Treningsvideoer!

Her er et par videoer som viser noe av det jeg nå får til. Har nå trent i 3/4 år hos Barbro, som jeg også trente med poå Cato seneteret. Og som dere vil se, så har treningen fått effekt.

Utgangspunktet var at vi tenkte jeg måtte ha hjelp til å komme meg opp, og til stå rolig og stabilt. Vi ble imidlertid noe overrasket alle tre... Videoen ble tatt for en del uker siden.

Denne videoen ble tatt for en uke siden. Det er viktig å poengtere at jeg gjør mye av jobben med å dra meg opp med armene, men allikevel går mer og mer av bevegelsen gjennom bena. Det gøyeste er uansett at jeg klarer å stå med stabile hofter, som jeg også har kontroll over.

Rullestolreiser.net

Ei vennine av meg, Gunnhild, har opprettet en hjemmeside hvor hun tar for seg ulike reseerfaringer og reisemål som rullestolbruker. Gunnhild og jeg har vært skadet omtrent like lenge, men nå jobber Gunnhild som brukerkonsulent på Sunnaas sykehus. Hun har derimot allerede rukket å skaffe seg en del reise erfaring.

Siden inneholder diverse reisetips som vi rullestolbrukere må tenke på, og praktiske erfaringer med det å reise med en rullestol. Mange gode tips og erfaringer, samt mange flotte reiseskildringer og anbefalinger av reisedestinasjoner.

Her har du linken til www.rullestolreiser.net

Danmark

I Juni, pakket vi familien sammen, og dro til Danmark. Målet var Blåvand, som ligger sørvest i Danmark. I tillegg planla vi å ta turen til Legoland. Dette er noe vi har snakket med barna om å gjøre i lang tid. Spenningen var derfor stor når vi en mandag i juni satte kursen for Larvik og dernest Danmark.

Spesielt var vi spente på hvordan det var tilrettelagt for meg å komme ombord på Superspeed, og om sommerhuset vi hadde leid ved å bruke Cofman som reisebyrå, var egnet for rullestolbrukere. Ved å bruke nettsiden til Cofman, fikk vi en del søkekriterier, der vi blant annet satte som kriterie at huset skulle være rullestolvennlig og ha svømmebasseng.

Det viste seg at det ikke var grunn for å være bekymret for hvordan det var tilrettelagt for å komme ombord på Superspeed. Ved innsjekking, forklarte jeg at jeg satt i rullestol og at jeg serfor trengte litt hjelp. Dette løste seg raskt ved at jeg fikk et A4 ark som var merket "heis", som jeg skulle feste oppe ved innvendig speilet. Jeg fikk også beskjed om at med engang jeg kom ombord og så en ansatt som anviste bilenes plassering på dekk, skulle jeg sette på nødblinken på bilen, noe disse vil se på som et signal og tegn på at jeg trengte spesial plass ombord. Som jeg hadde fått beskjed om, ble gjort. Vips ble jeg anvist på en plass like ved en heis. Derimot var jeg litt sen med å åpne opp døren og heisen bak, slik at en bil rakk å parkere noe for nært. Men vi fikk raskt gitt beskjed om at han måtte rygge, slik at vi kom oss greit ut. På hjemreisen gjaldt samme prosedyre, men denne gangen var jeg rask med å åpne døren bak, slik at ingen rakk å parkere for tett opp i meg.

Overfarten gikk fint, og det å manøvrere en rullestol ombord i Superspeed, var ikke vanskelig. Ihvertfall ikke noe problem så lenge det ikke var sjø. For når vi nærmet oss Hirtshals, var det noe sjø, men ikke mer enn at det gikk greit å manøvrer en manuell rullestol. Ved kraftig sjø og høye bølger, vil jeg tro at det er litt værre å sitte i en rullestol. Ihvertfall en manuell stol som også er innstilt til å være "lett på tippen".

Å kjøre bil i Danmark, er en drøm. Veiene er stort sett srake, og med to felt i begge retninger. Med andre ord var det bare å koble inn "cruise kontrollen" og kose seg nedover.

Da vi kom frem til sommerhuset, var huset mer eller mindre tilrettelagt for oss i rullestol. Det eneste var at det var et trappetrinn for å komme inn i huset. Men var man først kommet inn, var det terskel fritt og lett å manøvrere seg rundt i huset. Derimot var det vanskelig for meg å komme meg i bassenget, da det var en forhøyet murkant rundt bassenget. Men barna og familien forøvrig koste seg i bassenget.

                                          Familiekos utenfor sommerhuset
 
Blåvand sentrum var også et hyggelig sted. Omtrent alle butikker hadde terskel frie innganger, og byens fortau hadde ikke fortauskant i det hele tatt. I mine øyne var derfor byen perfekt tilrettelagt for oss "hjulbeinte".

Neste spenningspunkt, var hvor tilrettelagt Legoland var for meg i rullestol. For å si det med en gang, jeg ble ikke skuffet. Tvertimot veldig positivt overrasket. For det første var Handicap parkeingen plassert like ved hovedinngangen., og det var rikelig med Handicap plasser.

I hovedinngangen, var det også egen Handikap inngang. Hele Legoland er mer eller mindre asfaltert eller brosteinslagt. Legoland, som Danmark forøvrig, er mer eller mindre flatt. Bortsett fra enkelte fasiliteter som er plassert høyt, og enkelte broer. Man kan derfor mer eller mindre komme seg rundt i hele Legoland på egenhånd og uten hjelp fra ledsager. Godt med toalett fasiliteter er det også. Jeg forsøkte ikke noen av aktivitetene i Legoland. Derimot så jeg flere skilt som anviste hvor rullestolbrukere skulle rulle for å kunne bli med på de ulike aktivitetene.

Vi syntes oppholdet i Legoland var så hyggelig og vellykket, at vi tok en dag til i Legoland. Og det var nok nødvendig for at vi skulle klare å rekke over alle aktivitetene.

                                          Hovedinngangen til Legoland

En tur i Løveparken rakk vi også. Løveparken er i utgangspunktet lagt opp slik at man kjører gjennom parken i bil, og gjennom innhegninger hvor dyrene holder til. Underveis er det to store parkeringsplasser, hvor man kan gå ut av bilene. Ved disse parkeingsplassene kan man gå til ulike innhegninger hvor man kan se elefanter, Gorillaer, apekatter osv. På begge stedene er greit å trille, selv om veiene kun er gruset. Dog er det anbefalt å ha med en ledsager eller hjelper for å komme rundt på disse stiene.

Det var en glad familie som satte "snuten" hjem igjen, etter en vellykket uke i Danmark. Og bare så det er sagt, Danmark er et veldig tilrettelagt land for en rullestolbruker å reise til. Det er derfor ganske sikkert at vi tar turen igjen ved en senere anledning.

Trening/Fysioterapi

For de av dere som tror at jeg har gitt opp å trene, kan jeg berolige med at dere tar helt feil. Har vel egentlig ikke trent bedre enn det jeg gjør nå om dagen, og resultatete er at jeg ikke har hatt bedre fremgang og vært i bedre form etter skaden, enn det jeg er nå.

Hovedgrunnen og æren for dette, skal min fysio-/manuell- terapeut, Barbro, ha. For de av dere som har fulgt bloggen min/lest bloggen min, husker kanskje at jeg var på Catosenteret etter primæroppholdet på Sunnaas. På Catosenteret ble jeg tildelt Barbro som fysioterapeut, og hun hadde lært seg noen av prinsippene som Project Walk trener utifra. Allerede på Catosenteret begynte jeg å se fremgang av treningen av Project Walk prinsippene.

Nå er det gått to år siden Catosenteret, og Barbro har videreutdannet seg til Manuell terapeut og tatt kurs i USA hos Project Walk. Jeg var så heldig at Barbro ønsket å ha meg som pasient, og tilbydde meg å komme til henne tre ganger i uken og trene i to timer hver gang.

Resultatene har ikke latt vente på seg! Jeg har ikke hatt bedre stabilitet og funksjon i mage og rygg, som jeg har nå siden skaden. I tillegg merker vi økt aktivitet i strekk muskulatur i bena, men også andre steder. Vi kan ikke si at denne økte aktiviteten har noen viljestyrt funskjon per nå, men det får være målet.

Utover denne treningen, har jeg også begynt å sykle en del. Jeg prøver å få meg en til to sykkelturer i uken. Og her kommer også resultatene raskt. Turene blir lengre, og snitt hastigheten øker. Jeg er utrolig heldig som har flere som er med meg som ledsagere. Men Anita og Per må nevnes spesielt. Av Per kjøpte jeg en brukt "proff" håndsykkel, og den er virkelig inspirerende og motiverende å sykle på. Per var dessuten en av landets beste på håndsykkel, og det er fantastisk inspirerende å sykle og lære av en slik mester. Han er dessuten flink til å lære fra seg.

Detsiste halvåret har nok en gang vist at som ryggmargsskadet, nytter det å trene! Det gir økt livskvalitet og funksjon i dagliglivet, noe som kommer meg og familien til gode.

RNPL i mål!!!

Den 30.juni kl 1405, var eventyret for Per Christian Brunsvik og Steinar Andreassen Jensen over. Da nådde de Nordkapp, etter å ha syklet Norge på langs fra Lindesnes til Nordkapp. En stor prestasjon, og spesielt ettersom de har gjort det kun ved help av håndkraft.

På denne linken, finner du Facebook siden hvor hele deres blogg er lagt ut.

På denne linken kan du se guttenes ankomst på Norkapp platået. Da var Nrk Dagsrevyen 21 til stede for å hedre guttene. Du må spole frem til 20.35 ut i sendingen for å se selve innslaget.

Sender herved mine varmeste gratulasjoner til gutta! Er stum av beundring, og ikke så rent lite inspirert og motivert til å håndsykle enda mer enn jeg har gjort til nå...

Vært på P4

I forbindelse med pinseutfarten, ble det laget et program hvor jeg var gjest hos Einar Gelius i P4. Programmet ble sendt den 13.06.11. kl 0600. PProgrammet var myntet på at vi skulle prate litt om trafikk sikkerhet og om ulykken min.

Fikk du ikke md deg programmet, kan du finne programmet ved å gå på denne hjemmesiden til P4, nemlig P4 lyttesenter. På denne siden finner du to rubrikker for Einar Gelius sine programmer. Ved å gå til "Hos Gelius", finner du programmet jeg var med på. Altså IKKE "Gelius og Hvermann".

Alle programmene til EInar Gelius blir lagt ut på podcast, men dessverre ikke programmet hvor jeg var med.

Sit ski på plass

Endelig fikk jeg meg sit ski. Dessverre fikk jeg den litt for sent til at jeg fikk testet den ut iår. Det vil si at skien var på plass rett før påske, men grunnet for dårlige snøforhold på Geilo, fikk jeg ikke testet den ut i påsken. Derfor håper jeg på tidlig vinter i 2011.

Skien jeg kjøpte meg, er en Tessier Scarver. Skien fikk jeg prøvd ut i vinter i Kongsberg. Jeg ble anbefalt skien av flere, og derfor falt jeg ned på Tessier sin ski.

Skien ble levert av Bardum. Og her har du produktarket som Bardum "reklamerer" med. Legg merke til at skien kan leveres med tre forskjellige dempere, og at det er stor prisforskjell på demperne, noe som igjen kan gjøre skien vesentlig billigere. Jeg ble anbefalt en av de billigste, da man visstnok skal være veldig god for å ha spesiell utnyttelse av den dyreste. Mao skal være liten forskjell på demperne for den menige mann.

Rekruttering Norge på langs

Igår hadde jeg den store ære og glede å få eskortere teamet som skal håndsykle Norge på langs. Fra Lindesnes i sør, til Nordkapp i nord. Det er Per Christian Brunsvik og Steinar Andreassen som står for dette stuntet og kjempeutfordringen.



Målet med turen, er å rekruttere 500 nye utøvere til handikapp idretten.

Igår kom de altså til Drammen. Som følge av anledningen, fikk jeg lånt meg en sykkeluniform fra politiet, og møtte syklistene i Kobbervikdalen. Med meg hadde jeg fått en uniformert politimotorsykkel, og en uniformert politibil til å eskortere oss inn til Drammenshallen.

I Drammenshallen ble vi møtt av varaordfører i Drammen, Freddy Hoffmann, og flere fra idrettskretsen i Buskerud. Per Christian og Steinar fikk en verdig mottakelse.

Idag gikk turen videre til Oslo via Lierbakkene. En stor utfordring bare det. Hvordan turen går videre, kan du lese om ved å gå inn på Facebook siden til "Rekruttering Norge på langs".

Drammens tidende dekket innspurten av gårsdagens etappe, og reporasjen kan du lese her: Drammens tidendes reportasje

Du kan også lese om turen ved å gå inn på turens hjemmeside:"Rekruttering Norge på langs" sin hjemmeside

"Rekruttering Norge på langs", har egen side på Facebook. Her vil du kunne lese daglige oppdateringer på etappene; "Rekruttering Norge på langs" sin Facebook side

TV2 innslaget fra Luton turen

Her er opptaket som TV2 gjorde med oss, når vi besøkte Luton i mars.

Vært i Luton!

Fra den 3. til 7.mars, fikk jeg endelig oppfylt drømmen om dra til Luton i England, og se mitt favoritt fotballag Luton Town. Turen ble arrangert av Luton Town supporters club of Scandinavia. Dette da supporter klubben har 20 års jubileum, og ønsket å feire denne i Luton. I tillegg var dette min første utenlandstur alene, etter skaden.

Luton spiller for tiden på femte nivå i England, eller rettere kalt Blue Square Bet Premier league. Dette er øverste nivå av de lagene som spiller utenfor ligasystemet i England. Vinneren av serien rykker opp til Football league 2, som er fjerde nivå og innenfor ligasystemet igjen. Luton ligger i skrivende stund på tredje plass, og må evt kvalifisere seg i et sluttspill som spilles mellom de lagene som til slutt havner på andre til femte plass i ligaen.

Torsdag tok jeg defor TT drosje til Gardermoen, og betalte min egenandel på førti kroner. Billig og smart måte å komme seg til Gardermoen på. Spesielt når man tenker på hvilke problemer som en Mercedes Sprinter kan forårsake i forhold til å skaffe seg en handicap plass nær flyplassen. Antageligvis ville jeg vært nødt til å parkere i et parkeringshus, for å komme nær nok flyplassen. Og da spørs det om jeg hadde kommet inn i parkeringshuset som følge av at bilen er høy.

På Gardermoen ble jeg møtt av tre trivelige karer fra Fagernes i Valdres. Og ja, jeg er Halling og har egentlig lite til overs for folk fra Valdres. Men jeg kan røpe med en gang, at det var veldig trivelige folk. Og det var ikke antydning til at jeg måtte trekke kniv eller slåss med dem.

Disse tre hjalp meg inn med bagasjen, slik at jeg fikk sjekket inn. I Innsjekkingen ble jeg også informert om at jeg skulle møte en halv time før avgang, slik at jeg ville bli båret først ombord på flyet. Dette er det et selskap som heter Medema, som tar seg av. Virkelig profesjonelle gutter og jenter, som kan det med å løfte og bære.

Jeg kom meg derfor trygt og godt ombord, og derved var vi på vei. Vi landet på Gatwick flyplass, og videre gikk turen til Luton. På Luton bar det mer eller mindre rett ut på stamstedet til de skandinaviske Luton supporterne, nemlig Bricklayers Arms. Her var nærmest alle de 48 reisende skandinaviske fansen samlet til et hyggelig "hilse på lag".

Dessverre gjorde jeg en tabbe allerede denne første kvelden. I min iver etter å få komme ut og oppleve Luton, "overså" jeg et toalettbesøk når jeg skulle gå fra Bricklayers Arms. Når jeg kom tilbake til hotellet og skulle sette kateter, viste det seg at blæren var mer enn full av urin. Det viste seg at mengden var så stor at blæren var svært irritert og tålte kun små mengder med urin resten av turen. Derfor måtte jeg konstant gå med uridom resten av turen, da jeg ofte fikk spontan avlatning. Men med uridom, holdt jeg meg ihvertfall tørr. Dessverre ble det mindre øldrikking enn jeg hadde tenkt.

Fredag, var det dags for å være med på trening. På treningsfeltet stilte ti skandinaviske fans opp, hvor vi overvar den siste treningen før kamp på lørdagen. Her var det flere av spillerne som tok seg tid til å komme bort og hilse på oss og ta en uformell prat. Veldig hyggelig gjort.

Lørdag var det kampdag. Etter frokost, satte vi kursen mot Lutons hjemmebane, Kenilworth Road. Her startet vi vårt besøk med å besøke Lutons supporter shop, hvor vi fikk hyggelige priser. Etter besøket i supporter shopen, var det klart for omvisning på stadion. Blant annet fikk vi besøke hjemme garderoben til Luton Town, og ta oss en liten tur ut på gress matten. Ettter dette, ble vi vist våre VIP bokser, hvor vi skulle ovevære kampen. For anledningen hadde vi leid seks VIP bokser, hvor også enkel servering og tilgang på bar var inkludert i prisen.

VIP boksene ligger langs den ene langsiden, slik at vi hadde full oversikt over hele stadion. Dessverre var ikke tilgangen av den enkleste sorten, for en som sitter i rullestol. Det var heller ikke tilrette lagte toaletter for rullestoler, da toalettene var plassert i etasjen under VIP boksene. Der var også baren. Heldigvis, holder det med et usjenert hjørne for en rullestol bruker som setter kateter. I tillegg gikk det serveringsdamer mellom boksene og baren, slik at vi ikke satt og var tørste.



Kampen kom igang kl 1500 Engelsk tid. Luton møtte, ikke uventet, hard motstand av Kidderminister Harriers. Allikevel spilte Luton en OK kamp, selv om det ble uavgjort 1-1. Målet til Luton ble scoret av kampens beste spiller, Matthew Barnes-Homer.

Vi var kampsponsor av kampen, i tillegg til at vi i forkant av kampen hadde samlet inn 1000 pund som vi i pausen overrakte til Lutons ungdomssatsning, kalt sOLYD. Pengene ble overrakt i pausen av Nils Tore, Lars Petter og Thomas. Det var en fantastisk opplevelse når speaker presenterte oss Scandinavere og at vi var 48 fans til stede på stadion. Det gikk kaldt nedover ryggen, når speaker fortalte hvor mye penger vi hadde samlet inn, og hele stadion (over 6000 stk) spontant reiste seg og gav oss stående applaus.

Etter kampen, samlet vi oss i baren under VIP boksene, hvor vi fikk overlevert en signert drakt av alle Luton spillerne, av banens beste spiller, Matthew Barnes-Homer. I tillegg var det flere Luton spillere som tok turen innom baren , etter kampen. Flere tidligere legender fra Luton Town, var også til stede i baren. Blant annet en av mine største favoritter, Kingsley Black.

Etter kampen, dro enkelte videre på pub og deretter casino, mens jeg tok det med ro på hotellet. Søndagen ble brukt til å shopping på et digert kjøpesenter som ligger vegg i vegg med hotellet. Kjøpesenteret heter The Mall.

Vedrørende hotellet, var det et godt tilrettelagt hotell for rullestolbrukere. Rommet var relativt stort, og lett å manøvrere på. Badet var digert, men det beste av alt, var dusjen. Dusjen hade klapp sete, samt gummi matte på gulvet. Personlig har jeg ikke sett et bedre tilrettelagt hotellrom for rullestolbrukere. Toalett fasilitetene var også gode.

Vi hadde også med oss TV2. TV2 tente straks på ideen med å bli med oss over. Innslaget vil antagelig bli sendt en av de første helgene, men vil også bli tilgjengelig på Youtube. Jeg skal sørge for at linken blir tilgjengelig her.

Mandag var det retur Norge. Og dommen er klar. Medema på Gardermoen, var bedre enn "løftemannskapene" på Gatwick.

Alt i alt ble det en kjempeflott tur, som jeg ser tilbake på med veldig positive øyne. Det at jeg fikk noen utfordringer, tenker jeg ikke på nå. Jeg mestret alle utfordringene, og derved ser jeg på turen som en mestringsopplevelse. Å reise alene, er jeg ikke redd for å gjøre igjen.

Hjemmesiden til Luton Town Supporters Club of Scandinavia


Luton Towns offisielle hjemmeside

Irrigering

Nå har jeg hatt stomien i snart fire måneder, og må si jeg er veldig fornøyd med inngrepet jeg bestemte for å gjøre. Spesielt etter at jeg også begynte å irrigere.

Å irrigere er det samme som at jeg selv "spyler" tarmen. Det vil si at jeg fyller en pose med ca en liter vann, som jeg "spyler" inn i stomi åpningen via en trakt. Deretter når jeg har fått inn literen med vann, holder jeg trakten inne i stomien som en kork i fem minutter, og lar vannnet "rense" opp systemet.

Når jeg da løser ut "proppen", tømmer tarmen seg selv gjennom en pose slange og ned i toalettet. Hele prosessen tar ca en halv time. Fordelen er at jeg får tømt tarmen skikkelig, og slipper å tenke på at det kan komme noe de neste to dagene.

Etter irrigeringen, må jeg sette på en pose, i tilfelle det skulle komme noen rester etter "spylingen". Men alt i alt, er jeg mer eller mindre helt tømt.

En annen fordel med dette, er at jeg senere utpå dagen, kan sette på en "hette" lignende propp i stomien. Det vil si at jeg slipper pose, og kan dekke over stomien med denne "proppen". Mao er den mye mer anonym enn posen.

Det å ha operert stomi, har vært en stor lettelse. Først og fremst har det vært en nyttig investering i fritiden, men jeg er også mye mer fleksibel, da jeg tidligere var avhengig av faste do tider. I tillegg er det ingen risiko vedr. uheldige episoder, hvor det går galt. Mao en investering i fruhet og trygghet.

Flere foredrag

I den siste tiden, har det blitt til at jeg har holdt flere foredrag. Det har blitt flere varianter, utifra hvilket publikum man skal foredra for. En variant er med min tidligere kollega og komiker, Thorbjørn Pettersen, mens en annen er sammen med min forrige sjef Dag Ebbestad.

De siste tre foredragene har vært sammen med Dag. Hovedfokuset har da vært historien min, og arbeidsgivers og kollegaers oppfølging av meg.

Første gang vi gjorde dette, var overfor NAV. Deretter har vi hatt to foredrag for politiet i Oslo. Første runde i Oslo, var for kollegaer i Oslo politiforening, mens andre runde for AMU (arbeids og miljø utvalget) i Oslo. Begge gangene etter forespørsel fra leder i Oslo politiforening, Sigve Bolstad.

Når vi hadde foredrag for Oslo politi forening, var det rundt hundre kollegaer i salen. Mange av dem ledere. I tillegg var stortingsrepresentant fra Oslo, Jan Bøhler, til stede.

Selv om jeg ikke er den som er mest politisk enig med Bøhler, var det en stor inspirasjon å ha Bøhler på første rad. Han fortalte at han var blitt anbefalt å komme av Sigve Bolstad, og ene og alene for å høre vårt foredrag.

Dagen etter var vi som sagt på AMU møte for Oslo politidistrikt. Her sitter blant annet diverse verneombud, representanter fra Oslo politiforening, bedriftshelsetjenesten og tre politimestere.

Jeg følte vi virkelig nådde frem med budskapet i AMU. Spesielt var de to visepolitimestrene i Oslo, veldig aktive med spørsmålstilling både til meg og Dag. I tillegg var det gode spørsmål som jeg ikke har blitt spurt om tidligere.

Alt i alt to flotte dager, hvor jeg følte vi kom frem med budskapet vårt, og at tilhørerne sugde til seg lærdom og erfaringer. Ihvertfall er det fantastisk flott å kunne bruke skaden på en positiv måte, og i tillegg kunne bidra til at andre kan høste lærdom av vår opplevelse.

Handlekraftig rullestol bruker

Det er bevist, det finnes ingen grenser... På tide å bli operativ igjen.. ;-)

Såret endelig grodd!!

Jeg har nå vært plaget med et sår på halebeinet i nærmest et helt år. Mange tiltak har vært forsøkt, som diverse sårbehandlings prosedyrer osv. Til slutt var det ingen bønn, jeg måtte på Sunnaas for å avlaste.

Såret har heldigvis ikke blitt større det siste året. Derimot har jeg, ved hjelp av min kone, vært veldig nær å få såret til å gro skikkelig. Dessvverre ble det til det værre når vi var nær ved å bli bra. Mulig vi slapp opp sårårosedyrene for tidlig.

Derfor ble det beste, at jeg skulle dra ril Sunnaas og avlaste rett etter Stomi operasjonen. Så allerede to dager etter at jeg ble skrevet ut fra Drammen sykehus, var jeg på plass på Sunnaas.

Det ble tidlig bestemt, at jeg var for nyoperert til å ligge på magen på ei magetralle. Derfor ble det til at jeg holdt sengen, men liggende på siden for å avlaste, skik at det ikke ble trykk på rumpa. Det var på ingen måte noen ønske situasjon. Ble forferdelig spasmisk i mage, rygg og bein, og veldig stiv i skuldrene.

Heldigvis, allerede etter en uke, var såret mer eller mindre grodd. En av grunnene til at det hadde gått så bra, var at vi hadde vært flinke til å vaske såret med saltvann, og i tillegg til legge på Mepilex xom bandasje. Mepilexen er forøvrig noe støttdempende og avlastende.

Det jeg nå må være oppmerksom på, er å avlaste noe. Dette da huden er nokså skjør og tynn. Vi må også smøre to ganger i døgnet med Lacobase krem. Så får vi håpe at det ikke sprekker opp igjen, for da er vi igang igjen.

På Nrk vedr. 26 års regelen

Igår var jeg med i et innslag vedr. 26 års aldersgrensen for tildeling av sport og fritidsutstyr, på NRK. Som jeg tidligere har nevnt, mener jeg dette er en håpløs og diskriminerende regel, som begrenser mer enn den er til gavn.

Etter at jeg skadet meg, har jeg ofte irritert meg/undret meg over at denne håpløse regelen har livets rett. For hva er det som er så viktig med at en person under 26 år har retten til å holde seg i fysisk form, men ikke en over denne aldersgrensen?

Hvis alle hadde hatt muligheten til å holde seg i form, tror jeg det ville lønnt seg samfunnsøkonomisk. Jeg ser for meg at ved at flere holder seg i form, vil man redusere antallet sykemeldinger, redusere sykehuskøene, og øke produktiviteten i arbeidslivet. Og ikke minst, vil flere funskjonshemmede kunne delta, og kanskje delte mer i arbeidslivet, enn de gjør idag. For meg har det å kunne gå på jobb og ha kontakt med arbeidslivet betydd utrolig mye. Ikke minst det å føle at man er til nytte og kan "produsere" for samfunnet, betyr utrolig mye for meg. I tillegg til å ha kontakt med arbeidsmiljøet og sine gode venner og kollegaer. Dessuten vil antagelig flere kunne klare å mestre mer i hverdagen. F.eks. enkle gjøremål i hjemmet, som å vaske klær, vaske opp, rydde osv. Og der sparer kanskje kommunene penger i kommunale tjenester.

Et annet moment jeg har tenkt litt på og opplevd, er hvordan man blir isolert fra å delta på barnas arenaer. For min del, gjelder dette spesielt alpinski, sykkel og langrenn. Hadde jeg fått utstyr som er tilpasset disse aktivitetene, kunne jeg selv tatt med ungene ut, og lært dem gleden av å gå og kjøre på ski. Akkurat slik min mor og far tok med meg og søskena mine. Har nemlig en stor drøm om å lære barna mine gleden av å være på ski og sykkel. På en måte blir mine barn påført et inndirekte handicap, som følge av at jeg er handicapet.

Og bare så det er sagt, dette er dyrt utstyr. En sit ski koster f.eks ifra 60 000,- og oppover. Og ryker dette, koster det deretter å reparere. Derfor er det etter mitt syn, viktig at folketrygden fortsatt får ansvaret for tildeling og reperasjon.

Det var ihvertfall en flott tillitserklæring å få muligheten til å være med å fronte denne saken. De øvrige aktørene var Cato Zahl Pedersen, stortingsrepresentant Linda C. Hofstad Helleland og statssekretær Gina Lund. Innslaget ble sendt i NRK sine 21 nyheter den 22.11, i sportsdelen.

Og her er linken til innslaget Innslaget kommer etter 24 minutter.

Stomi operert

I skrivende stund, er jeg på Sunnaas etter at jeg i begynnelsen av måneden ble stomi operert.

I forkant av dette, hadde jeg lest mye om dette på nettet. Og der fant jeg veldig mye informasjon. Blant annet sto det at stomi hullet ikke må brukes til homofil seksuell aktivitet.

En del ryggmargsskadde har ikke kontakt med tarmen i det hele tatt. Det vil si, at noen kjenner at de må på do, mens andre lærer seg noen signaler på kroppen at de må på do, mens andre igjen ikke kjenner noe i det hele tatt. Jeg var av den siste kategorien. Skjønt det er ikke noe problem å lære seg og kroppen rutiner, som gjør at man er trygg og unngår "uhell". Problemet er bare at dette er utrolig tidkrevende.

Før operasjonen tok jeg en tablett på formiddagen for å få tarmen igang, for så å gå på do på ettermiddaqgen. Når jeg da satte meg på do, satte jeg et klyster som heter Toilax. Var jeg heldig, så begynte den å virke etter fem minutter, og "jobben" var gjort på en halv time til tre kvarter. Var jeg uheldig, kunne det ta opp mot to og en halv time å bli ferdig. Og da er det kjedelig å være på jobb og vite at om det "smeller", er de andre kollegaene avhengig av at jeg også er til stede.

I tillegg hadde man de gangene man ble dårlig i magen. Å få løs mage i rullestol, er absolutt ikke noe å rope hurra for. Mye gris og mye å vaske. For husk, jeg har ingen presse eller knipe muskulatur i tarmen for å hjelpe med å holde avføringen innenfor. Derfor ble etterhvert valget veldig enkelt, det ble en "vinn, vinn" situasjon, og jeg bestemte meg for operasjon.

9.november ble jeg trillet inn på operasjonsstuen. Operasjonen ble gjort i full narkose, og det må jeg si var en syk opplevelse. For i det ene øyeblikket å være våken, for deretter å bli vekket opp av narkosen. Operasjonen er forøvrig nokså enkel, og gjøres som en "kikkhulls" operasjon. Litt over en og en halv time etter at jeg ble trillet inn på operasjonsbordet, hadde jeg fått meg ny "rumpe" på magen (som min yngste datter kaller det).

Når jeg våknet av koma, husker jeg at jeg var litt rørt, men også litt nedstemt. Visstnok ikke helt unormalt etter å ha vært i koma. Jeg ble deretter trillet inn på "Intensiven", hvor jeg i utgangspunktet skulle overnatte, da de var bekymret for slimdannelser i lungene mine. Ryggmargsskadde har nedsatt hoste og lungefunskjon, derfor ønsket de å ha full kontroll med meg.

Derimot fikk jeg opp slimet veldig greit, og kom meg veldig. I tillegg vil jeg nevne at jeg fikk en helt fantastisk oppfølging av ei sykepleier, som også hadde hatt tilsyn til meg når jeg lå på Drammen sykehus i forbindelse med skaden. Dessverre husket jeg ikke henne selv. Men at hun tok seg tid til å prate med meg etter operasjonen, er jeg ikke i tvil om at hjalp meg til å komme meg vesentlig raskere, slik at jeg kunne flyttes over til sengepost, bare timer etter operasjonen. Små enkle sosiale håndgrep, men som fikk meg til å smile bare en time etter operasjon. Så tusen takk om du skulle lese dette. Det står igjen som et sterkt minne.

Deretter lå jeg noen dager på "Kiriurgen 1", hvor jeg skulle rehabiliteres, og lære å skifte stomi. Igjen møtte jeg fantastiske hjelpe og sykepleiere, som tok sin oppgave proffesjonelt, og som oste av erfaring og medmenneskelighet. Spesielt må jeg få takke hjelpepleierne som hjalp meg med opplæringen. Jeg lærte raskt å skifte på stomien, og bli trygg på dette, slik at jeg kunne dra hjem et par dager, allerede lørdagen etter operasjonen.

Nå har jeg da hatt stomien noen dager, og jeg må si at det er utrolig praktisk og lettvint. Derimot var jeg ikke helt forberedt på utseende og det å ha en fysisk pose på magen. Har derfor brukt litt tid på å venne meg til dette mentalt. Men om ikke lenge kan jeg begynne å irrigere (spyle tarmen), og da kommer det ikke noe ut av stomien på noen dager. Da kan man skjule at man har stomi enda mer, ved blant annet å bruke små poser.

I etterkant kan jeg også berolige meg selv og fått bekreftet at kirurgene har lagt ut riktig ende av tarmen. Det har jeg så til de grader fått bekreftet, da tarmen var lammet noen dager etter operasjonen. For når den kom igang igjen, var det ikke "småtteri" som kom ut. Men det har heldigvis normalisert seg etterhvert.

Ellers har jeg nå fått en grunn til å ikke slanke magen, da jeg igjen har fått meg en sprettrumpe. For flat runpe vil jeg jo ikke ha.

Marilinns fødselsdag på Årbogen

Lørdag 30.oktober, arrangerte vi fødselsdag for Marilinn på Årbogen. Det hele ble stelt istand ved fantastisk god hjelp av gode venniner av meg og Marilinn. Marilinn visste ingenting.

Jeg valgte klubbhuset til Birkebeineren på Årbogen som festlokale, da jeg visste at de hadde tatt mine tidligere innspill i forhold til tilgjengelighet for rullestolbrukere, helt til punkt og prikke. Og det er jeg så utrolig takknemlig for! To parkerings plasser er merket forflytningshemmede, toalett fasilitetene er perfekte, og det er sakffet skinner slik at man nå kan rulle ut på terassen tilknyttet klubbhuset! Tusentakk til IBK som virkelig tar de funskjonshemmede særiøst! Dessuten viser det at ydmyke, men direkte tilbakemeldinger virker, og gir en hyggelig atmosfære i etterkant.

Jeg hadde ordnet barnevakt for barna, og avtalt med Marilinn at vi skulle ut og spise i Drammen. Min "faste" taxi sjåfør, Tor Sauer, stilte opp. Han fortalte Marilinn at han dessverre måtte en tur opp på Årbogen med en mobiltelefon, som de forrige kundene hadde glemt i bilen hans. Marilinn kjenner Tor, og protesterte ikke på dette.

Overraskelsen var derfor stor, når det viste seg at velkomskommiteen sto på utsiden og sang bursdagssangen. et herlig syn, men også en deilig aperitif ble tatt imot.

Festen fortsatte med deilig Tapas og dertil egnet drikke, og senere enda mer å drikke og masse dans. En kjempe hyggelig og vellykket kveld!

Igjen Tusen takk til IBK og spesielt vaktmester Bjarne Vidar Øen! Og tusen takk til jentegjengen som arrangerte! Dere er helt fantastiske!

Samling på politihuset

Idag samlet jeg og min tidligere sjef, Dag Ebbestad, alle som har vært involvert i skaden min etter ulykken. Det vil si, vi inviterte alle som har vært med fra første enhet på åstedet, til og med Sunnaas sykehus. I tilleg var familie og ledelse i politidistriktet til stede under seansen.

Ca tredve stykker møtte opp til sekvensen som startet kl 10. Formålet med seansen, var at jeg og familien skulle få muligheten til å takke alle involverte. Men også å kunne synliggjøre hvor stort apparat som skal til for å hjelpe meg tilbake til livet, samt å kunne trekke veksler og erfaringer på hverandre.

Sekvensen ble innledet av politimester Christine Fossen, og videre fulgt opp med Dag Ebbestad. Etter dette, fikk jeg ta "light" versjonen av foredraget mitt. Deretter tok vi en pause, før vi hadde ordet fritt.

Min far fikk anledning til å takke min fantastiske arbeidsgiver Søndre Buskerud Politidistrikt, på vegne av min familie. Deretter fikk jeg lov å takke min fantastiske tidligere sjef, Dag Ebbestad, for at han var og er en slik fantastisk flott "ledestjerne" og viste vei når jeg skadet meg. Om ikke Dag hadde vært så tidlig på banen og vist omsorg og signalisert at jeg var veldig ønsket tilbake i jobb, tror jeg at jeg fort kunne ha fått en mye tøffere mental kamp. Det å være politimann, gjør at man får en identitet man ikke lett kan gi ifra seg. Jeg er utrolig stolt av å fortsatt være politimann og ikke minst å være politibetjent i Søndre Buskerud politidistrikt. SÅ tusen takk til Dag for at han var så tydelig og klar på at politiet ønsket meg tilbake i jobb. Og tusen takk for de fantastiske ordene som mine kollegaer idag kom med. De varmer helt fantastisk!

Det å opplever så sterkt å være ønsket tilbake i jobb såvel av ledelse som av kollegaer, kan rett og slett ikke beskrives med ord. Det at arbeidsplassen er tilpasset meg som rullestolbruker, kommer helt klart i andre rekke etter de emosjonelle opplevelsene jeg har opplevd ifra arbeidsmiljøet. Så igjen tusen takk for at jeg har så fantastiske kollegaer og venner.

Kjøpt oss eiendom

På tirsdag fikk vi tilslaget på en eiendom som vi lenge har ønsket oss. Eiendommrn er stor og har et stort potensiale for oss til å få et tilrettelagt hjem for oss alle.

For å følge utviklingen av hvordan byggeprosessen går, kan du følge med på min kones blogg. Linken til bloggen, finner du i margen på venstre side, under blogger jeg følger.

Min kjæres blogg!

På fotballkamp

På lørdag var jeg og min sønn på Marinlyst stadion, og så Strømsgodset mot Brann. Min sønn var kjempe spent, ettersom dette var hans første fotball kamp, mens jeg var like spent på rullestol fasilitetene på stadion. Derfor var det to spente mennesker som dro på kamp, sammen med vår fantastisk trivelige nabo Kimmy.

Kimmy var den som hadde ordnet billetter, men også ordnet Tobias en Strømsgodset drakt, som i tillegg var signert av alle spillerne til Strømsgodset. Selv om jeg holder med Brann i Norge, var det rørende å se gleden til Tobias når han fikk drakten. Og plutselig skiftet han lag fra Brann til Strømsgodset. Men har opplevd værre ting enn det. Uansett er vi utrolig takknemlig for gaven som Kimmy kom med!

Selve Marinlyst blir pusset opp, på utsiden rundt stadion. Det var derfor litt små problematisk å komme seg frem, da underlaget var for det meste av grus. Men med en lett dytt i ryggen, kom jeg meg greit frem. Og uansett vil det bli veldig bra å komme frem, når arbeidet er ferdig.

På Marinlyst er det en egen tribune som er forbeholdt rullestolbrukere. Denne tribunen er plassert ved VIP området. Tilgangen er relativt enkel, med at man må ta heisen opp, og kan rulle rett ut. Tribunen er dessuten plassert omtrent midt på banen, slik at man har god oversikt over banen.

Hvis jeg skulle påpekt noe, måtte det være at det ikke var noen sitteplasser for ledsagere, evt. venner og familie på tribunen for rullestoler. Men sannsynligvis ville det blitt relativt trangt om det også skulle vært fastmonterte sitteplasser på tribunen, og gått utover antallet rullestolebrukere som kunne overvært kampene. Tobias og Kimmy ble sittende på vanlig sitte plasser, men på andre siden av gjerdet som skiller rullestol tribunen fra de andre plassene. Ihvertfall var stemningen god, selv om det ble 1-1 og uavgjort.

Jeg møtte også kollegaer av meg, på stadion. Og jeg merket at jeg savner det å jobbe operativt. Veldig hyggelig å møte mine fantastiske kollegaer, men litt sårt også. For å jobbe på Marinlyst, er en veldig hyggelig tjeneste. Det er nok noe jeg dessverre må si meg ferdig med.

Alt i alt en god opplevelse, som frister til gjentakelse for både meg og Tobias.