Etter ulykken, ble jeg fløyet med luftambulansen til Ullevål. Ikke mye jeg husker herfra heller. Men noen glimt har jeg da.
På Ullevål ble jeg operert og lappet sammen. Hva de konkret gjprde første dagen, vet jeg ikke. Men faktum var ihvcrtfall at de fleste av ribbeina var brekt, begge kragebeine, kjevebensbrudd og altså et brudd i ryggen på TH5 nivå.
Jeg ble videre holdt nede i koma og mottok relativt mye smertestillende. Marilinn kom til Ullevål utpå kvelden, etter å ha organisert henting av barn i barnehage og barnevakt. Allerede her imponerte Marilinn med sin evne til å tenke klart, når stresset og ulykken inntraff. Min kollega og gode venn Arne, kjørte henne til Ullevål, og var til hennes disposisjon hele kvelden. En fantastisk gest som vi er evig takknemlig for.
Som sagt er det ikke mye jeg husker fra opphopldet på Ullevål. Det meste blandes sammen med de små glimtene jeg husker fra Drammen sykehus. Jeg ble nemlig flyttet til Drammen sykehus noen dager før jeg ble flyttet til Sunnås.
Det jeg imidlertid husker, er opplevelser som er spesielle, men også morsomme.
Noe av det mest spesielle jeg husker, var at min bror oppdaterte meg på skade statusen til Glasgow Rangers. Han ble noe overrasket når jeg engang i våken tilstand oppsummerte det han hadde sagt til meg når jeg lå i koma. Jeg husker også at min mor, min makker Gunnar og sjefen min Dag, kom igjennom med hilsner og beskjeder.
Husker også at jeg hadde store problemer med å snakke når jeg en sjelden gang var våken. Men da var det greit å ha noe å skrive på. Stor var nok gleden når jeg skrev: "Er glad i livet!" Også en lettelse for familien og mine kollegaer og venner, at jeg hadde vist klare tegn på at jeg ikke hadde noen hjerneskade og hadde evnen til å utrykke meg.
Det jeg husker med gru, var at det dannet seg store mengder slim i lungene mine og i halsen. Ettersom evnen til å hoste er sterkt redusert, var det fryktelig vanskelig å få opp slimet på normal måte. Derimot sugde sykepleierne dette opp ved en slange, som ble ført ned gjennom et hull de hadde laget i halsen. Kvelningsfornemmelsen var absolutt ubehagelig, og kan ikke anbefales.
Noen morsomme episoder ble det også som følge av sterke smertestillende medikamenter. Blant annet påsto jeg å ha tatt toget til fylkessykehuset på Voss for å ta røntgen. Min mor er fra Voss, og jeg ble født på dette sykehuset. Derfor var det bra at Marilinn ikke hadde åpnet opp telefonen ved sengekanten, for jeg forsøkte å ringe mine besteforeldre på Voss og fortelle dem at de nå kunne komme på besøk.
Jeg hevdet også hardnakket at jeg ikke hadde kommet til Ullevål med helikopter, men ved at ei kolleginne fra trafikkorpset i Oslo hadde kjørt meg inn på båre og motorsykkel. Ved Ullevål , sto hele trafikkorpset fra Oslo oppstilt i espalje, og gjørde honnær med hevede sabler.
Og historiene stoppet ikke der. For jeg var veldig påståelig på at jeg og min faste makker Gunnar, hadde vært på "harry tur" til Svinesund, før ulykken. Turen hadde vi tatt på våre uniformerte motrsykler og forøvrig i uniform. På Svinesund hadde det stanset en buss like ved der vi sto. Ut av bussen veltet det ut en haug med brasilianske horer som straks tilbydde oss seksuelle tjenester. Problemet for disse horene, var at jeg og Gunnar kunne såpass om svensk lov, at vi visste at prostitusjon er ulovlig i Sverige. Hele gjengen ble pågrepet.
For disse som hørte disse historiene, ble det nok en liten nedtur, da fler og fler etterhvert regnet det som sikkert at "topplokket" var iorden.
Min sønn Tobias, fikk også bli med inn og besøke meg på sykehuset. I barnehagen hadde Tobias og jentene tegnet tegninger til pappa. Tobias gledet seg stort og enset ikke noen av de dårlige pasientene som han passerte på veien inn til pappa. Derimot når han så pappa ligge helt urørlig og med masse slanger koblet til kroppen, stivnet han. Tobias utrykte til Dag og onkel Jostein, at han var kvalm og ikke orket å gå bort til pappa. Derimot fikk han tilbud fra onkel Jostein om å bli med å kjøpe seg en pølse, og dermed var alt greit igjen. Tegningene fikk jeg derimot, og de fulgte meg hele veien.
Jeg husker også at jeg fikk veldig mye besøk på sykehusene. Mange kollegaer, venner og familie stakk hodet innom på besøk. Blant annet skulle jeg ved en anledning vekkes opp fra koma. Da ble noen kollegaer spurt om det var noen speiell musikk jeg spesielt likte. Disse hadde da svart at Iron Maiden var en stor favoritt. Kollegaene hadde så søkt etter en CD spiller og en Iron Maiden plate. Mulig jeg hadde satt mer pris på å våkne til en Bjørn Eidsvåg låt, enn til "the number of the beast".
Men det største besøket som jeg og Marilinn opplevde, var nok et par besøk som kom hjem til Marilinn. Morten Almsbakken, som er innsatsleder i Drammen og kollega støtte, samlet sammen vaktlaget han leder og dro på besøk til Marilinn. Det at kollegaer faktisk trengte seg på uanmeldt, har Marilinn satt umåtelig stor pris på. Formålet med besøket, var først og fremst mentalt for at Marilinn skulle få noen og prate med. Altså i god kollega støtte ånd. Men også for å se om det var noe de kunne hjelpe henne med i de daglige gjøremålene. Gjengen tok frem hekkeklipperen og gressklipperen, og virkelig ryddet opp utenfor.
Disse har vi igjen invitert på pizza og øl nå i høst, og jammen hjalp de ikke til med litt høstrydding iår også. Til våren skal vi beise og male.
Det andre besøket som kom helt uventet på Marilinn, var et besøk av kollega Roger Nedberg og makkeren min Gunnar Sivertsen. Roger driver nemlig stort i ved industrien, og hadde bestemt seg for at vi ikke skulle fryse gjennom vinteren. Vedlasset som de lempet til oss, holdt gjennom hele vinteren og holdt huset varmt. Roger og Gunnar er dessuten to veldig morsomme og trivelige fyrer, og underholdt henne og familien min i flere timer med gode historier.
Det er også grunn å trekke frem Dag Ebbestad som omtrent hver eneste dag, hentet Marilinn og kjørte henne inn til Ullevål. En fantastisk gest, som fortjener en helt spesiell takk! Du er en helt unik og fantastisk person, som jeg og Marilinn setter stor pris på å ha som kollega og venn.
