Flere foredrag

I den siste tiden, har det blitt til at jeg har holdt flere foredrag. Det har blitt flere varianter, utifra hvilket publikum man skal foredra for. En variant er med min tidligere kollega og komiker, Thorbjørn Pettersen, mens en annen er sammen med min forrige sjef Dag Ebbestad.

De siste tre foredragene har vært sammen med Dag. Hovedfokuset har da vært historien min, og arbeidsgivers og kollegaers oppfølging av meg.

Første gang vi gjorde dette, var overfor NAV. Deretter har vi hatt to foredrag for politiet i Oslo. Første runde i Oslo, var for kollegaer i Oslo politiforening, mens andre runde for AMU (arbeids og miljø utvalget) i Oslo. Begge gangene etter forespørsel fra leder i Oslo politiforening, Sigve Bolstad.

Når vi hadde foredrag for Oslo politi forening, var det rundt hundre kollegaer i salen. Mange av dem ledere. I tillegg var stortingsrepresentant fra Oslo, Jan Bøhler, til stede.

Selv om jeg ikke er den som er mest politisk enig med Bøhler, var det en stor inspirasjon å ha Bøhler på første rad. Han fortalte at han var blitt anbefalt å komme av Sigve Bolstad, og ene og alene for å høre vårt foredrag.

Dagen etter var vi som sagt på AMU møte for Oslo politidistrikt. Her sitter blant annet diverse verneombud, representanter fra Oslo politiforening, bedriftshelsetjenesten og tre politimestere.

Jeg følte vi virkelig nådde frem med budskapet i AMU. Spesielt var de to visepolitimestrene i Oslo, veldig aktive med spørsmålstilling både til meg og Dag. I tillegg var det gode spørsmål som jeg ikke har blitt spurt om tidligere.

Alt i alt to flotte dager, hvor jeg følte vi kom frem med budskapet vårt, og at tilhørerne sugde til seg lærdom og erfaringer. Ihvertfall er det fantastisk flott å kunne bruke skaden på en positiv måte, og i tillegg kunne bidra til at andre kan høste lærdom av vår opplevelse.

Handlekraftig rullestol bruker

Det er bevist, det finnes ingen grenser... På tide å bli operativ igjen.. ;-)

Såret endelig grodd!!

Jeg har nå vært plaget med et sår på halebeinet i nærmest et helt år. Mange tiltak har vært forsøkt, som diverse sårbehandlings prosedyrer osv. Til slutt var det ingen bønn, jeg måtte på Sunnaas for å avlaste.

Såret har heldigvis ikke blitt større det siste året. Derimot har jeg, ved hjelp av min kone, vært veldig nær å få såret til å gro skikkelig. Dessvverre ble det til det værre når vi var nær ved å bli bra. Mulig vi slapp opp sårårosedyrene for tidlig.

Derfor ble det beste, at jeg skulle dra ril Sunnaas og avlaste rett etter Stomi operasjonen. Så allerede to dager etter at jeg ble skrevet ut fra Drammen sykehus, var jeg på plass på Sunnaas.

Det ble tidlig bestemt, at jeg var for nyoperert til å ligge på magen på ei magetralle. Derfor ble det til at jeg holdt sengen, men liggende på siden for å avlaste, skik at det ikke ble trykk på rumpa. Det var på ingen måte noen ønske situasjon. Ble forferdelig spasmisk i mage, rygg og bein, og veldig stiv i skuldrene.

Heldigvis, allerede etter en uke, var såret mer eller mindre grodd. En av grunnene til at det hadde gått så bra, var at vi hadde vært flinke til å vaske såret med saltvann, og i tillegg til legge på Mepilex xom bandasje. Mepilexen er forøvrig noe støttdempende og avlastende.

Det jeg nå må være oppmerksom på, er å avlaste noe. Dette da huden er nokså skjør og tynn. Vi må også smøre to ganger i døgnet med Lacobase krem. Så får vi håpe at det ikke sprekker opp igjen, for da er vi igang igjen.

På Nrk vedr. 26 års regelen

Igår var jeg med i et innslag vedr. 26 års aldersgrensen for tildeling av sport og fritidsutstyr, på NRK. Som jeg tidligere har nevnt, mener jeg dette er en håpløs og diskriminerende regel, som begrenser mer enn den er til gavn.

Etter at jeg skadet meg, har jeg ofte irritert meg/undret meg over at denne håpløse regelen har livets rett. For hva er det som er så viktig med at en person under 26 år har retten til å holde seg i fysisk form, men ikke en over denne aldersgrensen?

Hvis alle hadde hatt muligheten til å holde seg i form, tror jeg det ville lønnt seg samfunnsøkonomisk. Jeg ser for meg at ved at flere holder seg i form, vil man redusere antallet sykemeldinger, redusere sykehuskøene, og øke produktiviteten i arbeidslivet. Og ikke minst, vil flere funskjonshemmede kunne delta, og kanskje delte mer i arbeidslivet, enn de gjør idag. For meg har det å kunne gå på jobb og ha kontakt med arbeidslivet betydd utrolig mye. Ikke minst det å føle at man er til nytte og kan "produsere" for samfunnet, betyr utrolig mye for meg. I tillegg til å ha kontakt med arbeidsmiljøet og sine gode venner og kollegaer. Dessuten vil antagelig flere kunne klare å mestre mer i hverdagen. F.eks. enkle gjøremål i hjemmet, som å vaske klær, vaske opp, rydde osv. Og der sparer kanskje kommunene penger i kommunale tjenester.

Et annet moment jeg har tenkt litt på og opplevd, er hvordan man blir isolert fra å delta på barnas arenaer. For min del, gjelder dette spesielt alpinski, sykkel og langrenn. Hadde jeg fått utstyr som er tilpasset disse aktivitetene, kunne jeg selv tatt med ungene ut, og lært dem gleden av å gå og kjøre på ski. Akkurat slik min mor og far tok med meg og søskena mine. Har nemlig en stor drøm om å lære barna mine gleden av å være på ski og sykkel. På en måte blir mine barn påført et inndirekte handicap, som følge av at jeg er handicapet.

Og bare så det er sagt, dette er dyrt utstyr. En sit ski koster f.eks ifra 60 000,- og oppover. Og ryker dette, koster det deretter å reparere. Derfor er det etter mitt syn, viktig at folketrygden fortsatt får ansvaret for tildeling og reperasjon.

Det var ihvertfall en flott tillitserklæring å få muligheten til å være med å fronte denne saken. De øvrige aktørene var Cato Zahl Pedersen, stortingsrepresentant Linda C. Hofstad Helleland og statssekretær Gina Lund. Innslaget ble sendt i NRK sine 21 nyheter den 22.11, i sportsdelen.

Og her er linken til innslaget Innslaget kommer etter 24 minutter.

Stomi operert

I skrivende stund, er jeg på Sunnaas etter at jeg i begynnelsen av måneden ble stomi operert.

I forkant av dette, hadde jeg lest mye om dette på nettet. Og der fant jeg veldig mye informasjon. Blant annet sto det at stomi hullet ikke må brukes til homofil seksuell aktivitet.

En del ryggmargsskadde har ikke kontakt med tarmen i det hele tatt. Det vil si, at noen kjenner at de må på do, mens andre lærer seg noen signaler på kroppen at de må på do, mens andre igjen ikke kjenner noe i det hele tatt. Jeg var av den siste kategorien. Skjønt det er ikke noe problem å lære seg og kroppen rutiner, som gjør at man er trygg og unngår "uhell". Problemet er bare at dette er utrolig tidkrevende.

Før operasjonen tok jeg en tablett på formiddagen for å få tarmen igang, for så å gå på do på ettermiddaqgen. Når jeg da satte meg på do, satte jeg et klyster som heter Toilax. Var jeg heldig, så begynte den å virke etter fem minutter, og "jobben" var gjort på en halv time til tre kvarter. Var jeg uheldig, kunne det ta opp mot to og en halv time å bli ferdig. Og da er det kjedelig å være på jobb og vite at om det "smeller", er de andre kollegaene avhengig av at jeg også er til stede.

I tillegg hadde man de gangene man ble dårlig i magen. Å få løs mage i rullestol, er absolutt ikke noe å rope hurra for. Mye gris og mye å vaske. For husk, jeg har ingen presse eller knipe muskulatur i tarmen for å hjelpe med å holde avføringen innenfor. Derfor ble etterhvert valget veldig enkelt, det ble en "vinn, vinn" situasjon, og jeg bestemte meg for operasjon.

9.november ble jeg trillet inn på operasjonsstuen. Operasjonen ble gjort i full narkose, og det må jeg si var en syk opplevelse. For i det ene øyeblikket å være våken, for deretter å bli vekket opp av narkosen. Operasjonen er forøvrig nokså enkel, og gjøres som en "kikkhulls" operasjon. Litt over en og en halv time etter at jeg ble trillet inn på operasjonsbordet, hadde jeg fått meg ny "rumpe" på magen (som min yngste datter kaller det).

Når jeg våknet av koma, husker jeg at jeg var litt rørt, men også litt nedstemt. Visstnok ikke helt unormalt etter å ha vært i koma. Jeg ble deretter trillet inn på "Intensiven", hvor jeg i utgangspunktet skulle overnatte, da de var bekymret for slimdannelser i lungene mine. Ryggmargsskadde har nedsatt hoste og lungefunskjon, derfor ønsket de å ha full kontroll med meg.

Derimot fikk jeg opp slimet veldig greit, og kom meg veldig. I tillegg vil jeg nevne at jeg fikk en helt fantastisk oppfølging av ei sykepleier, som også hadde hatt tilsyn til meg når jeg lå på Drammen sykehus i forbindelse med skaden. Dessverre husket jeg ikke henne selv. Men at hun tok seg tid til å prate med meg etter operasjonen, er jeg ikke i tvil om at hjalp meg til å komme meg vesentlig raskere, slik at jeg kunne flyttes over til sengepost, bare timer etter operasjonen. Små enkle sosiale håndgrep, men som fikk meg til å smile bare en time etter operasjon. Så tusen takk om du skulle lese dette. Det står igjen som et sterkt minne.

Deretter lå jeg noen dager på "Kiriurgen 1", hvor jeg skulle rehabiliteres, og lære å skifte stomi. Igjen møtte jeg fantastiske hjelpe og sykepleiere, som tok sin oppgave proffesjonelt, og som oste av erfaring og medmenneskelighet. Spesielt må jeg få takke hjelpepleierne som hjalp meg med opplæringen. Jeg lærte raskt å skifte på stomien, og bli trygg på dette, slik at jeg kunne dra hjem et par dager, allerede lørdagen etter operasjonen.

Nå har jeg da hatt stomien noen dager, og jeg må si at det er utrolig praktisk og lettvint. Derimot var jeg ikke helt forberedt på utseende og det å ha en fysisk pose på magen. Har derfor brukt litt tid på å venne meg til dette mentalt. Men om ikke lenge kan jeg begynne å irrigere (spyle tarmen), og da kommer det ikke noe ut av stomien på noen dager. Da kan man skjule at man har stomi enda mer, ved blant annet å bruke små poser.

I etterkant kan jeg også berolige meg selv og fått bekreftet at kirurgene har lagt ut riktig ende av tarmen. Det har jeg så til de grader fått bekreftet, da tarmen var lammet noen dager etter operasjonen. For når den kom igang igjen, var det ikke "småtteri" som kom ut. Men det har heldigvis normalisert seg etterhvert.

Ellers har jeg nå fått en grunn til å ikke slanke magen, da jeg igjen har fått meg en sprettrumpe. For flat runpe vil jeg jo ikke ha.

Marilinns fødselsdag på Årbogen

Lørdag 30.oktober, arrangerte vi fødselsdag for Marilinn på Årbogen. Det hele ble stelt istand ved fantastisk god hjelp av gode venniner av meg og Marilinn. Marilinn visste ingenting.

Jeg valgte klubbhuset til Birkebeineren på Årbogen som festlokale, da jeg visste at de hadde tatt mine tidligere innspill i forhold til tilgjengelighet for rullestolbrukere, helt til punkt og prikke. Og det er jeg så utrolig takknemlig for! To parkerings plasser er merket forflytningshemmede, toalett fasilitetene er perfekte, og det er sakffet skinner slik at man nå kan rulle ut på terassen tilknyttet klubbhuset! Tusentakk til IBK som virkelig tar de funskjonshemmede særiøst! Dessuten viser det at ydmyke, men direkte tilbakemeldinger virker, og gir en hyggelig atmosfære i etterkant.

Jeg hadde ordnet barnevakt for barna, og avtalt med Marilinn at vi skulle ut og spise i Drammen. Min "faste" taxi sjåfør, Tor Sauer, stilte opp. Han fortalte Marilinn at han dessverre måtte en tur opp på Årbogen med en mobiltelefon, som de forrige kundene hadde glemt i bilen hans. Marilinn kjenner Tor, og protesterte ikke på dette.

Overraskelsen var derfor stor, når det viste seg at velkomskommiteen sto på utsiden og sang bursdagssangen. et herlig syn, men også en deilig aperitif ble tatt imot.

Festen fortsatte med deilig Tapas og dertil egnet drikke, og senere enda mer å drikke og masse dans. En kjempe hyggelig og vellykket kveld!

Igjen Tusen takk til IBK og spesielt vaktmester Bjarne Vidar Øen! Og tusen takk til jentegjengen som arrangerte! Dere er helt fantastiske!

Samling på politihuset

Idag samlet jeg og min tidligere sjef, Dag Ebbestad, alle som har vært involvert i skaden min etter ulykken. Det vil si, vi inviterte alle som har vært med fra første enhet på åstedet, til og med Sunnaas sykehus. I tilleg var familie og ledelse i politidistriktet til stede under seansen.

Ca tredve stykker møtte opp til sekvensen som startet kl 10. Formålet med seansen, var at jeg og familien skulle få muligheten til å takke alle involverte. Men også å kunne synliggjøre hvor stort apparat som skal til for å hjelpe meg tilbake til livet, samt å kunne trekke veksler og erfaringer på hverandre.

Sekvensen ble innledet av politimester Christine Fossen, og videre fulgt opp med Dag Ebbestad. Etter dette, fikk jeg ta "light" versjonen av foredraget mitt. Deretter tok vi en pause, før vi hadde ordet fritt.

Min far fikk anledning til å takke min fantastiske arbeidsgiver Søndre Buskerud Politidistrikt, på vegne av min familie. Deretter fikk jeg lov å takke min fantastiske tidligere sjef, Dag Ebbestad, for at han var og er en slik fantastisk flott "ledestjerne" og viste vei når jeg skadet meg. Om ikke Dag hadde vært så tidlig på banen og vist omsorg og signalisert at jeg var veldig ønsket tilbake i jobb, tror jeg at jeg fort kunne ha fått en mye tøffere mental kamp. Det å være politimann, gjør at man får en identitet man ikke lett kan gi ifra seg. Jeg er utrolig stolt av å fortsatt være politimann og ikke minst å være politibetjent i Søndre Buskerud politidistrikt. SÅ tusen takk til Dag for at han var så tydelig og klar på at politiet ønsket meg tilbake i jobb. Og tusen takk for de fantastiske ordene som mine kollegaer idag kom med. De varmer helt fantastisk!

Det å opplever så sterkt å være ønsket tilbake i jobb såvel av ledelse som av kollegaer, kan rett og slett ikke beskrives med ord. Det at arbeidsplassen er tilpasset meg som rullestolbruker, kommer helt klart i andre rekke etter de emosjonelle opplevelsene jeg har opplevd ifra arbeidsmiljøet. Så igjen tusen takk for at jeg har så fantastiske kollegaer og venner.