Glimrende treningsapparat på Akropolis

Dette apparatet er hovedgrunnen til at jeg har begynt å trene på Akropolis. Et apparat hvor jeg får trent hele overkroppen. Apparatet blir levert av Gym 2000..

Det som er det geniale med dette apparatet, er at man kan trille rett inn med ryggen mot ryggplaten. Denne ryggplaten er hele poenget. Den gir meg stabilitet slik at jeg slipper å måtte jobbe med å holde balansen i stolen. I tillegg slipper man å tenke på at rullestolen skal vippe, slik at man risikerer å tippe bakover.

Med andre ord, med dette apparatet får man trent overkroppen på en skikkelig måte, slik man gjorde før man skadet seg.

Det eneste minuset, er når jeg skal gjøre nedtrekk, må jeg ha hjelp til å få tak i stangen. Men når man har fått tak i stangen, er det bare å kjøre på.

Et annet treningstips for oss ryggmargsskadde, er å kjøre noen øvelser med strikk, spesielt med fokus på å få trent skulderne. Først og fremst for å forebygge belastningsskader.

Liten tur på Sunnaas

Fra mandag til tirsdag, var jeg en liten tur på Sunnaas igjen. Formålet med turen, var å fullføre deltakelse på et lite prosjekt jeg har vørt med på, samt å starte prosessen med å sette en invaliditetsgrad.

Prosjektet jeg er med på, går ut på at en av legene på Sunnaas, Emil, går inn i låret mitt og henter ut en bit av en muskelfiber. Blant annet skal han se hvordan muskelfibrene utvikler seg over tid for en ryggmargsskadet person.

Videre startet vi en prosess med å kartlegge invaliditetsgraden min. Blant annet hadde jeg en samtale med en av overlegene på Sunnaas, samt at de går igjennom journalen min. I tillegg gjennomførte de en såkalt "Asia test" for å se om skaden er stabil.

Fikk også en prat med en ergoterapeut i forbindelse med at jeg har fått avslag på brukerstyrt assistent.

Ingen av disse tingene vet jeg svaret på ennå. Invaliditetsgraden regnet de ikke med var klart før i september.

Min første sykkeltur

Endelig fikk jeg tid og anledning til å teste sykkelen som jeg har fått låne av Per Fagerhøi. Var veldig spent på hvordan jeg skulle fikse det å sykle med hendene.

Første utfordring var å komme seg inn i sykkelen. Ble nesten en halv meter fra stolen og ned på sykkelen. Men det gikk lettere enn jeg hadde trodd på forhånd. Og med litt hjelp fra min ;arilinn, så var bena på plass også.

Da var det bare å "tråkke" til. Og det var heldigvis ikke så veldig vanskelig. Derimot var det tungt å svinge. Men når jeg fant ut hvordan giringen virket, så gikk dette enklere også.

Men jeg merket tidlig at det ikke var beina som "tråkket". Gikk ikke lange tiden før jeg merket melkesyren og at jeg ble stiv og sur i overarmene. Men for all del, dette er uvante bevegelser og belastning, slik at det ikke er annet å vente. Men med en god del trening, så ser jeg for meg at dette skal bli et glimrende fremkomstmiddel og treningsapparat.

Etter at jeg hadde syklet ferdig, skulle jeg komme meg ut av sykkelen. Det vil si at jeg måtte skyve meg opp den samme halv meteren som jeg slapp meg ned. Et slikt løft har jeg aldri gjort før. I tillegg mangler sykkelen en brems som kan settes konstant på som et "håndbrekk". Men med litt hjelp fra Tobias til å holde sykkelen, og Marilinn til å støtte meg, så klarte jeg å skyve meg opp fra sykkelen og i rullestolen. Faktisk tok ikke Marilinn i i det hele tatt. Det var også en deilig mestrings opplevelse.

Ser absolutt behovet for å ha med seg en ledsager, da det er lett å kjøre seg fast. Som gående kan man bruke beina til å rygge med når man kjører seg fast med sykkel. Det er litt værre med en håndsykkel, da man må bruke fingrene i asfalten til å dytte seg bakover. I tillegg er det smart med en ledsager i tilfelle små uhell som punkteringer osv.

Begynt å trene på Akropolis

På fredag, hadde jeg prøve time på Akropolis på Åssiden. Min personlige trener, Solbjørg, jobber der som personlig trener. Og det var hun som gjerne ville at jeg skulle ta en prøvetime der, da de hadde investert i et nytt styrketreningsapparat for rullestolbrukere.

Det var derfor med stor spenning at jeg troppet opp på Akropolis på fredag. Hadde en forestilling om at apparatet lignet et de har på Catosenteret. Dette apparatet slet jeg veldig med balansen og vippepunktet på rullestolen, når jeg trente. Jeg måtte bruke mye av stabiliserings musklene mine, for å holde balansen i stolen, og derved ble det liten effekt av treningen og de muskel gruppene jeg ønsket å trene. Var derfor spent på om jeg måtte reimes fast i stolen. Måten vi løste vippe problematikken på Catosenteret, var å legge en vekt på fottrinnet. Når jeg ble reimet fast og fikk en vekt på fottrinnet, kunne jeg trene nokså effektivt i dette apparatet.

Jeg ble utrolig positivt overrasket når Solbjørg viste meg apparatet. Det viste seg nemlig at jeg kunne rygge inn i apparatet og få en glimrende støtte i ryggen fra en ryggplate, slik at balanse problem og vippeproblem ikke var noe problem i det hele tatt. For første gang kunne jeg trene alle muskelgrupper på overkroppen, og kjenne samme følelse av treningen som om jeg var uskadd. Jeg ble dyktig sliten. Og ja det skal sies, at når jeg begynte å bli sliten, ja da kommanderte Solbjørg meg til å ta noen ekstra repitisjoner. Men en fantastisk følelse å kjenne at jeg fikk trent de musklene jeg ønsket å trene!

Det som også er bra med Akropolis, er at det er gode muligheter til å legge seg ned på gulvet, og trene mange av øvelsene som jeg har fått ifra Next Move. Jeg er veldig spent på hvordan kombinasjonen av ren styrketrening og basis øvelsene fra Next Move kan slå ut i fremtiden. I tillegg skal jeg jo begynne å sykle.

Det eneste minuset jeg fant med Akropolis, er at de mangler et handikap toalett. Men det har Solbjørg lovet å ta opp. Og om det kommer på plass, blir det et perfekt sted å trene!

Tusen takk IBK!!!!

Etter at jeg igår sendte mail til tre sentrale personer (leder, anleggsleder og leder for fotballgruppa) vedr. forholdene for funksjonshemmede på klubbhuset til IBK på Årbogen. Rakk jeg knapt nok å tenke ordet kaffe til frokost idag, før jeg hadde tre verdige, ydmyke og konstruktive svarmail fra de nevnte personene. Det beste av alt, var at alle tre hadde tre nesten likelydende svar vedr. tiltak.

Det gleder meg virkelig å se at konstruktive, men kritiske tilbakemeldinger, gir så gode resultater som det muligens har gitt.

Nå ser det ut til at det i tilknytning til klubbhuet, blir et par parkeringsplasser som er merket for bevegelseshemmede, toalettet skal idag være både vasket og ryddet, samt at de skal ta for seg å kikke på den høye terskelen ut på terassen.

Jeg er veldig glad for rask respons, og for de flotte løsningene dere har skissert. For som det heter i et av kulepunktene under klubbens visjoner: "Klubben skal gi barn, ungdom og voksne tilbud om allsidige aktivitet, trening, muligheter til spesialisering og aktivitet uansett forutsetninger."

Så igjen: Tusen takk for hyggelig svar og respons! Jeg stiller meg gjerne til disposijon og rådighet, om det skulle være behov for råd o.lign!

Foredrag på Norefjord

Idag har jeg vært på Norefjord i Numedal, og holdt et foredrag for ungdomsskole elevene og elever på den Videregårende skolen.

Det ble en veldig hyggelig opplevelse for meg, og det virket som jeg traff bra med budskapet overfor ungdommen. En spesielt hyggelig og god opplevelse var det å oppleve at flere av elevene, helt spontant, kom bort og slo av en hyggelig og interesant prat etter endt foredrag.

Tusen takk til arrangøren, og til en lydhør og hyggelig ungdomsgjeng på Norefjord.

Ryggekamera på bilen

Har nettopp fått montert ryggekamera på "Sprinteren". En hendig sikkerhetsanretning, jeg ble pålagt av biltilsynet å få montert. Grunnen til dette kravet, er fordi Veitrafikkloven setter strenge krav til det å kunne rygge en bil. Loven sier at man skal ha hjelpemann til å rygge, om man er usikker på om det er hindringer i veien hvor man skal rygge.

Når man kjører en såpass lang og stor bil som Mercedes Sprinter, så sier det seg selv at man får relativt store døvinkler på bilen. Da skal man i teorien enten ut av bilen og forvisse seg om at det ikke ligger hindringer i veien, eller ha hjelpemann. Men er man gående, kan det fint komme hindringer i dødvinkelen igjen, når man settter inn i bilen etter å ha sjekket dødvinkelen. Jeg stiller meg derfor noe undrende til at ikke andre som kjører Mercedes Sprinter eller lignende biler, blir pålagt å anskaffe ryggekamera, slik jeg ble pålagt. Men for all del, jeg er utrolig glad for at jeg har fått kameraet, og ser kun fordeler med å ha fått det. Og kameraet er betalt av NAV.

Nedtur på Årbogen

I helgen som var, var jeg, Marilinn og Tobias på IBK cup på Årbogen. Tobias gledet seg voldsomt til at han skulle delta på sin første fotballcup og ikle seg den gule og blå drakten til Birkebeineren. Dessverre ble det en gedigen nedtur for meg som handikappet far å være med. Det var derfor med tungt hjerte og mye frustrasjon jeg sendte sentrale medlemmer i styret til Birkebeineren en mail om mine negative opplevelser i forbindelse med cupen. Stort sett når jeg opplever noe negativt etter at jeg skadet meg, ser jeg det som en utfordring og ønsker å lære av det. Jeg lar meg derfor sjeldent provosere og irritere. Dessverre ble frustrasjonen denne lørdagen såpass stor for meg og min familie, at jeg fant det nødvendig å sende IBK en klage mail.

I mailen gav jeg utrykk for var jeg så uheldig å skade meg i en trafikk ulykke for snart to år siden, slik at jeg nå sitter i rullestol. Jeg er fortsatt en aktiv person, som ønsker å trene mest mulig. I tillegg til at jeg er opptatt av at mine tre barn skal oppleve en engasjert far, som bidrar til å gi en best mulig oppvekst med blant annet fokus på idrett, til tross for at far er ryggmargsskadet og sitter i rullestol. Derfor ble skuffelsen stor når jeg og min kone skulle være med vår sønn på IBK cup i helgen, og la merke til hvor lite seriøst IBK har tatt universell utforming og tilrettelegging for funksjonshemmede når det gjelder klubbhuset på Årbogen.

At parkeringsforholdene ikke var tilrettelagt for bevegelseshemmede, var jeg i utgangspunktet klar over. Men hadde det ikke vært for en hyggelig parkeringsvakt som "ryddet" plass for meg, hadde jeg måttet parkere langt unna, og antageligvis måttet slippe av Marilinn og Tobias ved klubbhuset, uten at jeg selv hadde fått deltatt i det hele tatt.

Når jeg har vært sammen med Tobias på trening på Årbogen, har jeg til tider hatt problemer med å finne en praktisk parkeringsplass. Skjønt da har det vært litt lettere å finne en plass i rimelig nærhet, enn når det samles flere hundre barn med sine respektive foreldre. Det jeg foreslo, er å opprette to plasser for bevegelseshemmede på utsiden av klubbhuset. Vips slipper vi å bekymre oss for parkeringsproblemtikk og om vi i det hele tatt får lov å være med våre barn på aktiviteter.

Rullestol "rampen" opp til klubbhuset, fant jeg behagelig og bra. Skjønt jeg vet at Per Fagerhøi har påpekt at den kan være noe bratt og kan bli veldig glatt på vinterstid. Dette har jeg derimot ingen erfaring med ennå.

Det neste jeg påpekte, var muligheten for å komme seg ut på terassen. Terskelen ut på terassen er altfor høy til at jeg kan klare å komme meg ut på egenhånd. En esktremt sprek og erfaren rullestolbruker, kan kanskje klare å komme seg opp terskelen, men dette utgjør antagelig et særdeles lavt antall rullestolbrukere. Hadde jeg kommet meg ut, kunne jeg sittet på terassen og sett kamper, og hatt glimrende overblikk på de to øverste banene.

Nå gikk kampene til min sønn på den nederste banen, og med helgens vær, ble det uansett vanskelig å komme seg ned for å få med seg kampene. Uansett ble det et veldig sårt øyeblikk for min sønn, da premiene skulle deles ut på terassen, og han skjønte at jeg ikke fikk med meg premieutdelingen. Et stolt øyeblikk for han, ble forvandlet til et sårt øyeblikk. Jeg skal være så ærlig å si at jeg kunne ha spurt om hjelp til å bli dratt over terskelen og ut på terassen, men jeg var allerede blitt nokså irritert og provosert, og hadde veldig lite lyst å spørre om hjelp. Spesielt etter at jeg fant ut hvordan handikaptoalettene ble brukt. Da ble "begeret fylt". Da følte jeg at det er måte på hvor mye jeg skal be om hjelp, bare fordi det ikke er gjort de enkleste grep for å tilrettelegge for funksjonshemmede.

Terskelen ut på terassen, kan løses enkelt med en liten rampe/terskel eliminator. Med andre ord, en ikke veldig kostbar innretning. Men viktig at denne ikke gjøres for bratt.

Som sagt er det sjeldent jeg lar meg irritere over fasilitetene, men når jeg måtte rydde meg vei frem til toalettet, ble jeg irritert. Handikap toalettet på klubbhuset på Årbogen, blir nemlig brukt som et kombinert lager og vaskerom. Av ting som blir lagret, kan nevnes toaletpapir, vaskeartikler, ski og staver, gjenglemt tøy osv (alt av gjenstander som man ellers ikke vet hvor man skal gjøre av). En del rullestolbrukere er avhengig å komme seg på toalettskålen, når de må på do. Og for en del av disse, så haster med å komme seg på do. Da har man ikke tid til å vente fem minutter på at noen må rydde vekk "ting og tang" for at man skal komme seg på do. Men er det i det hele tatt verdig at man må be om at toalettet ryddes før man kan gå på do? Selv kom jeg meg ikke frem til vasken for å vaske meg på hendene etter endt besøk, grunnet at ting sto stablet opp foran vasken.

Når jeg var ferdig på do, opplevde jeg at det var foreldre som ønsket å bruke handikap toalettet for å skifte bleier på sine små barn. Et toalett på denne størrelsen, egner seg perfekt til slike ting. Men flere av disse foreldrene reagerte med irritasjon når de så hva toalettet egentlig ble brukt til. I tillegg ønsker jeg å påpeke at toalett skålen bar preg av å ikke ha blitt vasket på lang tid. Forståelig nok, da toalettet umulig kan være tilgjengelig for vaskepersonalet slik det så ut.

Selv ønsker jeg å være en aktiv bruker av idrettsfasilitetene på Årbogen, først og fremst som far, men også etterhvert som aktiv utøver. Men det frister lite å engasjere seg i idretten, når man møter fasiliteter som dette. Selv kjenner jeg flere rullestolbrukere som er fedre, og som er handikaputøvere som sokner til IBK. Jeg kan ikke anbefale dem Årbogen og klubbhuset til IBK slik fasilitetene fremstår nå. Heller ikke som møte og festlokale. Heldigvis er det ikke de store kostnadene som skal til , for at det hele skal bli veldig bra fasiliteter.

Mail er sendt, og tilrettelegging og rydding forventes gjennomført!!!

Fått låne Håndsykkel

Har idag vært på besøk hos Per og Anne Fagerhøi. Grunnen til besøket, var en telefon fra Per for et par måneder siden, hvor han ringte meg og tilbydde at jeg kunne få låne en håndsykkel av han. Må si at dette er en av de mest fantastiske telefonene jeg har fått etter ulykken. Vi hadde aldri møttes, men han hadde hørt om meg, og tenkte at dette måtte være noe for meg.

Per er mest kjent som en av deltakerne under Paralympics i piggekjelke. En utrolig sprek mann i rullestol, som "sluker" mil med håndsykkelen sin. Han hadde en sykkel til overs, som jeg kunne få låne.

Er veldig spent på å få testet ut sykkelen, og se hvor tungt dette egentlig er. Man regner grovt at en mil på vanlig tråsykkel, tilsvarer 2,5 km med håndsykkel. SKal ihvertfall bli godt å få trent litt kondisjon, og ikke minst kanskje øke lunge og hoste kapasiteten.

Jeg er ihvertfall utrolig takknemlig for at jeg ble gitt denne muligheten av Per, og gleder meg til vi også skal pigge med iskjelke på Valle Hovin til vinteren.

Prøvd curling for rullestolbrukere

Søndag var jeg på Snarøya i Bærum, og prøvde Curling for rullestolbrukere. Det var landslagssjef Thoralf, som spurte meg om jeg ville være med han inn og teste idretten. Thoralf er fra Krokstadelva, og vi har begge barn i Møllenhof barnehage. Han hadde samlet sammen tre andre rullestolbrukere, som også var med for å teste for første gang. I tillegg møtte et par landslagsspillere opp, og hjalp oss igang.

Curling for rullestolbrukere, er litt annerledes enn for gående. Blant annet blir det ikke brukt kost, og man setter ikke steinene ved å skli frem og slippe steinen. I curling for rullestolbrukere, setter man steinene ved å støte steinen ved hjelp av en stav/stikke. Med andre ord, må man gjøre alt riktig når man setter steinen. Man har ingen mulighet til å rette opp en evt. feil, ved å koste osv.

Uansett så syntes jeg det var nokså gøy, så jeg kommer nok til å prøve det igjen. Målet for Thoralf er å lage et rullestol miljø, som skal møtes regelmessig og trene og spille. Så når isen er på plass igjen i august, er planen å spille og trene på mandagene.

To foredrag denne uken

Sitter nå på Geilo hos mine foreldre og blogger litt. Er på Geilo i forbindelse med at jeg igår hadde et foredrag for Hol Lions club, samt at jeg i kveld skal ha et foredrag for UF (utrykningspersonellets fellesutvalg) Hallingdal.

Foredraget for Lions Hol, var et foredrag av en litt annen karakter enn de jeg foreløpig har hatt. Men dog følte jeg at jeg traff godt med budskapet. Det spesielle var at mange av tilhørerne er foreldre av venner og venniner av meg, som jeg lekte med i barndommen. Dessuten var det veldig hyggelig å legge frem sin historie og sine erfaringer overfor en klubb som har et så sterkt engasjement for humanitært arbeid som det Lions har.

Ikveld skal jeg som sagt, besøke UF Hallingdal sitt møte på Gol. Skal bli kjempehyggelig og spennende å møte yrkesfrender og gode venner ifra Hallingdal. Jeg er veldig takknemlig for at jeg får denne muligheten, og i tillegg få komme med mine tanker og erfaringer. Og forhåpentligvis også bidra til at mine kollegaer er best mulig rustet i tilfelle en krise skulle oppstå blant kollegaer i Hallingdal.