Sunnås

Etter å ha vært på Drammen sykehus, ble jeg den 30.09.08, overflyttet til Sunnås sykehus på Nesodden. Sykehuset ligger vakkert til, med fjordutsikt mot Oslo. At jeg skulle dit, tok jeg positivt. Selv hadde jeg vært på Sunnås ved en anledning i tjeneste, og visste at de som kom dit, ville få god oppfølging, men at det også ville bli fysisk hardt. En stor til ambulansen som kjørte meg til Sunnås, da de først kjørte meg hjem en time, før jeg skulle kjøres til Sunnås. Deilig å ha en liten time med Marilinn og barna.



På Sunnås ble jeg møtt av ei fantastisk hyggelig og blid sykepleier som heter Veronica. Veronica bidro til at mitt førsteinntrykk ble utrolig bra. Fortsatt var jeg sløv som følge av smertestillende, men dog mye mer mentalt tilstede.

De første dagene gikk med på å bli vant til Sunnås. Var noen utfordrende dager innledningsvis. Hadde vanskeligheter med å sosialisere meg og bli en del av de andre pasisentene. Men, jeg var heldg som hadde en god venn og kollega som også var pasient på Sunnås. Svein skjønte tidlig at jeg trengte å dras litt ut blant de andre pasientene. Og var klar i talen når han ba meg å bli med å spise kveldsmat med de andre. Det var absolutt et skritt i riktig retning. Matbordet har jeg beskrevet som det vitigste med hele Sunnås, sammen med bruker konsulentene. Matbordet er et forum hvor man utveksler erfaringer om livet i rullestol generelt, samt treningsmetodikk og andre sosiale aktiviteter.

De første dagene og ukene gikk med å normalisere ting. Det å tømme blæra og tarmen var det første vi jobbet med å få kontroll på. Husker spesielt godt den første gangen jeg orket å sitte på en do stol og "drite". Stor sier og en stor dag! Det var nemlig ingen selvfølge, da jeg tross alt hadde ligget i noen uker, og var nær ved å besvime bare jeg tenkte på det å sitte. Blodtrykksfallet kom med engang.

Når det gjelder de som jobber på Sunnås, må jeg si at jeg er dypt imponert. At sykepleiere og hjelpepleiere kan gi så mye av seg selv, og ha en så uriktig lønn, er for meg en gåte. En fantastisk arbeidsstokk som var utrolig motiverte, og i fantastisk humør. I tillegg flotte inspiratorer og motivatorer. Ingen ting var tabu eller vanskelig å ta opp.

Sunnås har i tilleg et flott opplegg, som tar vare på deg på alle fronter. Fysioterapi, står selvfølgelig sentralt. Og mine to fysioterapeuter Magni og Pia, var like motivert hver gang, og hadde opplegget klart. Vi startet med å klare å stå i 90 grader i ståbenk (for å forebygge blodtrykksfall), til å kjøre knallharde styrkeøvelser, forflytningstreninger, svømmetrening osv. Sammen flyttet vi nye barrierer omtrent hver eneste dag. Hver millimeter fremgang, var en stor seier.

Sunnås tilbydde også psykologi timer, sosionom timer og ergoterapauter. Alle disse tre tingene tok jeg for meg. Psykolog timer for å få sorter inntrykkene og reaksjonene fra ulykken.

Sosionomen min het Betina og er tilfeldigvis fra Geilo. Hennes far og min far, kjenner hverandre godt. FIkk en fantastisk hjelp til å søke på mine rettigheter i "AS Norge". Og alt ble innvilget.

Ergoterapeuten min som het Linda, er jeg også veldig takknemlig for. Hun sørget for hjelpemidler og tilrettelegging av hus. Hun søkte også på bil for meg, som jeg i disse dager har fått (tok et år og få).

Må jo også nevne spesielt primær sykepleiene mine som til stadigeht var der og bidro til fremgang. Hadde det ikke vært for at disse "pushet" meg og satte meg litt på plass, så hadde nok utviklingen gått enda saktere. En stor takk til dem!!!

Overlegene Ellen, Thomas og Benedicte skal også nevnes! Flotte mennesker det også, som er genuint intriserte i arbeidsfeltet og kompetanse området. Lærte mye om hvilke utfordringer jeg ville få som ryggmargsskadd av disse. Det var dessverre disse som måtte "avskilte" meg. Men jeg og Ellen har en avtale om, hvis jeg kommer meg påbena og kan danse halling, så skal hun stille i bunad og holde hatten... ;-)

Men det mest geniale med Sunnås, er at de har ansatt tre bruker konsulenter som sitter i rullestol, det vil si de har brukt rullestol i lang tid. Alle tre har derfor opparbeidet seg lang erfaring, og mange teknikker om hvordan løse hverdagsproblemene. Men de hadde også mye mentalt å bidra med, for hvordan livet ellers kan leve. Spesielt var tilstedeværelsen deres ved middagsbordet særdeles nyttige. Kursene som heter rullestolteknikk, hadde de også. Her var temaer som å forsere fortauskanter, kjøre ned trapper og rulletrapper blant temaene. Og ja, det var virkelig nyttige kurs, og det er utrolig hvilke hindringer som kan forseres med en rullestol. Men utrolig viktig å ha en rullestool som er god og perfekt tilpasset deg.

En annen opplevelse som var enormt stor, var støtten av kollegaer og venner. Til tider hadde jeg venteliste på 14 dager for de som ønsket å besøke meg. Jeg og Svein, fant ut at det var lurt å dele besøkene i to. Det vil si at halvparten besøkte meg, for så å bytte halvveis. Ikke bare kollegaer som kom på besøk, men venner og familie stakk stadig vekk innom. Uansett er det to besøk som jeg satte virkelig stor pris på. Det ene besøket var Politimester Fossen som tok seg tid, mens det andre var ordfører Elly Therese Thoresen fra Nedre EIker kommune. En tredje person som kom på besøk til meg som jeg spesilelt vil nevne, er mitt søskenbarn og gode barndomsvenn Jan Inge. Han bor i Førde og har en relativt lang reisevei for å besøke meg.

Som sagt, var det mange som besøkte meg. Men mange ringte også. Satte stor pris på dette. Det ble en fast rutine å ringe hjem til mamma og pappa og til Marilinn, når jeg hadde lagt meg for kvelden. Tror dette var en fin rutine for både mor og far, samt Marilinn. På denne måten ble de detaljert oppdatert på utviklingen min. Men to andre satte jeg utrolig stor pris på at ringte meg ofte. Dette var den andre sjefen min (sjef for trafikkorpset) Henning, og onkel Kåre. Samtalene deres var nyskjerrige og engasjerte. Begge bidro til å rette fokuset på motivasjon på treningen, men også andre interesante temaer.

Min familie, og spesielt Marilinn, besøkte meg titt og ofte. Det å ha besøk av henne og barna, ga meg veldig mye. Det var like tungt hver gang de dro. Men samtidig veldig inspirerende å se frem til besøkene dems. Emma Sofie og Tobias hadde bursdag under oppholdet på Sunnås. Det var umulig for meg å få permisjon til å dra hjem og feire. Men da hadde Sunnås et glimrende lokale til bursdagsfeiring og fest. Virkelig et flott tilbud. I tillegg fikk jeg besøk av mine besteforeldre på Voss i anledning bursdagene, så da skal jeg si det ble feiring! Emma Sofie nevnner det stadig fortsatt!



Igjen viste Dag sin storhet, ved at han under bursdagen til Tobias, stilte opp med Pelle Politibil. Var mange som så stjerner i flere dager etterpå!!!




Oppholdet på Sunnås startet noe tungt, men ble bare bedre og bedre. Fikk veldig mange venner, som jeg den dag i dag har relativt hyppig kontakt med. Oppholdet kan på mange måter sammenlignes med et Folkehøgskole år, med stort sett bare positive minner. For meg opplevdes Sunnås som optimismens hus. Når det er sagt, er jeg klar over at mange også opplevde oppholdet som vanskelig og negativt. Men for meg, har jeg stort sett bare positive minner fra Sunnås, selv om det var her jeg fikk dommen om at jeg nok ikke kom til å gå igjen.... Men selv Sunnås kan ta feil...