betraktning, var det virkelig en effektiv veihjelp fra Falck.

Tusen takk for glimrende hjelp og service!! Nå skal jeg få registrert inn "Sprinteren" i registeret deres også!

PS: Fikk en "rose" i vinduet i Lierbakkene også. Så da må jeg oppsøke Riis bilglass også.

På TV2 på sit ski

I forbindelse med at jeg var i Hurdalen skisenter for å lære kjøre sit ski, var TV2 og lagde et innslag om oss. Her finner dere linken som viser innslaget: http://webtv.tv2.no/webtv/sumo/?progId=402801

Blåst opp ballong!

Den yngste dattera vår kom bort til meg idag og spurte om jeg kunne hjelpe henne med å blåse opp en ballong. Siden jeg skadet meg, har jeg ikke hatt mulighet for å klare dette, grunnet nedsatt lungekapasitet. Rimelig frustrerende!

Det er et faktum at vi som ryggmargsskadde får en vesentlig redusert lungekapasitet. Ved testing på Sunnaas, mener jeg å huske at lungekapasiteten min var redusert med nesten femti prosent. I tillegg til at magemuskler også er redusert, sier det seg selv at å hoste og nyse ikke er som før. Allikevel har jeg merket at jeg i den siste tiden har fått bedre kraft når jeg hoster og nyser. Dette har selvfølgelig noe med at jeg er blitt sterkere i magen, men også at lungekapasiteten er blitt bedre. Og bedre skal den bli. Må bare få meg utstyr til å drive utholdenhetstrening.

I og med at jeg ikke har klart å blåse opp noen ballong etter skaden, var det derfor med en lite motiverende innsats jeg gikk til værket, samtidig som jeg utrykte:"jammen, pappa klarer det ikke!". Hun hadde selvfølgelig også funnet en slik lang og smal ballong, og de er vel av de litt mer vriene ballongene.

Men, plutselig satt jeg med en fullt oppblåst ballong i hånden som skulle knytes. Var enfantastisk herlig mestrings opplevelse og klare det! Gleden ble ikke mindre når jeg så gleden og begeistringen i øynene og ansiktet til Tilje, i tillegg til at hun utbrøt med et bredt smil rundt munnen: "Pappa. du klarte det!!!" hvilken herlig dag!

Innslaget fra TVN på Youtube

Kom over innslaget om meg på Youtube. Hyggelig å se igjen, og heldigvis har jeg kommet meg veldig etter dette. Nye stoler har jeg også fått, og vesentlig sprekere.

Husker dette møtet godt. Erik og Jens er to utrolig trivelige og dyktige kollegaer. Men det jeg husker aller best med dette besøket, var at det egentlig var et utrolig morsomt besøk med masse humor. Dessverre ble nok ikke vinklingen helt slik, men det var heller ikke noe annet å vente. Hyggelig å se igjen ihvertfall.

Påsken over!

Så er påsken over, og hverdagen tilbake. Påsken tilbrakte vi på Geilo hos mine foreldre.

Påsken er ikke helt den samme som før, men håper at med tid og stunder, så skal det bli så likt før som mulig som den var før. Tenker selvfølgelig på det å kunne ta seg en skitur, og en tur i bakken. Spesielt med barna. Når det er sagt, så virket det for meg som at barna hadde en fin påske, og det er det viktigste. Påskerenn ble det også på dem.

Påsken ble noe redusert for min del, da jeg antagelig hadde en strekk i ryggen, i tilegg til at jeg gikk på en ganske sterk antibiotika kur for sårproblemet mitt. Antibiotika kuren tålte jeg dessverre dårlig, slik at den også gav meg en del begrensninger i påsken. Heldigvis har jeg nå avsluttet kuren.

Men alt i alt var det deilig å igjen kunne tilbringe påsken på Geilo igjen. Bare solen som manglet. Spennende blir det ihvertfall å se hvor langt jeg er kommet til neste påske, og kanskje jeg er i bakken og i skisporet igjen!

Sårproblematikk

Et problem med det å være ryggmargsskadd, er at det tar utrolig lang tid for sår under skadestedet, å lege seg. Har selv fått et sår ved halebenet (dalstrøka innafor som Henning på Sunnaas kaller det), som ikke vil gro skikkelig. Såret er ikke stort, men er i et område hvor det er tynn hud og lite blodgjennomstrømmning fra før.

Såret har nå vært der siden lenge før jul. Heldigvis er det ikke væskende, og har heller ikke utvidet seg. Men det vil ikke gro skikkelig.

Det er dessverre noe vi som ryggmargsskadde må leve med. Spesielt er det et faremoment rundt baken og sitteknutene. Derfor er det veldig viktig med en god sittepute, som er trykkavlastende i rullestolen. For min del er jeg heldig som har en del muskulatur i sete regionen. Men det er de som sliter veldig med dette, og som dessverre må tilbringe lange tider på ligge tralle på magen.

Nå går jeg på antibiotika for å se om jeg klarer å få fortgang i sårtilhelningen. I tillegg hjelper min fru med sårstell. Får håpe det er det som skal til for å få slutt på dette.

Hovedpoenget blir ihvertfall å ikke få sår under skadestedet, for det tar tid å få leget det igjen.

Prøvd trommer igjen!!

Igår(fredag), var jeg på Kretz musikk på Buskerud Storsenter, og prøvde trommer igjen for første gang etter at jeg skadet meg. Før jeg skadet meg, var jeg en ivrig trommeslager. Noe jeg har drevet med siden jeg var ca åtte år. Selv har jeg aldri vært veldig god, men har hatt stor glede av musikken i både korps, kor og band.

Det var derfor med stor spenning jeg tok turen innom Kretz musikk og Jostein Kretz, for å teste ut om jeg klarte å spille igjen. Var ikke tvil om at jeg ville klare å spille på en singel tromme som var plassert rett foran meg. Men det å spille på et helt trommesett igjen, var jeg mer spent på. Sitte balansen min er absolutt ikke som den var før jeg skadet meg. Det å kunne traktere et hel trommesett, krever en del balanse og noe mage styrke, da jeg må rotere noe med overkroppen for å nå over alle trommene og cymbalene. I tillegg må man kanskje gjøre raske og bråe bevegelser mellom de ulike trommene og cymbalene, og derved risikere å komme i ubalanse.

Jeg testet et digitalt Yamaha trommesett, som i tillegg var nokså kompakt. Gleden var derfor stor når jeg klarte å mestre trommene, og merket at jeg ikke kom spesielt ut av balanse. Med andre ord, så hadde trommene og cymbalene en glimrende plassering som gjorde at jeg nådde raskt over alt sammen.

Problemet er imidlertid hvordan jeg skal klare å bruke beinfunksjonen på hi-hat og stortromme. Da må jeg i utgangspunktet ha ben som virker. Løsningen blir derfor å få tak i et digitalt trommesett, hvor jeg kan spille inn beinfunksjonen på hi-haten og stortromma på forhånd. Regner med at jeg må gjøre dette via pc eller at jeg får en modul med opptaksfunksjon. Da skal det absolutt være mulig å spille i band igjen. Ville i såfall være en stor drøm som kunne blitt oppfylt.



Drømmesettet

Svar fra regjeringen

Etter at vi var på hyggelig besøk på Stortinget hos blant annet Høyres Stortingsrepresentant Bent Høie, har besøket resultert i et spørsmål som er blitt stilt i Stortingets spørretime fra Storitingets talerstol. Det var representanten Høie selv som stilte spørsmålet.

Spørsmål:
Vil statsråden bidra til et mer fleksibelt regelverk for refusjon av fysioterapibehandling, slik at pasienters mulighet for vellykket rehabilitering ikke hindres av byråkratiske regler?

Begrunnelse:
Mange pasienter har behov for fysikalske behandling som et ledd i sin rehabilitering. Behandlingsoppleggene varierer, og flere har god nytte av intensiv opptrening. Dette gjelder eksempelvis voksne med ryggmargsskader, og pasienter har informert meg om at de har meget god fremgang gjennom et opptreningsopplegg av om lag 2-3 timers varighet pr gang. Dagens takstsystem innebærer imidlertid at det bare gis refusjon for fysioterapi¬behandling i kommunehelsetjenesten for inntil en time pr behandling. Dette kan forhindre mange fra å få full nytte av behandlingen, og fører til at pasientene må bekoste store deler av behandlingen med egne midler. Det vil være hensiktsmessig å endre takstsystemet, slik at det gis refusjon for behandling av lenger varighet pr behandling enn dagens ordning åpner for. Dette vil også bidra til at mer behandling kan gis i kommunehelsetjenesten fremfor spesialisthelsetjenesten, i tråd med samhandlingsreformen. Videre vil dette sikre at alle pasienter uavhengig av økonomi kan benytte slike behandlingsopplegg. En slik endring bør vurderes i sammenheng med vårens takstoppgjør. Et mer fleksibelt regelverk på dette området vil bidra til at pasientene kan mestre hverdag og jobb, og dermed redusere utgiftene knyttet til sykefravær og helsetjenester.


Svar:
Det er et kommunalt ansvar å sørge for fysioterapitjenester til kommunens innbyggere, jamfør kommunehelsetjenesteloven § 1-3. Kommunene kan løse denne oppgaven ved å ansette fysioterapeuter på fastlønn eller ved å inngå avtaler med privatpraktiserende fysioterapeuter. De fleste kommuner har begge disse tilknytningsformene, men enkelte kommuner har ikke driftsgrunnlag for privat fysioterapipraksis. Kommunene har derfor muligheten for å tilby funksjonshemmede med et stort behandlingsbehov rehabilitering og annen tidkrevende behandling og opptrening i kommunale lokaler med ansatte fysio¬terapeuter og annet helsepersonell på fastlønn. Enkelte kommuner tilbyr denne typen tjenester gjennom kommune¬samarbeid. På den måten fristilles brukerne fra takstsystemet som benyttes av privatpraktiserende avtalefysioterapeuter.

Takstsystemet for fysioterapibehandling, som benyttes av de privatpraktiserende fysio¬terapeutene med driftsavtale med en kommune, består av tidstakster og tilleggs¬takster. Tidstakstene har en maksimal tidsramme på 90 minutter for visse diagnose¬grupper på særskilte vilkår. Den tidstaksten som benyttes oftest er på 30 minutter. Takstsystemet legger i dag ikke til rette for behandlinger med lengre varighet, slik stortings¬represen¬tanten påpeker.

Samhandlingsreformen legger opp til at en større del av helsetjenestetilbudet skal ut¬føres i kommunehelsetjenesten. For å understøtte målsettingene med reformen er det aktuelt å vurdere endringer i takstsystemet for fysioterapeutene. Også andre forhold taler for en gjennomgang. I tråd med dette ble partene, ved honorar¬tarifforhandlingene for fysioterapeuter våren 2009, enige om å nedsette en arbeidsgruppe for å gjennomgå takstsystemet. Målsettingen med arbeidet vil være å forenkle og forbedre takstsys¬temet, slik at dette i større grad samsvarer med dagens behov, og slik kan det bli til fordel for både brukerne, fysioterapeutene, kommunene og staten når det gjelder utøvelse, styring og finansiering av tjenesten. Arbeidet er blitt forsinket men vil bli igangsatt med det første. I den forbindelse blir det viktig også å se på den problemstillingen som reises i spørsmålet som stortings¬represen¬tanten tar opp. Det må være en målsetting at eventuelle endringer av takstene skjer på bakgrunn av forskningsbasert dokumentasjon av hvilke typer behandling som har effekt for de ulike pasientgruppene.

Med vennlig hilsen



Anne-Grete Strøm-Erichsen



Svaret kan vel tolkes som positivt, og at regjeringen ser problemet med dagen refusjons og driftstilskudds ordning, I tillegg er det tydelig at de ser problemet med at bredden av fysioterapi tilbud er for smalt, da det er enkelte pasientgrupper som trenger mer spesiell trening enn andre grupper.

Varaordfører i Asker, Lisbeth Hammer Krogh, er i gang med å se på mulighetene til å samarbeide på tvers av kommunegrensene på østlandet og opp mot NAV.

Hadde også vært interessant å fått en pasient gruppe som er referanse gruppe, slik at man kunne ha fått til forskning på behandlingsmetodikken på Next Move. Kan se ut som at regjeringen er positive til spissede og spesielle behandlingsformer, bare man har dokumentasjon å vise til. Men først må det skrapes sammen noen penger til et slikt forkningsbasert prosjekt. Kanskje det finnes noen "rike onkler" der ute?

Takk igjen til Handicare!

Igår (torsdag), opplevde jeg igjen den gode servicen som Handicare står for. Har hatt noen problemer med at setebeltefeste har hengt seg opp og kommet i klem på seks veis setet mitt. To ganger har det resultert i at selve festet har blitt knust, slik at Handicare har måttet montere nytt. Dårlig løsning og patent fra Handicare tenker du. Problemet til Handicare er at de har løsningene på problemet, men får ikke lov av myndighetene, da patentene ikke er kollisjonstestet ennå. Så da får vi leve med at vi av og til må inn og bytte setebelte festet.

Ihvertfall er det veldig hyggelig å ringe Handicare og Roger, og legge frem problemet. Roger var rask til å svare at det bare var å komme innom, så skulle Hugo stå klar til å skifte. Byttet var gjort på fem minutter, og vips så var problemet løst, og jeg rakk jobben.

Og du verden så glad jeg var som gjorde det jeg har prentet inn i hodet på alle de som kjører en bil som ikke er i forskriftsmessig stand. Har proklamert mange ganger overfor bilister jeg har stanset med kun et lys, at de straks må kjøre innom nærmeste bensinstasjon/verksted og få byttet pære.

For på vei til jobb, så ser jeg Morten, Gunnar og Edmund fra min gamle jobb på trafikk avsnittet i Drammen, ha bilbelte-, mobiltelefon- og rødlyskontroll (sier ikke hvor de sto). Litt flaut å bli stanset og "hengt ut" overfor kollegaer på samband, og våre øvrige lyttere (les: Drammens tidende), om at jeg ikke har hatt bilen i forskriftsmessig stand og kjørt uten bilbelte. Har hatt noen foredrag nå om blant annet det å ta unødvendig risiko og hvor viktig det er å sikre seg når man kjører bil. Men som sagt, jeg er en pliktoppfyllende eier og sjåfør av bil, og kjørte straks innom Handicare når uhellet skjedde... Puh... Dyrt kunne det også blitt...

Forøvrig var det litt sårt å høre at Edmund og Gunnar, igår, tok ut motorsyklene for første gang iår...

Erna på Next Move

Mandag 15. mars, var Erna Solberg på besøk på Next Move. Selv om jeg hverken sitter i styret eller har eieandeler i Next Move, fikk jeg være med på møtet.

Møtet var veldig intresant, men mye av innholdet vedr Next Move holder jeg for meg selv, ettersom jeg ikke har noen annen tilknytning til Next Move, annet enn at jeg er bruker.

Men på det generelle nivået som ble diskutert, er det ingen hemmelighet at temaet refusjon og drifttilskuddssordning ble diskutert. Erna mente at det måtte gjøres noe med denne ordningen ganske så raskt, da hele systemet var i ferd med å bryte sammen. Men hun kom ikke med noen lovnad vedr. en rask endring på dette temaet, men ville veldig gjerne holde kontakten videre med Next Move.

Blir ihvertfall spennende å følge fortsettelsen, og håpe på at det blir en endring. For som de sier på Nest Move, så er det nær åtti prosent som vil tilbake til ny runde etter den første. Men dessverre er det ikke alle som kan ta seg råd til dette. Det er ikke et sosialdemokrati verdig, at det kun er de rikeste skadde som får ta del i dette tilbudet.

Det er nemlig et enormt innsparingspotensiale for stat og kommune, for en ryggmargskadd som trener godt. En ryggmargsskadd koster samfunnet annslagsvis ekstra mellom 35 til 80 millioner kroner igjennom et livsløp. Ved at man dekker trening som f.eks. Next Move, vil man raskt komme i en slik form at man blir vesentlig mer selvstendig. Ikke unormalt at en ryggmargsskadd må ha assistent, ja opptil flere. En assistent koster raskt en halv million kroner i året. I løpet av kort tid, sparer samfunnet raskt inn en innvestering i trening, ved at den ryggmargskadde blir fysisk sterkere og mer selvstendig. Man kan kanskje endatil redusere eller slippe å ha assistent.

Til de som skulle ønske, men ikke har råd, så vil jeg råde dere til å være kreative og søke utradisjonelle midler. Mulig det finnes noen legat, eller kanskje det finnes en lokal Rotary eller Lions klubb som kan være med og finansiere et opphold på Next Move. Det er kun fantasien som er begrensningen her.

Legat kan du søke etter på denne linken: www.legatsiden.no

Sit ski kurs i Hurdalen

Bare så det er sagt med en gang. Det å kjøre sit ski er noe av det vanskeligste jeg har gjort siden jeg skadet meg. Med de forventningene de rundt meg og jeg selv hadde bygd opp, gjorde at jeg allerede på tirsdag fikk en gedigen nedtur. En av de største nedturene etter jeg skadet meg. Alt av målsettinger og forventnnger måtte snus helt om, og "rykk tilbake til start" har vel aldri stått klarere for meg.

Før jeg skadet meg, anså jeg meg selv som en nokså god alpin skiløper, og derfor har nok både jeg og de fleste av mine venner og familie tenkt at dette skal jeg lære raskt, og mestre. Realiteten var dessverre noe helt annet. Teknikk og og kjøreadferd kan ikke sammenlignes på noen måte. Med andre ord, jeg følte meg virkelig "dansk" i bakken. Frustrasjonen ble derfor ikke noe mindre, ettersom jeg så at alle de andre hadde raskere fremgang enn meg. Ja, flere imponerte stort! Spesielt Anders og Birgit. Men da gjelder det å snu det til noe positivt, og la seg motivere av at andre mestrer, og si at dette skal jammen jeg også klare.

Tirsdagen gikk for det meste til å finne balansen på skia og skli korte avstander. Ledsagere og andre som var med på turen, fikk virkelig kjørt seg med å løpe opp og ned bakken for å dytte og stabilisere. Noen av turene klarte jeg også uten å falle, men de fleste turene endte med at jeg veltet. Allikevel hadde jeg et par turer til slutt, som var innefor det man kan kalle å ligne på å holde balansen, og klare å svinge noe.

Allerede på tirsdagen skjønte jeg at vi hadde dyktige instruktører med oss. Jan Erik og Per Christian var veldig samkjørte på tilbake meldingene, og det var tydelig at de hadde en felles plan og forståelse for hvordan de skulle lære bort kunsten å kjøre sit ski. I tillegg hadde vi gode ledsgere som gav alt.

På onsdagen hadde jeg en dag som kan kalles stor opptur. Målsetning og ambisjoner var justert, slik at jeg hadde en mer realistisk holdning til det hele. ALlikevel var det en nærvøs Trillhus som stilte opp i bakken, og tredde seg ned i sit ski skallet. Nærvøsiteten ble ikke noe mindre av at instruktørene hadde bestemt at alle skulle ta heisen opp halvveis. Og bare så det er sagt, heisen i Hurdal er en av de bratteste T-krok heisene jeg har sett og kjørt.

Heldigvis klarte jeg og min ledsager Stian, å komme oss opp. Oppturen ble ikke noe mindre, når Per Christian introduserte meg for sving teknikk og jeg mestret dette allerede etter første sving. Det skal sies at Stian kjørte og støttet meg bak, slik at når jeg kom i ubalanse, så stabilserte/rettet han meg opp.Men selve svingteknikken klarte jeg og mestre av meg selv.

TV2 kom også i bakken på besøk denne onsdagen. De var der i regi av "God morgen Norge", og gjorde opptak som skal vises den 23.mars. Blant annet var det noe fokus på 26 års grensen. Spennende blir det å se innslaget.

Etter oppturen på onsdag, var det deror en optimistisk og spent Trillhus som entret Hurdal skisenter på torsdag. Og utgangspunktet var å flytte grensen enda et hakk, da vi for første gang skulle ta heisen helt til topps. Men før det, skulle vi lære å sette sit skien i stol heis posisjon. For å klare det, må man løse ut en vaier, for så å dytte seg opp i "stående" posisjon.

Etter denne innledende økten, var det klart for heistur. Stian koblet seg på skia mi bak, og vi fikk hektet på T-kroken i heis snora foran på sit akia. Alt gikk veldig bra, helt til vi kom til det bratteste.

Problemet med å kjøre heis med ledsager bak, er at sit skien blir en forlengelse av selve T-kroken og ledsageren. Når man da kommer opp i det bratteste, letter sit skien fra bakken, og ledsageren må stabilisere sit skien og utøveren slik at man ikke velter. Noe ubehagelig å sveve en halv meter over bakken i en sit ski.

Så hva var det som gikk galt. Joda, Trillhusen hadde glemt å stramme fjøre etter at vi hadde trent på stolheis posisjon, slik at når jeg lettet, ble det umulig for Stian å holde meg stabil og rett. Jeg veltet rundt, slik at hodet og skia "byttet" plass. Husker jeg tenkte: "hvorfor er det ingen som utløser nødstoppen" og "nå ryker nakken min". Problemet var at ingen så oss, da det var tåke i bakken og derfor ingen som kunne se oss i bånn av anlegget. En særdeles ubehagelig situasjon som var veldig skremmende. Heldigvis klarte jeg å ta tak i krykke skia mi, og utløse T-krok snora, slik at vi kom oss løs fra heisen. Problemet ble at vi ble liggende på det bratteste i heisen, og røre på seg var lite lurt, da vi risikerte å skli nedover.

Etter en stund kom instruktør Ståle (jobber til daglig i NSF), og hjalp oss ned. Det å kjøre en bratt heistrase med ledsager, er et vannvitiig kick. Men samtidig skal det sies at jeg følte veldig at jeg igjen hadde fått frykten i meg, og at mestringen hadde fått seg en knekk. Men Ståle visste råd, og var veldig klar på at han skulle få opp igjen selvtilliten. Det var derfor utrolig deilig at han veiledet meg igjennom noen svinger som jeg fikk sånn nogen lunde til på egenhånd.

Etter dette, kjørte vi ned for å komme igeng igjen i heisen. Planen var å kjøre den halvveis opp igjen. Men dessverre så sto heisen når vi kom ned. Samtidig landet Luftambulansen av alle ting i anlegget. Det viste seg nemlig at en turist i bakken hadde brukket lårbeinet. Flere av de som var med på sit ski kurset, trodde det var jeg som ble hentet... Hehe...

Grunnet at heisen sto stille, ble det dessverre ikke flere turer på meg denne gangen. Skjønt jeg fikk meg to turer i Dualski som styres av ledsager, for at jeg skulle komme over frykten jeg fikk for heisen. To turer ble det, og jeg fikk litt skifølelse.

Selv om bakken var etter min mening noe bratt for nybegynnere, var fasilitetene på turen veldig bra. Vi ble losjert inn på Haraldvangen, hvor vi bodde på hyggelige hytter. På kvelden evaluerte vi, og hadde flere foredrag. I tillegg spilte vi det geniale spillet mafia. I bakken i Hurdal skisenter, er det en egen hytte, som har tilrettelagt toalett fasiliteter for rullestolbrukere. Genialt opplegg, som jeg mener flere skianlegg burde ta lærdom av.

Det skal også nevnes at det var en fantastisk trivelig gjeng som jeg var sammen med. Veldig hyggelig og sosialt. I tillegg er det veldig intresant å være sammen med likesinnede, og dele erfaringer. Masse lærdom i dette. Så alt ialt, en kjempeflott tur. Og om jeg gir meg å kjøre sit ski? Neppe. det har jeg lovet ungene mine å klare. Har i tillegg knyttet til meg mange gode kontakter, og instruksjons timer er nærmest allerede bestilt i Arons løypa i Drammen.

Sit ski kurs

Imorgen (mandag), drar jeg til Hurdal på sit ski kurs. Må si jeg gleder meg masse, men er også veldig spent. Rikitgnok har jeg vært aktiv alpinist, men er veldig spent på om det kan hjelpe meg til å tilegne med teknikken greiere. Tenker jeg fort kan bli utålmodig ellers.

Kurset blir holdt av bruker konsulentene på Sunnaas. Og jeg gleder meg like mye til å treffe igjen disse fantastiske typene, samt å treffe andre ryggmargsskadde. Vi skal være totalt åtte ryggmargskadde på kurset. Skal bli kjempespennende å treffe igjen gamle kjente, og se hvor langt de er kommet i rehabiliteringen. Og minst like viktig som det å lære å køre sit ski, blir det å utveksle erfaringer.

Bardum skal også være på kurset. De vil ha med seg utstyr som vi kan få prøve, evt også å bestille. Hadde jo vært fantastisk å ha utstyret på plass til vi drar til Geilo i påsken. en det er vel mer en ønsketenkning.

Hvis nettilgang i Hurdal, håper jeg å kunne blogge litt derfra. Hvis ikke, får dere vente i spenning til jeg kommer hjem igjen på fredag.