Snø, en utfordring

Trodde ikke jeg skulle bli små irritert over snø, men idag kjente jeg at den irriterte meg litt. Antagelig for første gang i mitt liv. Hittil har ikke snøen vært det største problemet, men det var før det ble litt mildere i været. Det vil si rundt 3 minus grader.

Hjemme i min egen gårdsplass, var det idag god hardpakket snø som er lett å trille på. Problemet oppsto på jobb. Der var det masse salt i snøen, noe som gjør at snøen blir løs og porøs. Ikke noe problem om man går på to bein, eller har brede hjul. Problemet blir imidlertid betydelig større når man kommer med en manuell rullestol med små hjul.

Hjulene borrer/graver seg ned i snøen, og fothvileren ligger så lavt mot bakken at den samler opp snøen foran rullestolen. Plutselig står man bom fast, og kommer hverken frem eller tilbake. Heldigvis har jeg blitt utstyrt med en ekstra porsjon med stahet etter ulykken, skjønt noe hadde jeg vel også før ulykken. Med andre ord kom jeg meg etterhvert til bilen.

Heldigvis ringte Sølvi fra jobben, og fortalte at jeg ville bli tildelt den nærmeste parkeringsplassen til personalinngangen. Her er det varmekabler i bakken, og bare fryd og gammen. Veldig hyggelig.

Dessverre var det ikke like fryd og gammen når jeg skulle ha time hos min fastlege idag. Hadde det ikke vært for min fantastiske svigerfar Hugo, hadde jeg ikke kommet inn på legehuset i Nedre Eiker. Rullestolfasilitetene til legehuset er ikke imponerende bra ved normale forhold, men ble ihvertfall ikke noe bedre idag, utifra dagens rådende føreforhold. Hvis jeg hadde satt meg fast på utsiden, kunne jeg jo i utgangspunktet ha ringt inn og bedt om hjelp. Problemet er bare det at ringer man, blir man stående i telefon kø over flere minutter. Når det er sagt, skal de ansatte ved legehuset ha skryt for alltid å være blide og service instilte. Har ikke opplevd mye motstand der, annet enn telefonkø.