Catosenteret

Etter Sunnås, var det Catosenteret som sto for tur. catosenteret ligger nydelig til i Son, og har utsikt mot Oslofjorden og mot Tofte på Hurum. Selve Catosenteret er nokså nytt, og har flotte rom og fasiliteter. I tillegg har de fantastisk bra mat som både er sunn og smaker godt.

Jeg dro fra Sunnås til Catosenteret i midten av februar. Avreisen fra Sunnås syntes jeg var noen uker for tidlig. Jeg hadde akkurat blitt med på et ryggmargskurs, som er et kurs for nyskadde og de nye urtfordringene vi som ryggmargsskadde kan møte. I tillegg var jeg kommet halvveis i et rullestolteknikk kurs som brukerkonsulentene arrangerte. Noe surt å ikke få fullførre disse to kursene, som jeg vet var veldig bra og som hadde gjort hveradagen enda enklere når jeg skulle dra fra Sunnås.

Å komme til Catosenteret var i utgangspunktet en stor nedtur. Å komme fra trygge Sunnås, de kjente pleierne og vennene jeg hadde knyttet kontakt med, var en veldig tøff overgang. Usikkerheten rundt hvordan rutinene på Catosenteret virket, var jo også et moment som var en mental utfordring. Det var tross alt mitt første møte med nye omgivelser, enn det som trygge Sunnås bidro til.

Men istedet for å gå i kjelleren, bestemte jeg meg for at jeg skulle klare meg på egenhånd så mye som mulig. Hadde jo hørt at pleierne jobbet mest mulig med hendene på ryggen, noe som forøvrig ikke var helt riktig. Trengte man hjelp, så fikk man det. Men også god veiledning til å mestre selv. Men det er da også noe å mestre selv, det gir utrolig stort mentalt overskudd, og gir en fantastisk mye bedre hverdag. Jeg husker jeg sa til meg selv, at antagelig så ville jeg se tilbake på oppholdet som veldig positivt. Allerede første kvelden, forflyttet jeg meg til sengs uten hjelp, og jeg landet ikke på gulvet (har ikke gjort det ennå, bank i bordet).

Et annet problemet var treningssalen. Treningssalen var ikke direkte lagt opp for rullestolbrukere, slik jeg opplevde treningssalen på Sunnås. Var begynt å komme i god form på Sunnås, og var blitt flink til å drive egentrening i form av kondisjonstrening og styrke. Dette var innledningsvis vanskelig å få til på Catosenteret.

Men, det tok ikke mange dagene før jeg klarte å se det positive med oppholdet. Hadde mange oppturer i form av egenmestring allerede de første dagene. Men de viktigste bidragsyterne, var de som utgjorde primærkontaktene mine. Beate, Barbro, Kristin og Allan var fire stykker som bidro til at oppholdene mine ble noen fantastiske opphold,som jeg idag ser tilbake på med lykkelige øyne. Deres engasjement og måten de tilrettela og utfordret meg på, var utroloig viktig og bidro i særdeleshet til at jeg fikk et utbytterikt, trygt og utviklende opphold. Det er ingen tvil om at Catosenteret har et fantastisk bredt tilbud, som er velreggisert og gjennomtenkt for alle som ønsker et opphold.

Men det skal også sies at det på lik linje som på Sunnås, så er det et utrolig godt samhold mellom brukerne. Min gode venn fra Sunnås, Anders, var oggå på Catosenteret. En fantastisk støtte og inspirator, i tillegg til at vi utviklet et kjempegodt vennskap. Men mange andre fra Sunnås var også der, samt flere rullestolbrukere som hadde vært på St. Olavs hospital, Haukeland og Tromsø osv. Alle som jeg har møtt gjennom det siste året, betyr noe helt spesielt for meg, og det er utrolig godt å ha likesinnede venner som man kan ta kontakt med og utveksle erfaringer med, urykke frustrasjon, eller rett og slett bare for å prate med.

Under oppholdene på Catosenteret, var det flere kollegaer som også hadde rehabiliteringsopphold etter diverse skader eller sykdom. det var ingen av disse som satt i rullestol. Dessverre trakk vi noen nedslående konklusjoner vedr. oppfølging fra arbeidsgiver. Når jeg fortalte min historie til disse, så ble de målløse når det gjaldt den fantastiske oppfølgingen jeg mottok fra arbeidsgiver. Jeg ble utrolig stolt av å være ansatt i Søndre Buskerud Politidistrikt. Flere av disse hadde knapt nok hørt noe fra arbeidsgiver, til tross for langvarig sykdom og skade. Men det gleder meg som sagt å ha en arbeidsgiver som valgte å satse på meg og tilrettelegge så mye som mulig for at jeg skulle komme raskest mulig tilbake i jobb. Her har nok Søndre Buskerud noe å lære andre distrikter og evt. andre arbeidsgivere.

Når det gjelder rehabiliteringen, så opplevde jeg på Catosenteret. et av mine lykkeligste øyeblikk etter skaden. Flere ryggmargsskadde, hadde leid inn en fysioterapeut fra USA og Project Walk. Min fysioterapeut Barbro, deltok mye på behandlingen av disse brukerne. Barbro begynte tidlig å tvile på min diagnose som komplett skadet. Forskjelen på komplett og inkomplett skade, skal jeg skrive litt om senere.

Barbro har en helt spesiell interesse for rehabilitering av rygmargsskadde, og sluker det som er å sluke av informasjon rundt temaet. Barbro mente jeg hadde veldig mye spasmer i bena til at jeg kunne være komplett skadet. Hun mente at det skulle jeg ikke hatt i noe særlig grad, ettersom nervebanen i utgnagspunktet var totalt brutt. I tillegg hadde jeg mye muskel aktivitet i magen, som forøvrig ligger under skade stedet.

Utifra det hun så, fikk hun med seg Bree fra Project Walk og et par andre fysioterapeuter for å teste bena mine. Etter gjentatte forsøk, så kjente hun og Bree (fysio fra Project Walk), aktivitet i beina. Når jeg ringte hjem til mor og far, må jeg si at jeg ble nokså rørt. Det er nemlig sjeldent jeg har hørt pappa si at han er nær ved å begynne å gråte.

Resultatet har blitt totalt tre opphold på Catosenteret (egentlig skulle jag bare hatt et), og dertil mye knallhard trening rundt treningsmetodikken til Project Walk. I tillegg har jeg nå hatt et opphold på Next Move, og dertil ekstrem fremgang i magemuskulatur, og en formidabel utvikling når det gjelder nerve kontakt med beina. Dessverre ingen synlige muskel aktivitet ennå, men det er jeg sikker på at kommer. NÅ SKAL JEG STÅ OG GÅ SNART!!! Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk møte Barbro, og for hennes formidable engasjement rundt ryggmargssakdde.

Ergoterapeuten min Kristin, skal også ha en stor takk. Hennes engasjement og ståpåvilje, krever en helt spesiell oppmerksomhet. Forflytningstrening og påkledningstrening, ble viktige treningsmomenter som jeg opplevde å ha stor fremgang på. Når det gjelder påkledning i rullestol, kan jo hvem som helst prøve å kle på seg, og samtidig bruke armene til å lette på rumpa for å dra på seg buksa. Derfor var det viktig å stille i nyvasket boxer, og innstille seg på knallharde påkledningstimer. For til å begynne med, er det å kle på seg i rullestol fysisk ganske hardt. Men når man får det til og tilegner seg sine egne teknikker, er det plutselig veldig greit. Og en stor takk for at du pushet meg til å trene på å kjøre ned trapper, og for at du ble med meg på arbeidsplassen for å besiktige den før jeg begynte å jobbe igjen.

Også på Catosenteret opplevde jeg en spesiell opplevelse fra kollegaer. Jeg fikk nemlig besøk av en fantastisk person som heter Bjørn Arild. Bjørn Arild kjenner jeg fra Oslo Politi orkester, som jeg spilte i når jeg gikk på Politihøgskolen. Bjørn Arild fortalte at han hadde snakket med formannen i politiorkesteret, Mari, og sammen hadde de kommet frem til et øsnke om å ha den siste øvingen før 17.mai på Catosenteret. Og slik ble det. Politiorkestert kom på besøk, og holdt konsert for hele Catosenteret! En stor suksess som er planlagt å bli en tradisjon.

Avslutningsvis må jeg også rette en takk til min gode venn Haider, som hver søndag etter endte helgepermisjon, kjørte meg tilbake til Sunnås og Catosenteret med sin rullestoltaxi.

Summen blir at Catosenteret er et glimrende sted å være, og jeg fikk rett. Jeg ville se på oppholdene som særdeles nyttig og flotte. Jeg er blitt veldig glad i Catosenteret og de som jobber der. Og ettersom jeg nå har fått bil, Skal jeg nok snart ta turen og spise vaffel en fredag. For vaflene er utrolige gode på Catosenteret.