Svar fra regjeringen

Etter at vi var på hyggelig besøk på Stortinget hos blant annet Høyres Stortingsrepresentant Bent Høie, har besøket resultert i et spørsmål som er blitt stilt i Stortingets spørretime fra Storitingets talerstol. Det var representanten Høie selv som stilte spørsmålet.

Spørsmål:
Vil statsråden bidra til et mer fleksibelt regelverk for refusjon av fysioterapibehandling, slik at pasienters mulighet for vellykket rehabilitering ikke hindres av byråkratiske regler?

Begrunnelse:
Mange pasienter har behov for fysikalske behandling som et ledd i sin rehabilitering. Behandlingsoppleggene varierer, og flere har god nytte av intensiv opptrening. Dette gjelder eksempelvis voksne med ryggmargsskader, og pasienter har informert meg om at de har meget god fremgang gjennom et opptreningsopplegg av om lag 2-3 timers varighet pr gang. Dagens takstsystem innebærer imidlertid at det bare gis refusjon for fysioterapi¬behandling i kommunehelsetjenesten for inntil en time pr behandling. Dette kan forhindre mange fra å få full nytte av behandlingen, og fører til at pasientene må bekoste store deler av behandlingen med egne midler. Det vil være hensiktsmessig å endre takstsystemet, slik at det gis refusjon for behandling av lenger varighet pr behandling enn dagens ordning åpner for. Dette vil også bidra til at mer behandling kan gis i kommunehelsetjenesten fremfor spesialisthelsetjenesten, i tråd med samhandlingsreformen. Videre vil dette sikre at alle pasienter uavhengig av økonomi kan benytte slike behandlingsopplegg. En slik endring bør vurderes i sammenheng med vårens takstoppgjør. Et mer fleksibelt regelverk på dette området vil bidra til at pasientene kan mestre hverdag og jobb, og dermed redusere utgiftene knyttet til sykefravær og helsetjenester.


Svar:
Det er et kommunalt ansvar å sørge for fysioterapitjenester til kommunens innbyggere, jamfør kommunehelsetjenesteloven § 1-3. Kommunene kan løse denne oppgaven ved å ansette fysioterapeuter på fastlønn eller ved å inngå avtaler med privatpraktiserende fysioterapeuter. De fleste kommuner har begge disse tilknytningsformene, men enkelte kommuner har ikke driftsgrunnlag for privat fysioterapipraksis. Kommunene har derfor muligheten for å tilby funksjonshemmede med et stort behandlingsbehov rehabilitering og annen tidkrevende behandling og opptrening i kommunale lokaler med ansatte fysio¬terapeuter og annet helsepersonell på fastlønn. Enkelte kommuner tilbyr denne typen tjenester gjennom kommune¬samarbeid. På den måten fristilles brukerne fra takstsystemet som benyttes av privatpraktiserende avtalefysioterapeuter.

Takstsystemet for fysioterapibehandling, som benyttes av de privatpraktiserende fysio¬terapeutene med driftsavtale med en kommune, består av tidstakster og tilleggs¬takster. Tidstakstene har en maksimal tidsramme på 90 minutter for visse diagnose¬grupper på særskilte vilkår. Den tidstaksten som benyttes oftest er på 30 minutter. Takstsystemet legger i dag ikke til rette for behandlinger med lengre varighet, slik stortings¬represen¬tanten påpeker.

Samhandlingsreformen legger opp til at en større del av helsetjenestetilbudet skal ut¬føres i kommunehelsetjenesten. For å understøtte målsettingene med reformen er det aktuelt å vurdere endringer i takstsystemet for fysioterapeutene. Også andre forhold taler for en gjennomgang. I tråd med dette ble partene, ved honorar¬tarifforhandlingene for fysioterapeuter våren 2009, enige om å nedsette en arbeidsgruppe for å gjennomgå takstsystemet. Målsettingen med arbeidet vil være å forenkle og forbedre takstsys¬temet, slik at dette i større grad samsvarer med dagens behov, og slik kan det bli til fordel for både brukerne, fysioterapeutene, kommunene og staten når det gjelder utøvelse, styring og finansiering av tjenesten. Arbeidet er blitt forsinket men vil bli igangsatt med det første. I den forbindelse blir det viktig også å se på den problemstillingen som reises i spørsmålet som stortings¬represen¬tanten tar opp. Det må være en målsetting at eventuelle endringer av takstene skjer på bakgrunn av forskningsbasert dokumentasjon av hvilke typer behandling som har effekt for de ulike pasientgruppene.

Med vennlig hilsen



Anne-Grete Strøm-Erichsen



Svaret kan vel tolkes som positivt, og at regjeringen ser problemet med dagen refusjons og driftstilskudds ordning, I tillegg er det tydelig at de ser problemet med at bredden av fysioterapi tilbud er for smalt, da det er enkelte pasientgrupper som trenger mer spesiell trening enn andre grupper.

Varaordfører i Asker, Lisbeth Hammer Krogh, er i gang med å se på mulighetene til å samarbeide på tvers av kommunegrensene på østlandet og opp mot NAV.

Hadde også vært interessant å fått en pasient gruppe som er referanse gruppe, slik at man kunne ha fått til forskning på behandlingsmetodikken på Next Move. Kan se ut som at regjeringen er positive til spissede og spesielle behandlingsformer, bare man har dokumentasjon å vise til. Men først må det skrapes sammen noen penger til et slikt forkningsbasert prosjekt. Kanskje det finnes noen "rike onkler" der ute?

Å leve er mer enn å overleve!

Overskriften har jeg tatt ifra et innspill som Høyre er i ferd med å spille inn overfor regjeringen. Men overskriften er allikevel veldig dekkende og forklarende.

Heldigvis har vi et godt apparat når ulykken inntreffer, slik at man har bedre prognose for å overleve i Norge, enn i andre land når ulykken inntreffer. Men dessverre kan jeg ikke påstå det samme når det gjelder kampen om å komme tilbake til et så normalisert liv som mulig.

Selv kjenner jeg kun til min egen pasientgruppe, nemlig de ryggmargskadde. Alle ryggmargsskadde har, som jeg har nevnt i tidligere innlegg, krav på fysioterapi. Men hvilken fysioterapi man mottar og hvor ofte, stilles det ingen krav til. En ryggmargsskadd har ingen effekt av å gå til en fysioterapeut for kun å få en varmepakning rundt ømme og stive ledd (det er enkelte som kun har tilbud om et slikt tilbud). Vi trenger masse stimuli og relativt hard trening for å få fremgang. Allikevel får fysioterapeuten betalt samme takst for å legge på varmepakning, som en fysioterapaut som tar en ryggmargsskadd på alvor og gir skikkelig trening. Med andre ord, det lønner seg ikke for en fysioterapeut å trene en ryggmargsskadd, da behandlingen er ressurs krevende og tidkrevende, om den skal være effektiv. Mindre behandlede pasienter, gir mindre inntekt.

Jeg skjønner bare ikke hvordan staten kan ha et system som gir oss ryggmargskadde et så dårlig tilbud som det vi får. Som jeg har påpekt tidligere, har jeg vært veldig heldig med mine lokale fysioterapeuter. De tar meg seriøst, og ønsker å gi meg det tilbudet jeg ønsker og krever. Allikevel har de ikke mulighet for å gi meg mer enn en time om gangen, da dagens takstsystem og refusjonsordning setter en slik begrensning. Jeg har kompensert dette med at jeg har fått meg en personlig trener. Derved har jeg nå fått en akseptabel mengde med trening, og fremgangen fortsetter. Men staten skjønner ikke hvilke innsparings potensiale det er i å satse penger på rehabilitering av ryggmargsskadde,

Vi som ryggmargskadde, er en ressurskrevende gruppe når det gjelder både hjelpemidler, assistenter, syke/hjelpepleiere, hushjelper osv. Ved å gi oss den type trening som Next Move tilbyr, er min påstand at vi kan spare samfunnet for mangfoldige millioner kroner. Poenget er ikke at alle vil komme seg på bena etter trening på Next Move. Men treningen i seg selv er så bra at hverdagen blir mye enklere og bedre for den ryggmargskadde. Også for de som ikke kommer seg på beina. Jeg mener selv at jeg er et godt eksempel på dette. Per nå, har jeg hverken assistent, hushjelp eller bistand fra hjemmesykepleien. Med andre ord, jeg er nærmest selvhjulpen, og koster samfunnet minimalt i forhold til andre ryggmargskadde. Og det å kunne mestre hverdagen selv, gir enorm mestringsfølelse og livskvalitet både for meg og familien. Bare så synd at jeg må betale behandlingen for å komme dit, selv.

Vi er flere som pratet om dette idag, og det kunne vært spennende å fått med helseforetaket "Vestreviken" på et forskningsprosjekt på en gruppe ryggmargskadde i helseforetaket. Formålet var å sjekke ut om disse ryggmargskadde ved trening på Next Move, ble bedre/friskere, og samtidig sett hvilket innsparingspotensiale slik trening kunne ha på samfunnet forøvrig. Poenget er å bevise at ved å bevilge en "liten" mengde penger for å dekke et opphold på Next Move eller lignende klinikker, så vil man spare store penger i den andre enden. Men slik det er i det sosialdemokratiske Norge, er det kun de som har penger selv, som skal ha muligheten til å bli "frisk". Mens de andre skal kunne få så mange millioner de bare vil, bare de forholder seg passive og gjør det de kan for å unngå å bli i god form.

Første skritt etter Stortinget

Igår fikk jeg en mail ifra Varaordfører i Asker & Bærum, Lisbeth Hammer Krogh, vedr. møtet vi hadde på Stortinget i januar. Møtet har resultert i et konkret spørsmål til statsråden, som forventes å bli besvart i uke 9. Spørsmålet til statsråden er formulert slik:

Spørsmål:
Vil statsråden bidra til et mer fleksibelt regelverk for refusjon
for fysioterapibehandling, slik at pasienters mulighet for vellykket rehabilitering ikke hindres av byråkratiske regler?

Begrunnelse:

Mange pasienter har behov for fysikalsk behandling som et ledd i
sitt rehabilitering. Behandlingsoppleggene varierer, og flere har god nytte av intensiv opptrening. Dette gjelder eksempelvis voksne med ryggmargsskader, som opplyser at de har meget god fremgang gjennom et opptreningsopplegg av om lag 2-3 timers varighet hver dag. Dagens takstsystem innebærer imidlertid at det bare gis refusjon for fysioterapibehandling i kommunehelsetjenesten for inntil en time pr behandling. Dette kan forhindre mange fra å få full nytte av behandlingen, og fører til at pasientene må bekoste store deler av behandlingen med egne midler. Det vil være hensiktsmessig å endre takstsystemet, slik at det gis refusjon for behandling av lengre varighet pr behandling enn dagens ordning åpner for. Dette bør
vurderes i sammenheng med vårens takstoppgjør. Et mer fleksibelt regelverk på dette området vil bidra til at pasientene kan mestre hverdag og jobb, og dermed redusere utgiftene knyttet til sykefravær og helsetjenester.

Etter at vi fikk dette spørsmålet i hende, har vi spilt inn enda et poeng vedr. om spørsmålet vil kunne gjøre tilgangen til en refusjonsordning lettere for Next Move, som er å anse som en "spesialist fysioterapi klinikk".

Jeg forstår det slik at spørsmålet kan muligens åpne opp for "spesialist fysioterapi" på tvers av kommune grensene, om spørsmålet skulle resultere i noe konkret fra regjeringen og Stortinget. Hvis ikke, er nok det mest sannsynlige scenarioet at Next Move fortsatt vil drive privat, og kun tilby sine tjenester for ryggmargsskadde som betaler behandlingen selv. Forståelig nok! Hvis ikke vil Next Move kun bli et tilbud for ryggmargsskadde i Asker og Bærum. Og det er nok et ikke sannsynlig scenario.

Møte på Stortinget

Var mandag på møte på Stortinget for å fronte Next Move og treningsprinsippet de bygger på. I tillegg hadde vi på agendaen hvordan et konsept som Next Move, som er å anse som en speislaist fysioterapi tjeneste, også kan tilbys til alle brukere utenfor Asker & Bærums kommune grenser, med driftstilskudd. Det er nemlig slik at om man har driftstilskudd, skal alle kommunens innbyggere ha mulighet for å få generell fysioterapi behandling på Next Move. Skjønt det er nok ikke like interessant, da Next Moves behandlingsform, retter seg utelukkende mot ryggmargsskadde.

Fra Stortinget møtte vi leder for Helse og omsorgskomiteen Bent Høie og medlem av samme komite, Sonja Sjøli.

Både Bent og Sonja virket engasjerte og lyttende. Skjønt flere av temaene vi tok opp, var de allerede nokså godt oppdatert på. Blant annet dette med rett til fysioterapi, ikke nødvendigvis er det samme som å bli bedre/friskere. Det stilles for eksempel ikke krav til Kvalitet, innhold og metodikk for hvilken fysioterapi man mottar.

Allikevel, følte jeg at vi fikk frontet Next Move på en bra måte, i tillegg til at vi fikk frontet viktigheten og effekten av hva trening på Next Move kan gjøre for en ryggmargsskadd. Terje, som representerte Next Move, har glimrende taleegenskaper, samt et klokt hode. En dyktig selger, som kan det å fronte et godt konsept. I tillegg bidro varaordfører fra Asker & Bærum, Lisbeth Hammer Krogh og ordfører fra Nedre Eiker Elly Therese Thoresen med sine erfaringer fra kommunal politikken.

Men skal også ærlig innrømme at dette med driftstilskudd osv, er et veldig vanskelig tema som jeg kan altfor lite om. Følte det ble litt mye snakk over hodet mitt. Men skal etterhvert få et resyme, som jeg kommer til å blogge om. Mulig jeg også blir litt klokere av det.

Når det gjelder fritidsutstyr, har Høyre lagt dette inn i sitt alternative statsbudsjett. Det vil si, at de har hevet grensen til 36 år. Ser vel dette som et første steg på veien, for at denne særaldersgrensen kan forsvinne.

Bent Høie orienterte at regjerningen side har nedsatt en komitee som har som mandat å se på alt vedr. hjelpemidler, samt særaldersgrensen på 26 år. Dette kan dere lese om på følgende link: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ad/tema/velferdspolitikk/hjelpemidler-for-bedret-funksjonsevne/hjelpemiddelutvalgets-mandat.html?id=509178

Komiteen hadde i utgangspunktet frist til å levere sin NOU til desember, men denne fristen er utsatt til April.

Sonja og Bent kom med ingen lovnader avslutningsvis. Men det er forsåvidt betryggende, så slapp vi å gå fra møtet med falske forhåpninger. At de var nyskjerrige og lyttende, var godt nok for meg. Det viktigste var å fortelle om Next Move og hvilke enorme mulighter dette konseptet gir oss ryggmargsskadde. Så får vi håpe at så mange som mulig, får muligheten til å nytte seg av treningsprinsippene og metodikken på Next Move, uten at det må koste "skjorta"!

Next Move

På Catosenteret stiftet jeg som tidligere nevnt, bekjentsskap med Project Walk. Min fysioterapeut Barbro, ble veldig engasjert i treningsmetodikken og behandlingsmetoden. En metodikk som hun lærte seg, og praktiserte på meg. Det viste seg at jeg straks responerte på behandlingen, og opplevde stor fremgang.

Mot slutten av mitt siste opphold på Catosenteret i Juli, satte jeg og Barbro oss ned for å diskutere hva jeg burde gjøre videre. Barbro var veldig klar på at hun ikke ville anbefale noen ting vedr. veien videre, men hjelpe meg til å komme i kontakt med de aktørene jeg ønsket.

Valget besto i å dra over til USA, eller å trene ved det nystartede behandlingssenteret Next Move, som hadde etablert seg på Østerås i Bærum. jeg valgte Next Move. Next Move startet opp sommeren 2009, og er eid av tre venner av meg som er ryggmargsskadde, og de to terapeutene som til daglig jobber og driver klinikken.

Cecilie og Hagbart som er terapeutene på Next Move, dro over til San Diego i USA for å bli sertifisert ved Project Walk klinikken. To fantastisk flotte mennesker, som har et unikt og glødende engasjement når det gjelder behandling av ryggmargsskadde.

Cecilie sier seg veldig heldig og priviligert i å kunne jobbe som fysioterapeut med hovedfokus på ryggmargsskadde. Som hun sier, så er dette en pasientgruppe som gir alt når de trener, har et særdeles godt humør, alltid optimistiske og en helt spesiell motivasjon. Og det er slik jeg også kjenner mine ryggmargsskadde venner som jeg var sammen med på Sunnås og Catosenteret.

I november 2009, begynte jeg treningen på Next Move. To og en halv time trening hver eneste dag, i tre uker, før jeg hadde tre ukers pause hvor jeg trente hjemme i Nedre Eiker. Deretter hadde jeg to avsluttende uker rett før jul. Etter endt treningsopphold, fikk jeg med meg et treningsprogram, som jeg idag bruker å trene etter på Bråta og i Solbergelva. Programmet er spesial sydd for meg og mine behov.

Jeg hadde Cecilie som min fysioterapeut. Ei jente som på lik linje med Barbro, brenner for faget sitt og spesielt rundt pasientgruppen ryggmargsskadde. Hun oser av kunnskap, erfaring og selvtillit, i tillegg til at hun er ei humørfylt og veldig trivelig dame. Og det siste er viktig, når man i to og en halv time skal jobbe tett på hverandre. Hver eneste dag, møtte jeg til trening, og hver eneste dag hadde cecilie et ferdig opplegg som fylte opp den tilmålte tiden.

Allerede første uken, opplevde jeg stor fremgang. I begynnelsen av den første uken, klarte jeg ikke å sitte på "Total Gymen" uten at jeg holdt Cecilie i hendene for støtte og balanse. Allerede fredagen denne første uken, satt jeg og hadde bokseøvelser på "total gymen", som balanse og styrkeøvelse for bukmuskulaturen.

Også når det gjaldt nervesystemet i beina, opplevde jeg stor utvikling. Når jeg begynte på Next Move, hadde jeg fått relativt god nervekontakt med setemuskulatur. Det vil si at jeg ikke hadde fått noe hudfølelse tilbake i "stussen", men jeg kjente at jeg kunne knipe og bruke setemuskulaturen. Derimot, skjedde det veldig lite med muskelen, men det var da en start.

Etterhvert som jeg trente med Cecilie, merket jeg at jeg fikk mer og mer kontakt med muskler på bakside lår, i lysken og fremsiden av lår. Til og med var det en liten antydning bak i leggen.

Det å ikke ha kontakt med muskulatur, men allikevel forsøke å trene den opp, er nokså mentalt slitsomt. Plutselig måtte jeg fokusere og forsøke å finne ut av hvilke muskler som faktisk gjør de ulike bevegelsene. Det er jo noe man normalt gjør uten å tenke. Når kontakten etterhvert oppnås, og nervene er blitt styrket og mer utholdende, blir dette imidlertid noe enklere. Noen bevegelser er igjen blitt automatisert nevrologisk. Allikevel nokså frustrerende å føle at man klarer en bevegelse, men å ikke se noe resultat av bevegelsen/følelsen. Men det å føle kontakten med muskelen, er antagelig en start.

Next Move ligger som sagt i Bærum. For å komme dit uten bil, måtte jeg derfor ta drosje dit hver eneste dag. Heldigvis fikk jeg en avtale med en drosjesjåfør som heter Tor fra Drammen Taxi. Hver eneste dag, stilte han opp med drosjen sin og kjørte meg inn, og hentet meg igjen etter endt økt. Det er utrolig flott å ha en sjåfør som kjenner mine begresninger, men som samtidig kjenner til hva jeg klarer. En fantastisk sjåfør som yter stor service!

Det som er frustrerende, er at jeg måtte betale både treningen og drosje av egen lomme. Next Move har ikke fått det såkalte drifttislkuddet, og vil sannsynligvis ikke få dette, slik reglementet er idag. Grunnen til det, er at behandlingen varer i to og en halv time om gangen, og ikke en time som reglementet sier for å få driftstilskudd. Dessuten hadde jeg nok ikke fått det dekket, da jeg drar ut av kommunen for å få behandling. Som følge av at Next Move ikke har driftstilskudd og at Next Move ligger utenfor kommunen, fikk jeg heller ikke dekket transport utgifter.

Tiltross for dette, var fremgangen så stor, at jeg har bestilt nytt opphold i februar. Det skal ikke stå på pengene for å få meg på beina igjen. ;-)

Catosenteret

Etter Sunnås, var det Catosenteret som sto for tur. catosenteret ligger nydelig til i Son, og har utsikt mot Oslofjorden og mot Tofte på Hurum. Selve Catosenteret er nokså nytt, og har flotte rom og fasiliteter. I tillegg har de fantastisk bra mat som både er sunn og smaker godt.

Jeg dro fra Sunnås til Catosenteret i midten av februar. Avreisen fra Sunnås syntes jeg var noen uker for tidlig. Jeg hadde akkurat blitt med på et ryggmargskurs, som er et kurs for nyskadde og de nye urtfordringene vi som ryggmargsskadde kan møte. I tillegg var jeg kommet halvveis i et rullestolteknikk kurs som brukerkonsulentene arrangerte. Noe surt å ikke få fullførre disse to kursene, som jeg vet var veldig bra og som hadde gjort hveradagen enda enklere når jeg skulle dra fra Sunnås.

Å komme til Catosenteret var i utgangspunktet en stor nedtur. Å komme fra trygge Sunnås, de kjente pleierne og vennene jeg hadde knyttet kontakt med, var en veldig tøff overgang. Usikkerheten rundt hvordan rutinene på Catosenteret virket, var jo også et moment som var en mental utfordring. Det var tross alt mitt første møte med nye omgivelser, enn det som trygge Sunnås bidro til.

Men istedet for å gå i kjelleren, bestemte jeg meg for at jeg skulle klare meg på egenhånd så mye som mulig. Hadde jo hørt at pleierne jobbet mest mulig med hendene på ryggen, noe som forøvrig ikke var helt riktig. Trengte man hjelp, så fikk man det. Men også god veiledning til å mestre selv. Men det er da også noe å mestre selv, det gir utrolig stort mentalt overskudd, og gir en fantastisk mye bedre hverdag. Jeg husker jeg sa til meg selv, at antagelig så ville jeg se tilbake på oppholdet som veldig positivt. Allerede første kvelden, forflyttet jeg meg til sengs uten hjelp, og jeg landet ikke på gulvet (har ikke gjort det ennå, bank i bordet).

Et annet problemet var treningssalen. Treningssalen var ikke direkte lagt opp for rullestolbrukere, slik jeg opplevde treningssalen på Sunnås. Var begynt å komme i god form på Sunnås, og var blitt flink til å drive egentrening i form av kondisjonstrening og styrke. Dette var innledningsvis vanskelig å få til på Catosenteret.

Men, det tok ikke mange dagene før jeg klarte å se det positive med oppholdet. Hadde mange oppturer i form av egenmestring allerede de første dagene. Men de viktigste bidragsyterne, var de som utgjorde primærkontaktene mine. Beate, Barbro, Kristin og Allan var fire stykker som bidro til at oppholdene mine ble noen fantastiske opphold,som jeg idag ser tilbake på med lykkelige øyne. Deres engasjement og måten de tilrettela og utfordret meg på, var utroloig viktig og bidro i særdeleshet til at jeg fikk et utbytterikt, trygt og utviklende opphold. Det er ingen tvil om at Catosenteret har et fantastisk bredt tilbud, som er velreggisert og gjennomtenkt for alle som ønsker et opphold.

Men det skal også sies at det på lik linje som på Sunnås, så er det et utrolig godt samhold mellom brukerne. Min gode venn fra Sunnås, Anders, var oggå på Catosenteret. En fantastisk støtte og inspirator, i tillegg til at vi utviklet et kjempegodt vennskap. Men mange andre fra Sunnås var også der, samt flere rullestolbrukere som hadde vært på St. Olavs hospital, Haukeland og Tromsø osv. Alle som jeg har møtt gjennom det siste året, betyr noe helt spesielt for meg, og det er utrolig godt å ha likesinnede venner som man kan ta kontakt med og utveksle erfaringer med, urykke frustrasjon, eller rett og slett bare for å prate med.

Under oppholdene på Catosenteret, var det flere kollegaer som også hadde rehabiliteringsopphold etter diverse skader eller sykdom. det var ingen av disse som satt i rullestol. Dessverre trakk vi noen nedslående konklusjoner vedr. oppfølging fra arbeidsgiver. Når jeg fortalte min historie til disse, så ble de målløse når det gjaldt den fantastiske oppfølgingen jeg mottok fra arbeidsgiver. Jeg ble utrolig stolt av å være ansatt i Søndre Buskerud Politidistrikt. Flere av disse hadde knapt nok hørt noe fra arbeidsgiver, til tross for langvarig sykdom og skade. Men det gleder meg som sagt å ha en arbeidsgiver som valgte å satse på meg og tilrettelegge så mye som mulig for at jeg skulle komme raskest mulig tilbake i jobb. Her har nok Søndre Buskerud noe å lære andre distrikter og evt. andre arbeidsgivere.

Når det gjelder rehabiliteringen, så opplevde jeg på Catosenteret. et av mine lykkeligste øyeblikk etter skaden. Flere ryggmargsskadde, hadde leid inn en fysioterapeut fra USA og Project Walk. Min fysioterapeut Barbro, deltok mye på behandlingen av disse brukerne. Barbro begynte tidlig å tvile på min diagnose som komplett skadet. Forskjelen på komplett og inkomplett skade, skal jeg skrive litt om senere.

Barbro har en helt spesiell interesse for rehabilitering av rygmargsskadde, og sluker det som er å sluke av informasjon rundt temaet. Barbro mente jeg hadde veldig mye spasmer i bena til at jeg kunne være komplett skadet. Hun mente at det skulle jeg ikke hatt i noe særlig grad, ettersom nervebanen i utgnagspunktet var totalt brutt. I tillegg hadde jeg mye muskel aktivitet i magen, som forøvrig ligger under skade stedet.

Utifra det hun så, fikk hun med seg Bree fra Project Walk og et par andre fysioterapeuter for å teste bena mine. Etter gjentatte forsøk, så kjente hun og Bree (fysio fra Project Walk), aktivitet i beina. Når jeg ringte hjem til mor og far, må jeg si at jeg ble nokså rørt. Det er nemlig sjeldent jeg har hørt pappa si at han er nær ved å begynne å gråte.

Resultatet har blitt totalt tre opphold på Catosenteret (egentlig skulle jag bare hatt et), og dertil mye knallhard trening rundt treningsmetodikken til Project Walk. I tillegg har jeg nå hatt et opphold på Next Move, og dertil ekstrem fremgang i magemuskulatur, og en formidabel utvikling når det gjelder nerve kontakt med beina. Dessverre ingen synlige muskel aktivitet ennå, men det er jeg sikker på at kommer. NÅ SKAL JEG STÅ OG GÅ SNART!!! Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk møte Barbro, og for hennes formidable engasjement rundt ryggmargssakdde.

Ergoterapeuten min Kristin, skal også ha en stor takk. Hennes engasjement og ståpåvilje, krever en helt spesiell oppmerksomhet. Forflytningstrening og påkledningstrening, ble viktige treningsmomenter som jeg opplevde å ha stor fremgang på. Når det gjelder påkledning i rullestol, kan jo hvem som helst prøve å kle på seg, og samtidig bruke armene til å lette på rumpa for å dra på seg buksa. Derfor var det viktig å stille i nyvasket boxer, og innstille seg på knallharde påkledningstimer. For til å begynne med, er det å kle på seg i rullestol fysisk ganske hardt. Men når man får det til og tilegner seg sine egne teknikker, er det plutselig veldig greit. Og en stor takk for at du pushet meg til å trene på å kjøre ned trapper, og for at du ble med meg på arbeidsplassen for å besiktige den før jeg begynte å jobbe igjen.

Også på Catosenteret opplevde jeg en spesiell opplevelse fra kollegaer. Jeg fikk nemlig besøk av en fantastisk person som heter Bjørn Arild. Bjørn Arild kjenner jeg fra Oslo Politi orkester, som jeg spilte i når jeg gikk på Politihøgskolen. Bjørn Arild fortalte at han hadde snakket med formannen i politiorkesteret, Mari, og sammen hadde de kommet frem til et øsnke om å ha den siste øvingen før 17.mai på Catosenteret. Og slik ble det. Politiorkestert kom på besøk, og holdt konsert for hele Catosenteret! En stor suksess som er planlagt å bli en tradisjon.

Avslutningsvis må jeg også rette en takk til min gode venn Haider, som hver søndag etter endte helgepermisjon, kjørte meg tilbake til Sunnås og Catosenteret med sin rullestoltaxi.

Summen blir at Catosenteret er et glimrende sted å være, og jeg fikk rett. Jeg ville se på oppholdene som særdeles nyttig og flotte. Jeg er blitt veldig glad i Catosenteret og de som jobber der. Og ettersom jeg nå har fått bil, Skal jeg nok snart ta turen og spise vaffel en fredag. For vaflene er utrolige gode på Catosenteret.