Trening/Fysioterapi

For de av dere som tror at jeg har gitt opp å trene, kan jeg berolige med at dere tar helt feil. Har vel egentlig ikke trent bedre enn det jeg gjør nå om dagen, og resultatete er at jeg ikke har hatt bedre fremgang og vært i bedre form etter skaden, enn det jeg er nå.

Hovedgrunnen og æren for dette, skal min fysio-/manuell- terapeut, Barbro, ha. For de av dere som har fulgt bloggen min/lest bloggen min, husker kanskje at jeg var på Catosenteret etter primæroppholdet på Sunnaas. På Catosenteret ble jeg tildelt Barbro som fysioterapeut, og hun hadde lært seg noen av prinsippene som Project Walk trener utifra. Allerede på Catosenteret begynte jeg å se fremgang av treningen av Project Walk prinsippene.

Nå er det gått to år siden Catosenteret, og Barbro har videreutdannet seg til Manuell terapeut og tatt kurs i USA hos Project Walk. Jeg var så heldig at Barbro ønsket å ha meg som pasient, og tilbydde meg å komme til henne tre ganger i uken og trene i to timer hver gang.

Resultatene har ikke latt vente på seg! Jeg har ikke hatt bedre stabilitet og funksjon i mage og rygg, som jeg har nå siden skaden. I tillegg merker vi økt aktivitet i strekk muskulatur i bena, men også andre steder. Vi kan ikke si at denne økte aktiviteten har noen viljestyrt funskjon per nå, men det får være målet.

Utover denne treningen, har jeg også begynt å sykle en del. Jeg prøver å få meg en til to sykkelturer i uken. Og her kommer også resultatene raskt. Turene blir lengre, og snitt hastigheten øker. Jeg er utrolig heldig som har flere som er med meg som ledsagere. Men Anita og Per må nevnes spesielt. Av Per kjøpte jeg en brukt "proff" håndsykkel, og den er virkelig inspirerende og motiverende å sykle på. Per var dessuten en av landets beste på håndsykkel, og det er fantastisk inspirerende å sykle og lære av en slik mester. Han er dessuten flink til å lære fra seg.

Detsiste halvåret har nok en gang vist at som ryggmargsskadet, nytter det å trene! Det gir økt livskvalitet og funksjon i dagliglivet, noe som kommer meg og familien til gode.

Å leve er mer enn å overleve!

Overskriften har jeg tatt ifra et innspill som Høyre er i ferd med å spille inn overfor regjeringen. Men overskriften er allikevel veldig dekkende og forklarende.

Heldigvis har vi et godt apparat når ulykken inntreffer, slik at man har bedre prognose for å overleve i Norge, enn i andre land når ulykken inntreffer. Men dessverre kan jeg ikke påstå det samme når det gjelder kampen om å komme tilbake til et så normalisert liv som mulig.

Selv kjenner jeg kun til min egen pasientgruppe, nemlig de ryggmargskadde. Alle ryggmargsskadde har, som jeg har nevnt i tidligere innlegg, krav på fysioterapi. Men hvilken fysioterapi man mottar og hvor ofte, stilles det ingen krav til. En ryggmargsskadd har ingen effekt av å gå til en fysioterapeut for kun å få en varmepakning rundt ømme og stive ledd (det er enkelte som kun har tilbud om et slikt tilbud). Vi trenger masse stimuli og relativt hard trening for å få fremgang. Allikevel får fysioterapeuten betalt samme takst for å legge på varmepakning, som en fysioterapaut som tar en ryggmargsskadd på alvor og gir skikkelig trening. Med andre ord, det lønner seg ikke for en fysioterapeut å trene en ryggmargsskadd, da behandlingen er ressurs krevende og tidkrevende, om den skal være effektiv. Mindre behandlede pasienter, gir mindre inntekt.

Jeg skjønner bare ikke hvordan staten kan ha et system som gir oss ryggmargskadde et så dårlig tilbud som det vi får. Som jeg har påpekt tidligere, har jeg vært veldig heldig med mine lokale fysioterapeuter. De tar meg seriøst, og ønsker å gi meg det tilbudet jeg ønsker og krever. Allikevel har de ikke mulighet for å gi meg mer enn en time om gangen, da dagens takstsystem og refusjonsordning setter en slik begrensning. Jeg har kompensert dette med at jeg har fått meg en personlig trener. Derved har jeg nå fått en akseptabel mengde med trening, og fremgangen fortsetter. Men staten skjønner ikke hvilke innsparings potensiale det er i å satse penger på rehabilitering av ryggmargsskadde,

Vi som ryggmargskadde, er en ressurskrevende gruppe når det gjelder både hjelpemidler, assistenter, syke/hjelpepleiere, hushjelper osv. Ved å gi oss den type trening som Next Move tilbyr, er min påstand at vi kan spare samfunnet for mangfoldige millioner kroner. Poenget er ikke at alle vil komme seg på bena etter trening på Next Move. Men treningen i seg selv er så bra at hverdagen blir mye enklere og bedre for den ryggmargskadde. Også for de som ikke kommer seg på beina. Jeg mener selv at jeg er et godt eksempel på dette. Per nå, har jeg hverken assistent, hushjelp eller bistand fra hjemmesykepleien. Med andre ord, jeg er nærmest selvhjulpen, og koster samfunnet minimalt i forhold til andre ryggmargskadde. Og det å kunne mestre hverdagen selv, gir enorm mestringsfølelse og livskvalitet både for meg og familien. Bare så synd at jeg må betale behandlingen for å komme dit, selv.

Vi er flere som pratet om dette idag, og det kunne vært spennende å fått med helseforetaket "Vestreviken" på et forskningsprosjekt på en gruppe ryggmargskadde i helseforetaket. Formålet var å sjekke ut om disse ryggmargskadde ved trening på Next Move, ble bedre/friskere, og samtidig sett hvilket innsparingspotensiale slik trening kunne ha på samfunnet forøvrig. Poenget er å bevise at ved å bevilge en "liten" mengde penger for å dekke et opphold på Next Move eller lignende klinikker, så vil man spare store penger i den andre enden. Men slik det er i det sosialdemokratiske Norge, er det kun de som har penger selv, som skal ha muligheten til å bli "frisk". Mens de andre skal kunne få så mange millioner de bare vil, bare de forholder seg passive og gjør det de kan for å unngå å bli i god form.

Refusjonsordning og drftstilskudd for fysioterapeuter

For noen dager siden, fikk jeg en hyggelig melding fra en fysioterapeut som følger bloggen min. Hans navn er Nicolai. Nicolai gav meg mange gode innspill iforhold til å forstå dette med driftstilskudd og refusjonsordning. Og jo mer jeg setter meg inn i dette, så blir jeg mer og mer sikker på at dette er ordninger som er foreldet, og som bidrar til at pasienter blir lengre sykemeldt, og mindre frisk.

Nicolai gav meg følgende innspill, som jeg har fått lov å "klippe og lime" inn i bloggen.

Helse, sykefravær, ordninger og systemer er jo i fokus i media om dagen. Denne gamle og utgåtte fysioterapiordningen som finnes er et godt eksempel på hvorfor ventelister til utredning/behanding øker. Helsepersonell med slike tilskuddsordninger har også monopol på det private markedet i helsenorge (kommune/primærhelsetjenesten), ved at de automatisk har refusjonsrettigheter. Det betyr at henvisningssytemet kun går til private helsepersonell med slike avtaler. Altså fra lege/spesialist til fysioterapeut med avtale for eksempel.

HOD og Helsedirektoratet advarer mot manglende helsepersonell NÅ og i fremtiden. Samtidig vet vi at det finnes mange ressurser i det private markedet. Mange som har studert helsefag, jobber med annet. Før mann brøler etter å utdanne flere og flere, bør ressurser som allerede finnes settes inn i første rekke. Dessverre fører ordninger som den for private fysioterapeuter med avtale, en stopper for at private skal kunne få innpass i markedet med rettigheter om refusjon.

La refusjon følge pasienten

Rett til refusjon er noe pasienten har, men den retten gjelder i dag kun hos fysioterapeuter som har avtale med kommunen. Dette skaper et monopol og gjør at brukerene ikke har rett til fritt å velge sin fysioterapeut, men må benytte seg av fysioterapeuter utvalgt av kommunen. Det har vært svært mange uryddige prosesser rundt tildelingen av slike avtaler - forhold som lett kan karakteriseres som korrupsjon og konkurransetilsynet skriver at de mener systemet medfører en risiko for at kvaliteten på tjenesten ikke blir så god som den kan være. Ut i fra hva vi hører fra brukere av fysioterapitjenester over hele landet så er det ikke en risiko, men et faktum.

For å redusere ventetid og bedre kvaliteten på tjenestene som staten kjøper, må det etter vår mening bli slik at refusjonen følger pasienten. Da får vi sunn konkurranse i markedet og pasientene får friheten til å velge sin behandler.

Vi håper dere vil anbefale deres medlemmer og bekjente om å støtte denne Facebook gruppen: http://www.facebook.com/group.php?gid=25067926165

Med vennlig hilsen,
Fysioterapeut Nicolai van der Lagen og Manuellterapeut Ole Reidar Johansen ved
www.artklinikken.no

Kan det sies bedre. Vil oppfordre alle til å bli med i denne Facebook gruppen.

For å eksemplifisere dette, er det greit å redegjøre noe med meg selv som eksempel. Har selv funnet opp "kruttet" for å bli enda raskere bedre, og i beste fall komme meg på bena, ved å trene på den private klinikken Next Move. Dessverre har ikke dette fysikalske instituttet fått driftstilskudd og refusjonsordning ennå, og derfor må jeg betale behandlingen av egen lomme. Jeg ønsker tross alt å komme raskest mulig tilbake til jobb og samfunn. Noe satt på spissen, men jeg opplever det nesten slik at man kan få så mange hjelpemidler som mulig, for å være ufør og hjemmegående. Men ønsker man å komme raskest mulig tilbake til jobb, så sier staten nei. Dette er ikke kritikk til NAV. NAV viser forståelse, men mangler dessverre muligheten til å yte bistand gjennom lovverket.

Her er noen artikler å lese om emnet:

http://www.art-norge.no/mossavis-20090202_000_00_00_002.pdf

http://www.konkurransetilsynet.no/no/Aktuelt/Nyheter/Gransker-konkurranseforholdene-for-private-helsetjenester-med-offentlig-stotte/

http://www.konkurransetilsynet.no/no/Aktuelt/Nyheter/Tilskotsordning-for-fysioterapeutar-bor-endrast/

http://www.nrk.no/nyheter/1.6632161

Fysioterapi, fritidsutstyr og politikk

Under en av treningene mine på Next Move, fikk Next Move besøk av Lisbeth Krog, som er varaordfører i Asker & Bærum. Lisbeth er ei flott dame som er engasjert, dyktig politiker og har et godt politisk kontaktnett. Men det aller viktigste som varaordfører, hun vil det beste for kommunens innbyggere og næringsliv. Det tok ikke lange tiden for henne og forstå at konseptet Next Move, er noe som burde satses på, og derved få driftstilskudd. For å få til dette, må det derimot til en lovendring.

Derfor har Lisbeth, klart å få kontakt med Bent Høie og Erna Solberg på Stortinget. Forhåpentligvis, blir det et møte med disse i løpet av vinteren.

Et annet moment, blir å diskutere muligheten for fritt valg av fysioterapeut/terapi, akkurat som det idag er fritt sykehusvalg. Idag er det en lovfestet rett å få fysioterapi i hjemkommunen. Men innholdet, kvaliteten og kavntiteten, stilles det ingen krav til. Med andre ord, er det godt nok for staten om du kun mottar strømbehandling av fysioterapeut. Behandlingen koster uansett det samme.

Ved fritt valg av fysioterapi, oppnår man antagelig at flere spesialiserer seg, at de ulike fysioterapeutene må holde et økt fokus på kvaliteten på behandlingen de gir, og at fysioterapeutene må jevnlig oppdatere seg. Med andre ord økt kvalitet på fysioterapi behandlingen i Norge. Forslaget rokker ikke med prinsippet om den lovfestede retten til fysioterapi.

Dessuten kunne det være en tanke at pengene som behandlingen koster, følger pasienten, og da administrert av NAV. Istedet for som idag, at fysioterapeuten mottar driftstilskudd lenge før de har behandlet en eneste pasient.

Et siste moment vi skal ta opp, er muligheten for å oppheve regelen, som sier at er man over 26 år, så har man ikke mulighet for å få dekt sport og fritidsutstyr gjennom hjelpemiddelsentralen. Selv ønsker jeg å få meg en håndsykkel, sit ski og piggkjelke. En kostnadsramme på 100 000,-, hvis jeg skulle kjøpe utstyret selv.

Med denne horible regelen, får ungene mine et handicap og en begrensning i fritidstilbud, som følge av at deres far er handicappet. Dette ser jeg på som svært urettferdig, ettersom andre unger som har to funksjonsfriske foreldre, har større mulighet til fysisk stimuli og utvikling.

Dessuten hadde jeg hatt en mye større mulighet til å bedrive egentrening, og derved blitt i fysisk bedre form, som igjen hadde gitt positiv effekt i dagliglivet og i jobbsammenheng. Og hvor ble det av prisippet om universell utforming og lik rett? Vel, slik det ser ut nå, har jeg ihvertfall ikke lik rett til å komme meg ut på ski med familien. Regjeringen diskriminerer!

Jeg er villig til å betale en egenandel, for å kunne skaffe meg slikt utstyr. Dessuten mener jeg det er viktig å være knyttet til hjelpemiddelsentralen, i tilfelle utstyret trenger vedlikehold og service. For både deler, reisevei for reperatør og timepris, koster antagelig mye penger.

Antagelig er det snakk om at det står på penger for å få til en lovendring. Men når man ser hjelpemiddelbudsjettet under et, er det nok snakk "peanuts" i tilleggs bevilgninger.