Å leve er mer enn å overleve!

Overskriften har jeg tatt ifra et innspill som Høyre er i ferd med å spille inn overfor regjeringen. Men overskriften er allikevel veldig dekkende og forklarende.

Heldigvis har vi et godt apparat når ulykken inntreffer, slik at man har bedre prognose for å overleve i Norge, enn i andre land når ulykken inntreffer. Men dessverre kan jeg ikke påstå det samme når det gjelder kampen om å komme tilbake til et så normalisert liv som mulig.

Selv kjenner jeg kun til min egen pasientgruppe, nemlig de ryggmargskadde. Alle ryggmargsskadde har, som jeg har nevnt i tidligere innlegg, krav på fysioterapi. Men hvilken fysioterapi man mottar og hvor ofte, stilles det ingen krav til. En ryggmargsskadd har ingen effekt av å gå til en fysioterapeut for kun å få en varmepakning rundt ømme og stive ledd (det er enkelte som kun har tilbud om et slikt tilbud). Vi trenger masse stimuli og relativt hard trening for å få fremgang. Allikevel får fysioterapeuten betalt samme takst for å legge på varmepakning, som en fysioterapaut som tar en ryggmargsskadd på alvor og gir skikkelig trening. Med andre ord, det lønner seg ikke for en fysioterapeut å trene en ryggmargsskadd, da behandlingen er ressurs krevende og tidkrevende, om den skal være effektiv. Mindre behandlede pasienter, gir mindre inntekt.

Jeg skjønner bare ikke hvordan staten kan ha et system som gir oss ryggmargskadde et så dårlig tilbud som det vi får. Som jeg har påpekt tidligere, har jeg vært veldig heldig med mine lokale fysioterapeuter. De tar meg seriøst, og ønsker å gi meg det tilbudet jeg ønsker og krever. Allikevel har de ikke mulighet for å gi meg mer enn en time om gangen, da dagens takstsystem og refusjonsordning setter en slik begrensning. Jeg har kompensert dette med at jeg har fått meg en personlig trener. Derved har jeg nå fått en akseptabel mengde med trening, og fremgangen fortsetter. Men staten skjønner ikke hvilke innsparings potensiale det er i å satse penger på rehabilitering av ryggmargsskadde,

Vi som ryggmargskadde, er en ressurskrevende gruppe når det gjelder både hjelpemidler, assistenter, syke/hjelpepleiere, hushjelper osv. Ved å gi oss den type trening som Next Move tilbyr, er min påstand at vi kan spare samfunnet for mangfoldige millioner kroner. Poenget er ikke at alle vil komme seg på bena etter trening på Next Move. Men treningen i seg selv er så bra at hverdagen blir mye enklere og bedre for den ryggmargskadde. Også for de som ikke kommer seg på beina. Jeg mener selv at jeg er et godt eksempel på dette. Per nå, har jeg hverken assistent, hushjelp eller bistand fra hjemmesykepleien. Med andre ord, jeg er nærmest selvhjulpen, og koster samfunnet minimalt i forhold til andre ryggmargskadde. Og det å kunne mestre hverdagen selv, gir enorm mestringsfølelse og livskvalitet både for meg og familien. Bare så synd at jeg må betale behandlingen for å komme dit, selv.

Vi er flere som pratet om dette idag, og det kunne vært spennende å fått med helseforetaket "Vestreviken" på et forskningsprosjekt på en gruppe ryggmargskadde i helseforetaket. Formålet var å sjekke ut om disse ryggmargskadde ved trening på Next Move, ble bedre/friskere, og samtidig sett hvilket innsparingspotensiale slik trening kunne ha på samfunnet forøvrig. Poenget er å bevise at ved å bevilge en "liten" mengde penger for å dekke et opphold på Next Move eller lignende klinikker, så vil man spare store penger i den andre enden. Men slik det er i det sosialdemokratiske Norge, er det kun de som har penger selv, som skal ha muligheten til å bli "frisk". Mens de andre skal kunne få så mange millioner de bare vil, bare de forholder seg passive og gjør det de kan for å unngå å bli i god form.