Sit ski kurs i Hurdalen

Bare så det er sagt med en gang. Det å kjøre sit ski er noe av det vanskeligste jeg har gjort siden jeg skadet meg. Med de forventningene de rundt meg og jeg selv hadde bygd opp, gjorde at jeg allerede på tirsdag fikk en gedigen nedtur. En av de største nedturene etter jeg skadet meg. Alt av målsettinger og forventnnger måtte snus helt om, og "rykk tilbake til start" har vel aldri stått klarere for meg.

Før jeg skadet meg, anså jeg meg selv som en nokså god alpin skiløper, og derfor har nok både jeg og de fleste av mine venner og familie tenkt at dette skal jeg lære raskt, og mestre. Realiteten var dessverre noe helt annet. Teknikk og og kjøreadferd kan ikke sammenlignes på noen måte. Med andre ord, jeg følte meg virkelig "dansk" i bakken. Frustrasjonen ble derfor ikke noe mindre, ettersom jeg så at alle de andre hadde raskere fremgang enn meg. Ja, flere imponerte stort! Spesielt Anders og Birgit. Men da gjelder det å snu det til noe positivt, og la seg motivere av at andre mestrer, og si at dette skal jammen jeg også klare.

Tirsdagen gikk for det meste til å finne balansen på skia og skli korte avstander. Ledsagere og andre som var med på turen, fikk virkelig kjørt seg med å løpe opp og ned bakken for å dytte og stabilisere. Noen av turene klarte jeg også uten å falle, men de fleste turene endte med at jeg veltet. Allikevel hadde jeg et par turer til slutt, som var innefor det man kan kalle å ligne på å holde balansen, og klare å svinge noe.

Allerede på tirsdagen skjønte jeg at vi hadde dyktige instruktører med oss. Jan Erik og Per Christian var veldig samkjørte på tilbake meldingene, og det var tydelig at de hadde en felles plan og forståelse for hvordan de skulle lære bort kunsten å kjøre sit ski. I tillegg hadde vi gode ledsgere som gav alt.

På onsdagen hadde jeg en dag som kan kalles stor opptur. Målsetning og ambisjoner var justert, slik at jeg hadde en mer realistisk holdning til det hele. ALlikevel var det en nærvøs Trillhus som stilte opp i bakken, og tredde seg ned i sit ski skallet. Nærvøsiteten ble ikke noe mindre av at instruktørene hadde bestemt at alle skulle ta heisen opp halvveis. Og bare så det er sagt, heisen i Hurdal er en av de bratteste T-krok heisene jeg har sett og kjørt.

Heldigvis klarte jeg og min ledsager Stian, å komme oss opp. Oppturen ble ikke noe mindre, når Per Christian introduserte meg for sving teknikk og jeg mestret dette allerede etter første sving. Det skal sies at Stian kjørte og støttet meg bak, slik at når jeg kom i ubalanse, så stabilserte/rettet han meg opp.Men selve svingteknikken klarte jeg og mestre av meg selv.

TV2 kom også i bakken på besøk denne onsdagen. De var der i regi av "God morgen Norge", og gjorde opptak som skal vises den 23.mars. Blant annet var det noe fokus på 26 års grensen. Spennende blir det å se innslaget.

Etter oppturen på onsdag, var det deror en optimistisk og spent Trillhus som entret Hurdal skisenter på torsdag. Og utgangspunktet var å flytte grensen enda et hakk, da vi for første gang skulle ta heisen helt til topps. Men før det, skulle vi lære å sette sit skien i stol heis posisjon. For å klare det, må man løse ut en vaier, for så å dytte seg opp i "stående" posisjon.

Etter denne innledende økten, var det klart for heistur. Stian koblet seg på skia mi bak, og vi fikk hektet på T-kroken i heis snora foran på sit akia. Alt gikk veldig bra, helt til vi kom til det bratteste.

Problemet med å kjøre heis med ledsager bak, er at sit skien blir en forlengelse av selve T-kroken og ledsageren. Når man da kommer opp i det bratteste, letter sit skien fra bakken, og ledsageren må stabilisere sit skien og utøveren slik at man ikke velter. Noe ubehagelig å sveve en halv meter over bakken i en sit ski.

Så hva var det som gikk galt. Joda, Trillhusen hadde glemt å stramme fjøre etter at vi hadde trent på stolheis posisjon, slik at når jeg lettet, ble det umulig for Stian å holde meg stabil og rett. Jeg veltet rundt, slik at hodet og skia "byttet" plass. Husker jeg tenkte: "hvorfor er det ingen som utløser nødstoppen" og "nå ryker nakken min". Problemet var at ingen så oss, da det var tåke i bakken og derfor ingen som kunne se oss i bånn av anlegget. En særdeles ubehagelig situasjon som var veldig skremmende. Heldigvis klarte jeg å ta tak i krykke skia mi, og utløse T-krok snora, slik at vi kom oss løs fra heisen. Problemet ble at vi ble liggende på det bratteste i heisen, og røre på seg var lite lurt, da vi risikerte å skli nedover.

Etter en stund kom instruktør Ståle (jobber til daglig i NSF), og hjalp oss ned. Det å kjøre en bratt heistrase med ledsager, er et vannvitiig kick. Men samtidig skal det sies at jeg følte veldig at jeg igjen hadde fått frykten i meg, og at mestringen hadde fått seg en knekk. Men Ståle visste råd, og var veldig klar på at han skulle få opp igjen selvtilliten. Det var derfor utrolig deilig at han veiledet meg igjennom noen svinger som jeg fikk sånn nogen lunde til på egenhånd.

Etter dette, kjørte vi ned for å komme igeng igjen i heisen. Planen var å kjøre den halvveis opp igjen. Men dessverre så sto heisen når vi kom ned. Samtidig landet Luftambulansen av alle ting i anlegget. Det viste seg nemlig at en turist i bakken hadde brukket lårbeinet. Flere av de som var med på sit ski kurset, trodde det var jeg som ble hentet... Hehe...

Grunnet at heisen sto stille, ble det dessverre ikke flere turer på meg denne gangen. Skjønt jeg fikk meg to turer i Dualski som styres av ledsager, for at jeg skulle komme over frykten jeg fikk for heisen. To turer ble det, og jeg fikk litt skifølelse.

Selv om bakken var etter min mening noe bratt for nybegynnere, var fasilitetene på turen veldig bra. Vi ble losjert inn på Haraldvangen, hvor vi bodde på hyggelige hytter. På kvelden evaluerte vi, og hadde flere foredrag. I tillegg spilte vi det geniale spillet mafia. I bakken i Hurdal skisenter, er det en egen hytte, som har tilrettelagt toalett fasiliteter for rullestolbrukere. Genialt opplegg, som jeg mener flere skianlegg burde ta lærdom av.

Det skal også nevnes at det var en fantastisk trivelig gjeng som jeg var sammen med. Veldig hyggelig og sosialt. I tillegg er det veldig intresant å være sammen med likesinnede, og dele erfaringer. Masse lærdom i dette. Så alt ialt, en kjempeflott tur. Og om jeg gir meg å kjøre sit ski? Neppe. det har jeg lovet ungene mine å klare. Har i tillegg knyttet til meg mange gode kontakter, og instruksjons timer er nærmest allerede bestilt i Arons løypa i Drammen.