Igår når jeg kjørte til nattevakt, valgte jeg å kjøre en av de faste veiene jeg pleide å kjøre når jeg skulle på jobb. Jeg og makker Gunnar, hadde en avtale med arbeidsgiver, om at vi hadde med oss motorsyklene hjem etter endta arbeidsøkt. Poenget var å drive trafikkovervåkning på vei til og fra jobb. Og noen resultater fikk vi også av det, i tillegg til at vi slapp parkeringsproblemer på jobben, samt driftsutgifter. En vinn, vinn situasjon for arbeidsgiver og arbeidstaker.
Det høres kanskje litt rart ut at jeg faktisk savner det å kjøre motorsykkel i tjeneste, når det faktisk var motorsykkelen som var årsaken til at jeg nå er ryggmargsskadd. Skal prøve å redegjøre litt for det.
Når jeg kjørte til jobb, begynte jeg å mimre om en del av de oppdragene jeg fikk og som jeg gjennomførte på motorsykkelen. Jeg klarer ikke å si noe annet enn at det var en fantastisk tid, med mange gode og actionfylte minner.
Motorsykkelen i politiet er for all del et farlig arbeidsverktøy, om man ikke vet hvordan man håndterer sykkelen. Men det er også et utrolig effektivt og anvendelig redskap når det gjelder trafikkovervåkning.
Men det jeg savner, er følelsen av å være på jakt. Følelsen av å stille seg opp på et av de hemmelige stedene på E18 mot Vestfold, og vente på at den rette fartssynderen skal dukke opp. Og bare så det er sagt. Vi ventet ikke på de som kjørte i 110 kmt i 100 sonen. Skulle det være interesant, hadde jeg en uskreven regel om at gjennomsnittshastigheten måtte være minst 12o kmt i 100 sonen. Det vil si at vedkommende hadde en vesentlig høyere topp hastighet. Målingen ble sjeldent gjort kortere enn 2000 m. Med andre ord, en veldig rettferdig måling, som var vanskelig å bortforklare.
Men følelsen av å vente på "byttet" og vite at ingen ser deg, det er en helt spesiell følelse, som kun jegere kan føle. Og når "byttet" dukket opp, ja da slo gjerne hjertet litt ekstra, og jobben kunne begynne. Først innhente "byttet", men aldri komme så nært at man "blåser" at man ligger etter og måler. For så å innhente "byttet" etter endt måling, og stanse bilen. Jaktfølelsen og fartsfølelsen er helt unik. I tillegg til at man føler at man gjør noe samfunnsnyttig. Men aldri på akkord med sikkerheten.
Mitt og Gunnars mål og motto, var først og fremst kvalitet på vårt arbeid, og ikke kvantitet. Det vil si at det var viktigere å få resultater som kunne karakteriseres som grove brudd på trafikk reglene, enn å ta de som kunne unnskylde seg med at det var tilfeldig at de kjørte for fort.
Tiden på sykkelen er forbi, men jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk smake på det å kjøre motorsykkel i politiet. Skulle ønske jeg fikk litt lengre tid på sykkelen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar